Annonse
Muslimer vandrer rundt en symbolsk grav i en moské i Teheran under en festival. Foto: REUTERS/Morteza Nikoubazl

Bilder av Iran - det tidligere Persia

Vi så ikke tiggere, men derimot moskeenes bokser der folk kunne gi til de fattige, skriver professor Randi Rønning Balsvik.

Kvinner er overalt, alene og sammen med menn, ikledt sine påbudte hodeplagg, men du verden hvor elegant det er mulig å få til et skaut, og den påbudte heldekkende klesdrakt.

En reise til et fremmed land kan være en slags sjokkinjeksjon, der de mentale bildene vi har fått gjennom media konfronteres med den virkeligheten en intens turistreise er i stand til å formidle.

I mitt tilfelle er landet Iran og reisen i november 2014. Jeg konstaterer at min historiekunnskap om Iran i mindre grad var med å påvirke min fornemmelse av landet, enn de dystre bildene media har skapt gjennom synet av de svartkledte, alvorstunge islamske ayatollaene som inngår i et teppe av diktatorisk makt over et gjenkjennelig parlamentarisk system.

Medienes fokus er på svartkledte, tildekkede og kuede kvinner med lukkede ansikter. Iran framstår også som truende med sitt atomprogram som hevdes å være et forskningsprogram for fredelige formål, mens Israel og USA med allierte mener her er snakk om atombomber og boikotter kjøp av Irans gass og olje. Bildet av Iran er ikke minst brennemerket av fengslinger, tortur og henrettelser av personer som er opposisjonelle. Slike trekk var framtredende i den moderniserende Sjah Reza Pahlavis tid. Men den verdslig politiske opposisjonen var splittet, samlende var bare den religiøse. Revolusjonen av 1979, da Sjahen med sin hustru Farah Diba ble drevet på flukt, kalte hjem den islamske helten, ayatollah Khomeini, drevet i eksil under sjahen.

Ayatollahen blei leder for Iran. Forfølgelser, utrenskninger, henrettelser økte i antall under det islamske presteskapets vokterråd. Moralpolitiet grep inn i folks private livsverden. Dertil preget krigen mellom Irak og Iran 1980-tallet - med flere hundretusen døde. En kolossal hjerneflukt fra landet har funnet sted. Hundretusener har forlatt et land der de ikke kunne utstå forfølgelser.

Dagens turister til Iran møter et land med 80 millioner innbyggere, kjører buss på flotte veier i flate landskap omkranset av fjell, der de snødekte vakre, hvite er innen synsvidde.

Privatbilismen er påtrengende i millionbyen Teheran. Kvinner er overalt, alene og sammen med menn, ikledt sine påbudte hodeplagg, men du verden hvor elegant det er mulig å få til et skaut, og den påbudte heldekkende klesdrakt. Bildet av undertrykking av kvinner er full av motsetninger. Over 60 prosent av universitetsstudentene i Iran er kvinner!   

Det var de ti sørgedagene i islam, sorte flagg og sørgemusikk fra høyttalere. Stemningsfullt. Folk sang i moskeene, spiste sammen. På mannssiden var det disiplin i sang og rytmiske fakter, mens på kvinnesiden var det mest gemyttlig med småprat og barn som sprang omkring. Vi ble møtt av smilende ansikt, enten det var i moskeene, på gatene eller i basarene, igjen og igjen ønsket velkommen.

Vi så ikke tiggere, men derimot moskeenes gule bokser der folk kunne gi til de fattige. Hver person har dessuten en liten inntekt, ca. 150 US dollar per måned, fra oljeinntektene. Det var så rent overalt! Det mest imponerende i så måte var toalettene. De var rene og luktfrie, enten det var på enkle spisesteder, bensinstasjoner langs veiene eller ved torg og moskeer i storbyer. Det var i det hele behagelig og trygt å være turist, på tross av at vi måtte bære skaut.

Ingen turisme uten severdigheter. Vi fikk se det mest utsøkte og storslagne Iran kan vise fram. Landet har en rik, eldgammel tradisjon med frambringelse av de vakreste persiske tepper. I håndverket ligger behandling og farging av ull og silke, og knytting i en uendelig variasjon av mønstre. Teppeframvisningene var et eventyr! Det var også møtet med en stor variasjon av annet håndverk. Vi besøkte Persepolis, med imponerende levninger av omkring 2500 år gamle byggverk, sentrum for det persiske rikets makt. Arkeologene har funnet tusenvis av leirtavler med tekster, som peker fram mot den rike blomstringen av persisk litteratur fra 900-tallet. I de vakre byene Esfahan og Shiraz så vi palasser, moskeer, hager og broer som hører til det mest bemerkelsesverdige i verden innen islamsk arkitektur.

I hovedstaden Tehran besøkte vi palassene til sjahen. Hans hustru Farah Diba satte sine spor med store kjøp av kunst og franske møbler. Hun er i dag en celebritet i eksil, som taler det iranske demokratiets sak. I Shiraz gav hun en vakker hage med et sommerpalass til universitetet. Vi møtte små flokker av studenter der.  

Det er tankevekkende hvordan fortidens bruk av ressurser av de få mektige på bekostning av dem som arbeidet fram alt det storslått vakre, på lang sikt ble til gevinst for turisme, en industri Iran er på full fart inn i.

Hva med det islamske vokterrådet over politikken? Hva med undertrykkingen, fengslingen og henrettelsene av opposisjonelle? Det er sannsynlig at forholdene har bedret seg. Vår iranske guide var så frittalende at det forundret oss. Den islamske ayatollahen etter Khomeinis død i 1989 er mer reformvennlig, og det er i aller høyeste grad tilfelle med den nye presidenten Rouhani som ble valgt i 2013. Fordi han lovet større frihet for den enkelte og uttrykksfrihet. Den iranske fredsprisvinneren Shirin Ebadi skrev sin selvbiografi i 2006, at det verste var tilbakelagt når det gjaldt brudd på menneskerettighetene. Fremdeles er veien lang til et reelt demokrati.

Bildet av Iran har lysnet for meg, men er fremdeles ispedd svarte understrømmer.         

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse