Annonse
Den massive kritikken mot barnevernet i kjølvannet av dommene i Strasbourg høres ut som om barnevernet, les Fylkesnemndene, urettmessig tar for mange barn ut av familien. Det er det ingen dekning for å mene ut fra EMD-dommene. At man gir for lite samvær og dermed sperrer veien for tilbakeføring når biologiske foreldre er klar for det, skal vi derimot ta på største alvor, skriver Willy Tore Mørch og Magne Raundalen. (Foto: Colourbox)

Det biologiske prinsipp – tilbake som førende prinsipp i barnevernet?

Det er verd å merke seg at EMD ikke i noen av sakene så langt har kritisert selve omsorgsovertakelsen. Sammenlignet med andre land som har et oppegående barnevern, har ikke Norge flere omsorgsovertakelser enn gjennomsnittet.

Den 18. februar 2011 oppnevnte regjeringen ved kongelig resolusjon ekspertutvalget som fikk i oppdrag å foreta en utredning av det biologiske prinsippets anvendelse innen barnevernet. Utvalget ble bedt om å belyse de vanskelige problemstillingene som oppstår i barnevernets arbeid når det biologiske prinsipp kommer til anvendelse. Ekspertutvalget ble også bedt om å vurdere dagens lovgivning i forhold til barnets rettsikkerhet samt vernet av ufødte barn og å fokusere på de minste barna.

La oss først avklare hva som er det biologiske prinsipp. I Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) om lov om endringer i barnevernloven omtaler Barne-og familiedepartementet det biologiske prinsipp som: «Å vokse opp med sine biologiske foreldre anses å være det beste for barn”. Sosiallovutvalget, opprettet i 1980 som skulle komme med forslag til en ny samlet sosiallov, tok utgangspunkt i at barn skal vokse opp hos sine foreldre og ble begrunnet det med at: ”loven bør utformes i samsvar med normalordningen i samfunnet, at det generelt eksisterer sterke følelsesmessig bånd mellom foreldre og barn, og at det generelt vil ha en verdi for barnet å bevare disse båndene”. Og de sier videre: «Det ligger i vår samfunnsordning at foreldrene oppdrar sine egne barn. Tilknytningen til de biologiske foreldrene er i seg selv en ressurs for barnet”.

Det biologiske prinsipp hadde vært det overordnede prinsipp i barnevernet sammen med prinsippet om barns beste. I tillegg har et tredje prinsipp om at når staten må gripe inn overfor en familie skal det gjøres på den minst inngripende måte vært styrende for barnevernets arbeid. Ekspertutvalget skulle altså, bl.a. utrede om det biologiske prinsipp anvendes for ofte og om det er til barnets beste når det biologiske prinsipp blir anvendt i barnevernssaker. Utvalget, det såkalte Raundalenutvalget, avga sin rapport i NOU nr.5 (2012): Bedre beskyttelse av barns utvikling den 12 februar 2012.

Raundalenutvalget kom med flere forslag til lovendringer i barnevernsloven der noen er blitt tatt inn i loven og andre ikke, men noe av det viktigste som ble diskutert i NOU`en var terskler for omsorgsovertakelse og innføringen av et nytt prinsipp: det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp. Det innebærer at det er til barnets beste at tilknytningen mellom barnet og foreldrene er utviklingsstøttende, ikke hemmende. Dette har sin bakgrunn i nyere utviklingspsykologisk kunnskap om at tilknytningen mellom barnet og omsorgspersonene må være trygg for at barnet skal utvikle seg ut fra sitt potensiale. Tilknytning er et fenomen som oppstår mellom foreldre og barn i perioden fra 8 måneder til 20 måneder og er avhengig av om foreldrene reagerer adekvat på barnets henvendelser slik at de blir en trygg base for barnet. Utrygg tilknytning kan føre til kognitive og emosjonelle vansker hos barnet. Forslaget i NOU`en gikk ut på at dersom det ble konstatert en utrygg tilknytning skulle barnevernet, som sitt første valg tilby foreldreveiedning og oppfølging av familien. Dersom dette ikke var mulig måtte det biologiske prinsipp vike og barnevernet måtte utrede for omsorgsovertakelse. For å øke sannsynligheten for at foreldrene aksepterte veiledning ble det forslått at Fylkesnemnda for sosiale saker, som fatter beslutninger om omsorgsovertakelser, skulle kunne pålegge foreldreveiledning. Dette forslaget ble først avvist av Stoltenberg II-regjeringen men tatt inn i loven av Solbergregjeringen.

Så hva er det som trigger spørsmålet i overskriften? Det er ikke så mye Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) dommer i saker sendt dit av foreldre som vil prøve saken sin mot menneskerettighetene. Norge er dømt i fem og frikjent i to. 28 saker venter på behandling. Alle sakene bortsett fra èn dreier seg om samvær. En sak omhandler tvangsadopsjon. EMD kritiserer, gjennom dommene, Fylkesnemndene og rettsapparatet for å fatte vedtak om lange, ofte varige omsorgsovertakelser for raskt og at dermed gis for få samvær i året. Hensikten med samværet er tofoldig, den ene for at foreldre og barn skal ha tilstrekkelig kontakt til at tilknytning og relasjon til foreldrene opprettholdes slik at barnet kan flytte tilbake uten alvorlige relasjonelle brudd. Det sier seg selv at behovet for hyppig samvær faller bort når fosterhjemsplasseringen er tenkt å være varig. Da gjenstår bare den andre hensikten som ivaretar barnets kontakt med sine biologiske foreldre og for å vite hvem man er og hvor man kommer fra. EMD`s kritikk er viktig og nødvendig. Det er gått nærmest automatikk i å idømme 3-6 samvær i året og dermed risikere at kontakten med foreldrene er så liten at tilbakeføring er umulig. Relasjonen til fosterforeldrene er blitt sterkere enn til de biologiske foreldrene som kan gjøre at tilbakeføring ikke er til barnets beste. Catch 22 kan man si.

Men det er verd å merke seg at EMD ikke i noen av sakene så langt har kritisert selve omsorgsovertakelsen. Sammenlignet med andre land som har et oppegående barnevern, har ikke Norge flere omsorgsovertakelser enn gjennomsnittet. Det biologiske prinsipp er ikke tilbake som førende prinsipp i den forstand at det trumfer hensynet til barnets beste. Den massive kritikken mot barnevernet i kjølvannet av dommene i Strasbourg høres ut som om barnevernet, les Fylkesnemndene, urettmessig tar for mange barn ut av familien. Det er det ingen dekning for å mene ut fra EMD-dommene. At man gir for lite samvær og dermed sperrer veien for tilbakeføring når biologiske foreldre er klar for det, skal vi derimot ta på største alvor.

Det er likevel to, skal vi si skjær i sjøen i dette farvannet som bør være med i barnets beste betraktninger. Det første handler om de hyppige rapportene fra fosterhjem som opplever at for hyppige samvær river den utviklingsstøttende tilknytningen til fosterforeldrene i filler fordi konflikten mellom stat og familie som førte til omsorgsovertagelse nå har fått sitt sentrum i fosterhjemmet. Ikke sjelden blir barnet på lojalt parti med foreldrene i det som noen ganger kan sammenlignes med en krig. Det andre momentet som absolutt tangerer barnets beste, og som er et vanskelig faglig tema, handler om hvor hyppig samvær må være mellom foreldrene og de minste barna, de på 0-1-2 år, for at det skal kunne etableres en utviklings-støttende tilknytning side om side med fosterforeldrene. Faren for at barnevern må vike for foreldrevern er tilstede. Det vet enhver som har beveget seg i dette fagfeltet over tid.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse