Annonse
Det blir ikke forståelse i folket om våre nasjonalt opparbeidede formuer for fremtidens arv, ikke kan pirkes i nå for fremtidens felles infrastruktur, skriver Arild Hausberg. Fotomontasje: Jon Henrik Larsen / Tromsø Arbeiderparti

Det blir en underdrivelse å si at våre partitillitsvalgte er «engasjerte», her er det raseri

Arbeiderpartiets vei tilbake II – Fylkesveier og bane

Det burde være allment kjent at verdiene som er skapt for nasjonens utvikling i historisk tid, som skapes i rikt monn nå - som skal være grunnlaget for opprettholdelse av velstandssamfunnet etter oljealderen, de befinner seg i distriktene.

Det er viktig å definere politisk dagsorden der folket merker at utviklingen har gått i feil retning. Jeg tror mitt parti må tilbake til sterkere grep om den definisjonsevnen, vi må søke pulsen i hele landet, og fortsatt sette vår fellesskapspolitikk i førersetet slik at folk ser og kjenner oss igjen i den rollen.

Jernbane i hele landet, også i nord, er en selvsagt del av nasjonal infrastruktur. Hvorfor det ikke skjedde for Troms og Finnmark da Nordlandsbanen ble bygd, finnes flere forklaringer på. En del av bildet er tiden som var, med mindre synlig og utviklet næringspotensial i landsdelen. Det bildet er nå til de grader på plass, vi bor i den mest næringsmessig spennende landsdel, med størst fremtidig potensiale for bærekraft, i en varig fremtid. Så grunnlaget for miljøbærekraftig transport er på plass, nå er tiden overmoden for konkret planlegging og bygging. Ferdig snakka på jernbane.

Svikt for tilførselsveier

Men næringslivet og folket som bor her, må ha tilførselsveier med en annen standard enn dagens i noen tilfeller etterkrigstid-tilstand. Det faste vårtegnet her nord, er fylkes- og kommunale veier i fullstendig oppløsning. De fleste fylkesveiene er asfaltert, men med et grunnarbeid slik at telehivene på våren lager forhold som minner om berg og dalbane på tivoli. Media illustrerer hver vår hvordan spesielt gjørmeveiene ser ut, med de konsekvenser dette får for mange lokalsamfunn, inkludert næringslivet. Dette er gjentakende opplevelser hver vår, men tilstanden resten av året er også av klassen «nyrebelte påbudt». Veiene er dessuten gjennomgående for smal for tungtransport. Rassikring er et annet skrekktema.

I vår kommune vil et veigrep for fiskerisamfunnet Tromvik på ytre Kvaløya, kunne løses med enkle grep – masseuttak og utbedring av veien, der steinmassene brukes til forbindelse over Grøtfjorden. Vipps, så er store deler av rasfaren borte for spesielt skoleskyssen, og fremkommelighet for trailere fullastet med fisk til eksport er sterkt forbedret. Slike eksempler finnes overalt. Det mangler bare nasjonal handling etter prinsippet «der det er vilje, er det vei».

Stillstand der andre fikk naturlig utvikling

Vi er nå langt ut på 2000-tallet. Det var lignende opplevelser over hele landet for et par generasjoner siden, da vi ikke hadde samme nasjonale rikdom som i dag. Men forskjellen på sør og nord, er at for landet i sør så ble dette fikset på 1970-80 tallet. I hvert fall med tanke på veidekkets standard. Rassikring er nasjonal utfordring langs hele landets kyst fortsatt. I mellomtiden er nasjonen blitt ufattelig rik på spesielt næringer innen olje, evigvarende kraftproduksjon, fisk og turisme.

Et annet faktum er at Nord-Norge har stort sett stått stille i veiutvikling - utenom de store trafikkerte veiårer som E6 og E8. Det blir ikke forståelse i folket om våre nasjonalt opparbeidede formuer for fremtidens arv, ikke kan pirkes i nå for fremtidens felles infrastruktur.

Arroganse satt i system

Det er uakseptabelt at sterke og produserende lokalsamfunn skal oppleve slik unntakstilstand. Den tilsynelatende «blindhet» fra det sentrale myndighetsnivå, gir et arrogant bilde av manglende forståelse og/eller vilje - som provoserer kraftig for den som har skoen på. Det burde være allment kjent at verdiene som er skapt for nasjonens utvikling i historisk tid, som skapes i rikt monn nå - som skal være grunnlaget for opprettholdelse av velstandssamfunnet etter oljealderen, de befinner seg i distriktene.

Et bilde på veistandardens forskjellige nivå er avisoppslaget for noen år siden - en vei på Malangshalvøya, der det var nylig kommet opp en forhøyning i veibanen. En enkel utgraving på «åstedet» viste at det var en gammel trestubbe som kom opp – den var ikke fjernet da «veien» ble laget i sin tid. Det står i grell kontrast til svenske metoder ved veibygging, der de alltid graver opp løse masser inntil det kun er fast fjell under, om så i 10-15 meters dybde.

Utgift for inntekts ervervelse

Vi som leser aviser vet at fylkene sine penger kun strekker til for klatting og noen altfor få meter kvalitetsarbeid hvert år. Etterslepet er på anslagsvis 7-8 milliarder kroner for dagens Troms fylke sin del, som det tar generasjoners tid å bøte på med dagens bevillinger til fylkeskommunen – uansett stort eller lite fylke i fremtiden. Men 7 milliarder i hvert av landsdelens fylker over kommende 10 års periode, ville trolig brakt oss over på mer likeverdig og mer trafikksikkert veinivå – i hvert fall mer akseptabelt nært veistandard som sør i landet.

Hva er da problemet? 20 milliarder norske oljefondkroner til den hele ressursrike landsdel i nord for livsnødvendig infrastruktur, som kan gi likeverdige levekår i hele landet. Mye penger for nasjonen? Prøv å se det i noen perspektiv: Beløpet er en krusning i internasjonal valutasvingning som vårt oljefond ligger forankret mot. Beløpet er trolig mindre enn årlige satsinger på drift av jernbane i sør. Etter en standardheving vil trolig vedlikeholdskostnadene gå ned fra dagens lappe- og reparasjons drift. Eksemplene kan fortsette i evigheten. Det er ikke beløpet som er for stort, det er vilje til å tenke nasjonale helhetstanker når ståstedet er i infrastrukturrike områder i sør.

Det er raseri i folket

Folk i distriktene arbeider i primærnæringer som gir dem en forankring lokalt, det skapes grunnlag for ‘lys i husan’ i hele landet. Folket her starter en verdikjede som strekker seg fra det ytterste til det innerste av vårt langstrakte land - og slik bidrar til utvikling av hele landet. Men infrastruktur er overlatt til et i slik sammenheng hjelpeløst gisselfylke, uten overføringer til å utføre det naturlige samfunnsoppdrag. Tromsø er en viktig by i nord, men vi er ingen ting uten et fungerende omland. Mitt styre i Tromsø Arbeiderparti har denne omtalte situasjonen vært agenda på styremøter. Det blir en underdrivelse å si at våre partitillitsvalgte er «engasjerte», her er det raseri mot manglende grep fra der det endelige ansvaret sitter. Det speiler nok stemningen i folket også.

Et nasjonalt grep fra 2021

Vi ser frem mot stortingsvalget i 2021, der vi politisk skal påvirke til det endelige grep med regi fra et samlet Arbeiderparti: Vedta iverksetting av et 10 års prosjekt for å løfte vei-infrastruktur i distriktene til det nivå som samsvarer med sikkerhetskrav, trafikkbelastning og verdiskapingens transportbehov. Veier frem til der jernbanen tar over. Det er lov å tenke to tanker samtidig i denne sammenheng også – jernbane og veier, hånd i hånd.

Det er nok nå, vi må ta det politiske ansvar, og få det åpenbare behovet dekket med konkret handling!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse