Annonse

Blålys for ambulansetjenesten!

Når sparing nå setter ambulanser ut av drift, svekkes dagens akuttmedisinske beredskap både i bygd og by.

Våre ambulansefagarbeidere sikrer daglig rask og lokal avansert behandling og overvåking som tidligere bare ble gjort på sykehus, og med farlige tidstap spesielt for distriktsbefolkningen.

I onsdagens styremøte for UNN inviteres medlemmene til å redusere beredskapen i vår langstrakte ambulansetjeneste, for å finansiere nye utbyggingsprosjekter ved UNN. Sparetiltaket truer de livsviktige «akuttkjedene» der våre bilambulanser sammen med AMK-sentralene, kommunehelsetjenesten og luftambulansetjenesten døgnet rundt sørger for at befolkningen får rask og fagkyndig hjelp ved akutt sykdom eller alvorlig skade. Bilambulansetjenesten i UNN er et nøye planlagt desentralisert nettverk av 31 lokale ambulansestasjoner, med 45 to-mannsbetjente bilambulanser i beredskap. Sammen med primærhelsetjenestens legevakter, to ambulansehelikoptre (fra mai 2015) og ett ambulansefly sikres befolkningen en rimelig rettferdig fordelt akuttberedskap og omsorg i et stort og klimatisk vanskelig geografisk område.

Tid er liv i akuttsituasjoner. Første helseressurs på stedet i vår del av verden er nesten alltid en lokal bilambulanse med to fagkyndige ambulansearbeidere. Når sparing nå setter ambulanser ut av drift, svekkes dagens akuttmedisinske beredskap både i bygd og by. Dem som settes på vent når sparekniven skjærer ned ambulansetilbudet er mennesker som rammes av hjerneslag, pusteproblemer, hjerteinfarkt, hjertestans, forverring av kroniske sykdommer eller alvorlige skader. For dem hjelper det fint lite med nye, store sykehusbygg om ikke livreddende og skadebegrensende tiltak iverksettes uten tidstap på stedet der den syke eller skadde er, når krisen rammer.

Ambulansetjenesten er spesialisthelsetjenestens forlengede arm i lokalsamfunnene. Våre ambulansefagarbeidere sikrer daglig rask og lokal avansert behandling og overvåking som tidligere bare ble gjort på sykehus, og med farlige tidstap spesielt for distriktsbefolkningen.  Når tid er liv i akuttsituasjoner blir den lokale ambulansetjenesten viktigere jo lenger unna sykehus akuttsituasjoner oppstår. Derfor har vi gjennom de siste 30 år utviklet et ambulansesystem i UNNs ansvarsområde med sterk faglig opprusting og desentralisert kompetanse. I dag kan våre dyktige ambulansefagarbeidere sikre befolkningen avansert hjertestansbehandling, tidlig blodproppoppløsning («Plumbo») ved hjerteinfarkt, pustestøtte, avansert skadebehandling og trygg omsorg uten unødig tidstap. Dette var utenkelig for få år siden. Ambulansene har avansert overvåkningsutstyr som kan sende pasientdata til sykehusene. Behandlingsråd fra legevakts- eller AMK-lege når raskt ambulanse og pasient.

Hvilken beredskap er god nok? Helst skulle hele befolkningen, uansett bosted, få hjelp av ambulanse seinest fem minutter etter 113 er kontaktet i akuttsituasjoner. Det er dessverre ikke formelle krav til responstider for norske ambulanser, og tid fra man ringer 113 til ambulansen er framme hos pasienten varierer sterkt. Lokale brannvesen har derimot lenge hatt «skal»-krav til responstid, krav som bestemmer dimensjonering og stasjonering. Helsedirektoratet har som «bør»-krav brukt 12 minutters responstid som norm for ambulanser i tettbygd strøk og 25 minutter i grisgrendte strøk. Dagens ambulanseberedskap i UNN er dimensjonert etter dette. Befolkningen i nord sentraliseres langsomt til byene, men uten dramatisk endret bosettingsmønster fra det dagens ambulanseplan for Troms og nordre Nordland bygger på.

Ambulansehelikoptre kan overhodet ikke erstatte bilambulanser som første påregnelige prehospitale helseressurs. Vær, mørke og samtidighetskonflikter gir ofte kanselleringer av helikopteret, spesielt vinterstid, og bilambulansene blir eneste ressurs. Når det nå kuttes i disse, rammes befolkningen, særlig de svakeste og distriktsbefolkningen. Selv om legevakter, AMK-sentralene, bilambulansene og luftambulanser jobber godt sammen for å sikre kjappe og gode behandlingsløp for akutt-pasientene, er vi avhengige av påregnelig døgnberedskap i alle ledd. Sentralisering av legevaktsdistrikt og nærmest slutt på lokale leger som drar i sykebesøk har økt, ikke svekket, behovet for bilambulansetjenestene.

De fire sykehusene i UNN-familien, Narvik, Harstad, Longyearbyen og Tromsø, tilbyr døgnkontinuerlig akuttberedskap med de beste moderne behandlingsmuligheter. Skal disse store og kostnadskrevende sykehusressursene utnyttes fullt ut for befolkningen og pasienter som rammes av våre vanligste akutte medisinske problemer, må pasientene sikres rask  hjelp, diagnose og livreddende akuttbehandling lenge før de kommer til sykehusenes akuttmottak. For hvert minutt vi sparer prehospitalt, øker sjansen for overlevelse og gode behandlingsresultat. Å kutte i ambulansetjenestene for å finansiere kostbare nye sykehusbygg er meningsløst og selvmotsigende.

Ubetenksom sparing målt etter økonomenes snevre bunnlinjer på sykehusbudsjettene tar ikke med den samfunnsgevinsten tusenvis av sparte leveår betyr for samfunnsregnskapet. Gode liv med høy livskvalitet og produktivitet etter akutt sykdom og skade forutsetter effektiv medisinsk akuttberedskap for alle, ikke minst for befolkningen i «distriktene» der den største verdiskapingen skjer. Skal vi fortsatt sikre befolkningen tidlig og resolutt akuttmedisinsk innsats for å sikre surstoffbalansen i hjerne og hjerte må bilambulansetjenestene styrkes, ikke svekkes gjennom destruktive sparetiltak. Dét ansvaret hviler tungt på UNNs styre i dagens møte. Færre ambulanser og ambulansestasjoner betyr økte, obligatorisk tidstap. 

Kostnadene for tapt tid som slik enøyd sparepolitikk påfører ambulanseberedskapen må bæres av de akutt syke og skadde, som blir tapere i kampen mot klokka når det gjelder som mest.

Stopp i tide – det er ingen skam å snu!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse