Annonse

De betaler prisen for klærne våre – nå er det på tide å gi noe tilbake

Det går også an å forsøke å påvirke norske myndigheter til strengere lovverk på dette feltet.

2015 har vært nok et shoppingpreget år, og det handles klær i norske butikker som aldri før. Men bakerst i samvittigheten bør det gnage litt når du drar kortet, og ønsker dama i kassa god kveld. Sannsynligheten er nemlig stor for at mennesket som produserte ditt nyeste innkjøp sitter igjen med ganske lite for innsatsen. Å drive etisk shopping er en kunst få av oss behersker – og dette er heller ikke så rart, da butikkene ikke akkurat higer etter å hjelpe til her. Vi må stille krav til kleskjedene, og gjøre merking av rettferdigproduserte klær ettertraktet!

Se for deg den siste t-skjorta du kjøpte. Hvor mye måtte du punge ut for herligheten? En sum som svei litt i lommeboka, som fikk deg til å tenke at «denne må jeg ta godt vare på»? Sannsynligvis ikke. Sjansen for at investeringen ble gjort uten så mye ettertanke er stor. Og der er du ikke alene. I fjor importerte Norge ca. 78 000 tonn klær, dette tilsvarer 15,6 kg per person. Regner man med at ei t-skjorte veier ca. 200 g (og at vi ikke handler andre plagg enn slike), kjøpte altså hver av oss i snitt 78 nye t-skjorter, kun i 2014.

De fleste nordmenn kan kjøpe i lassevis bare fordi vi har lyst. Fordi det er gøy. Fordi den var så fin i blå også, at det plutselig ble nødvendig med to nye t-skjorter. Klær har totalt mistet sin verdi i norske øyne. Dessverre stryker menneskene bak med i samme slengen.

30.11.15 publiserte Aftenposten en artikkel, basert på en rapport laget av Framtiden i våre hender, om kjøpekraften til tekstilarbeidere i seks lavinntektsland. Disse landene – Kina, Tyrkia, Kambodsja, Bangladesh, India og Indonesia – står for sju av ti klesplagg som importeres til Norge. I Aftenpostens innlegg kunne man lese at arbeidere fra samtlige land har store vansker med å få endene til å møtes. Lave lønninger, ekstreme arbeidstider og utrygge arbeidsforhold er faktum for mange mennesker.

For litt siden var palmeoljen i vinden for alvor. Media lagde saker om denne grusomheten av en ingrediens i drøssevis, og produsent etter produsent stemplet «UTEN PALEMOLJE» på produktene sine. Hvorfor skjedde dette? Fordi vi – forbrukerne – sa at nok er nok. Dette må vi få til igjen!

Det er ingen tvil om at det er etterspørselen som styrer markedet. Satt litt på spissen er det faktisk du og jeg som har skylda for tekstilarbeidernes kjipe arbeidsforhold. Og nettopp derfor er det også vi som har muligheten – og ansvaret – for å sørge for at det blir gjort noe.

For jeg kan love deg én ting: dersom ikke vi som forbrukere krever noe av kleskjedene, kommer det heller ikke til å skje noen forandring med det første.

Å redde verden er en oppgave mange av oss har begitt oss utpå – og funnet ut ganske snart er lettere sagt enn gjort. I en verden så kompleks som dagens, er det lett å gå seg litt vill. Lett å miste fokus, ikke vite helt hva som er neste steg i riktig retning.

Og med kun 17 års deltakelse i galskapen, kan dessverre heller ikke undertegnede fortelle deg meningen med livet – men jeg har forslag til noen grep som potensielt kan gjøre det langt bedre for mange andre.

I mine øyne er vår viktigste oppgave å kreve. Vi må stille krav til kleskjedene om rettferdige og trygge arbeidsforhold for arbeiderne på tekstilfabrikkene deres, og vi må gjøre dette sammen. Ved å signere underskriftskampanjer, (som denne hos Framtiden i våre hender), bidrar du til å sette press på myndigheter og virksomheter.

Videre kan vi fylle avisene med leserinnlegg til alle har refrenget vårt stemplet på netthinna, eller så kan man skrive brev direkte til kleskjedene. Det går også an å forsøke å påvirke norske myndigheter til strengere lovverk på dette feltet. Å bli medlem i, eller støtte, organisasjoner som kjemper for saken bidrar også til deres gjennomslagskraft.

I matvareindustrien finnes i dag Fair Trade-merket. Dette er et stempel som skal sikre at varen har gode handelsbetingelser, og bidrar til at vi som forbrukere kan ta bevisste valg om etisk handel når vi kjøper mat.  Det eksisterer liknende merker i tekstilindustrien, men det visste du vel ikke noe om?

Disse stemplene er langt ifra så profilerte og anerkjente som Fair Trade er i matverdenen, og dermed også langt ifra like virkningsfulle.

Global Organic Textile Standard, Clean Clothes Campaign, People Tree, og Fair Trade er alle merker som stiller krav til helse og miljø gjennom tekstilenes produksjonsprosess. Men siden både omfanget og kjennskapen til disse merkene er såpass lite, handles det nok også få klesplagg av norske forbrukere på dette grunnlaget.

I en ideell verden hadde klesgigantene kjempet med nebb og klør for å oppnå statusen et slikt stempel medfører. Å gjøre denne typen klesmerking viktig er noe vi forbrukere kan bidra til – vi må bare få ut fingeren, og si ifra!

Jeg håper at vi kan stille oss sammen i kampen for tekstilarbeidernes betingelser. Fordi det er ikke du som betaler prisen for den billige t-skjorta. Ikke egentlig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse