Frykt har gått fra å være et mer individuelt fenomen med sitt hovedsakelige utløp i sosiale medier, til å bli et verdsatt politisk redskap og «løsning» på komplekse samfunnsmessige spørsmål. Og frykt er populistenes verktøy, skriver Christin Kristoffersen.

Det ble ikke slik jeg trodde

Vår eldste sønn lå i koma, skutt fem ganger på Utøya. Vår yngste sønn kjempet med erfaringer ingen mennesker skulle ha. Teksten jeg skrev for åtte år siden ser annerledes ut i dag.

Kall meg gjerne naiv, men jeg vil tilbake til midten, til et felles tankegods som evner å fordømme det fordummende – fordi det er farlig.

Mandag 25. juli 2011

We have nothing to fear but fear itself.

Jeg våkner i natt, kunne ha våknet av et mareritt, men jeg våkner sammen med hele Norge – til et mareritt.

Setningen «We have nothing to fear but fear itself» sto klart for meg i mørket.

Slik er det: Frykten for samfunnsbyggingen, verdiene, det flerkulturelle samfunnet som vi ønsker å styrke gjennom integrering og ikke minst – frykten for gode unge dedikerte mennesker, var det vi hadde å frykte.

Denne frykten skal ikke svekke de idealer vi jobbet for og med, den skal ikke svekke nasjonsbyggingen og målet om et inkluderende og tolerant, åpent og varmt samfunn.

Frykten har endret livet til en hel generasjon ungdommer, liv som sto for ivaretakelse og utvikling av vårt samfunn. Den skal ikke få endre mer, den skal ikke få rokke med de verdier våre unge representerer.

Vi er i sorg. Vi skal dele sorgen med hverandre, vi skal finne styrke i fellesskapet. Og vi skal sørge også over frykten, som er så ødeleggende for et samfunn. Vår sorg er også et manifest over det gode i samfunnet og vår grenseløse kjærlighet.

Jeg ønsker å sitere Washington Irving: «There is a sacredness in tears. They are not the mark of weakness, but of power. They speak more eloquently than ten thousand tongues. They are the messengers of overwhelming grief, of deep contrition, and of unspeakable love.»

Dette skal vi også lære av, vi skal ikke la frykt gå upåaktet hen i vårt samfunn. Vi skal reagere på grumsete holdninger og vi skal imøtekomme retorikk som fremmer 'de' mot 'oss' definisjoner i vårt samfunn.

Vi skal imøtegå frykten med dialog. Vår nasjon er satt på prøve og vi møter utfordringene som et sterkt og samlet folk. Et folk og fedreland det er en glede å tilhøre.

Vår eldste sønn svever mellom liv og død. Årsaken er alle de helger og kvelder han har brukt på å utvikle sin politiske forståelse, alle diskusjoner han har hatt, alle saksdokumenter han har lest. Sammen med de umistelige unge han har delt sin dedikasjon med.

Dette er ufattelig, det skal være ufattelig og vår fatteevne skal brukes til å forstå og videreutvikle det samfunnet våre unge ville bygge.

Vi skal ikke forstå ondskapen, men vi skal som samfunn lære å frykte frykten.

Mandag 22. juli 2019

Teksten over skrev jeg 24. juli 2011, for åtte år siden. Vår eldste sønn lå i koma, skutt fem ganger på Utøya. Vår yngste sønn kjempet med erfaringer ingen mennesker skulle ha.

Da jeg skrev dette, opplevde jeg at jeg var i samfunnets midte. At jeg satte ord på en opplevelse delt av et helt samfunn, et land, et kongerike. Men allerede nå, bare åtte år senere, ser man hvordan denne teksten ikke behøver å leses som velment deling av en krevende felles krise. Men kan (og helt sikkert vil) leses som et naivt og politisk korrekt «identitetsprosjekt».

Vi har som samfunn vært utsatt for store endringer etter 22. juli 2011 – En hendelse som i liten grad preger vårt samfunns kollektive tankegods, på tross av at hovedingrediensen i oppskriften til manifest og tankegods hos gjerningsmannen bak ett av Europas verste terrorangrep er blitt gjengs. Jeg snakker (igjen) om frykt.

Frykt har gått fra å være et mer individuelt fenomen med sitt hovedsakelige utløp i sosiale medier, til å bli et verdsatt politisk redskap og «løsning» på komplekse samfunnsmessige spørsmål. Og frykt er populistenes verktøy. Over hele den vestlige verden er populistene på frammarsj. Hvert land har sin variant, men noen kjennetegn samler dem. Den mest sentrale er påstanden om at masseinnvandring fra muslimske land skaper kriminalitet og truer vår kultur. Godkjent av bestemte politiske parti, og/eller overnasjonale institusjoner som EU og Verdens handelsorganisasjon. Det fremmes at det er sentralmakten og «de etablerte» som har ansvaret for den påståtte negative utviklingen våre velferdssamfunn er inne i, enten sentralmakten sitter i Washington DC, Brussel, eller her hjemme i Oslo.

Autoritære populistpartier fikk i gjennomsnitt 36,2 prosent av åtte parlamentsvalg i Europa i 2018. 36,2 prosent politisk ledelse som begrenser menneskerettigheter, demokrati og enkeltmennesket, journalister og aktivister ytringsfrihet. Flere etablerte politiske partier har gitt rom for populister ut fra teorien at regjeringsmakt vil gjøre dem mer anstendige. Resultatet har blitt den motsatte. Over hele Europa bruker de høyrepopulistiske partiene regjeringsmakten til å styrke egen posisjon og gjennomføre sin politikk med store konsekvenser for særlig innvandrere og mennesker på flukt. I Østerrike, USA, Polen, Ungarn, Danmark, og her på bjerget.

Det skaper nytt og svekket innhold i menneskelige rettigheter som religionsfrihet, statsborgerrettigheter og for ytringsfrihet. De liberale verdiene våre samfunn er bygget på, trues av indre krefter, ikke ytre.

Populismens inntog har skapt en samfunnsendring som utvilsomt tilkjennegir mange retten og muligheten til å definere mitt innlegg som «Åh så naivt» og «så jæv… politisk korrekt». Og de vil føle seg både utenfor og noen også overfor problemstillingen. «Ikke mitt parti, ikke min 'side', ikke mitt problem.» Og i noen tilfeller vil lesere forbeholde seg retten til å ikke tro på at det overhode har skjedd.

Et viktig premiss for at populistene skal lykkes med sin argumentasjon er nemlig fornektelse av fakta og kunnskap. Enten det gjelder klimaendringer, kriminalitet, innvandring eller fordelene med globalisering og internasjonalt samarbeid, eller i ekstreme tilfeller, hvilke hendelser som er sanne og ikke.

Hans Rosling spør i boken Factfullness hvorfor vi vet så lite om verden, når kunnskapen er så tilgjengelig. Han svarer at han tror mennesker har en grunnleggende og dramatisk dragning mot å dele inn i to; dem og oss, godt og vondt, og ingenting mellom. Verden er tryggere, mennesker har det bedre, men vi forteller hverandre historier basert på frykt og forferdelse. Vi vet for lite, og gudene skal vite at vi kjemper for lite for det vi vet.

Massedrapsmistenkte Brenton Tarrant, for eksempel, visste at Europa måtte beskyttes fra masseinnvandringen. Tarrant er bosatt på New Zealand. Han tar likevel del av en fortelling blant annet norske ABB har vært med å skape. Og som så mange andre dreper han uskyldige mennesker på grunn av et verdensbilde skapt av disruptive krefter.

Hvorfor er dette viktig, spør du?

Fordi verden står overfor store utfordringer som klimaendringer, miljøforringelse, fattigdom, arbeidsledighet og for første gang i vår tid; unge med dårligere framtidsutsikter enn vi selv hadde. Størst er problemene i svake stater med dårlig økonomi. Ofte er det eksistensielle trusler som krig, sult eller tørke som truer, og utløser blant annet flukt til Europa.

Fordi fornektelse legges som premiss i det offentlige ordskifte, fordi kampen mot kunnskap som grunnlag for analyse og politiske løsninger i stadig større grad ledes an av ekstremister og konspirasjonsteoretikere. Fordi populisme (og T. Snyder sitt begrep «sado-populisme»), skaper en situasjon der menneskers avmakt er det som gir grobunn for lederes makt.

Fordi svarene på samfunnets utfordringer krever komplekse analyser og en edruelig debatt om hva som er årsaker til problemene vi opplever, og om noe virkelig er problem.

Konsekvensen av det motsatte blir politiske vedtak fattet for å besvare frykten, uten at de løser noen reelle samfunnsproblemer. Det er nemlig når frykt og sinne har hatt sin funksjon og populistiske ledere er valgt på sine vrengebilder av samfunn, at vi ser det virkelige problemet:

Frykt er livsfarlig, truende og krigshissende når det blir styringsredskap. Som Donald Trump sitt planlagte, rasistiske og ekskluderende angrep på Cortez, Omar, Tlaib og Pressley. Og som når krig med Iran vurderes fordi verdens mektigste nasjon ønsker «å vise muskler». En krig som risikerer å sette hele Midtøsten i brann.

Kall meg gjerne naiv, men jeg vil tilbake til midten, til et felles tankegods som evner å fordømme det fordummende – fordi det er farlig. Fordi jeg tror at først når vi vet hvilken oppskrift vi så i 2011, vil vi forstå hvilke kokebøker vi skal se etter i 2019.

Frykt og aggresjon, fiendebilder av «oss» mot «dem», Europa og verden, skaper ismer og leder til terror og drap – fordi noen tar oss på alvor.

Men, sier Odd Børretzen, det er ikke sant. At vi ledes som rovdyr, blindt, av drifter og redsler. At vi drives fram av demoner inne i oss, at vi er som ulver som jager i flokk. Det er ikke sant.

Vi er folk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse