Annonse
Pelsdyrnæringa i Norge mottar årlige flere titalls millioner i subsidier. Hvis man går mot en styrt avvikling, vil pelsdyrbøndene kunne kreve erstatning. Det kan vi betale for, skriver kommentator Silje C. Solstad. Foto: Alf Ove Hansen / Scanpix

De blir født, foret og dør for å bli dyre, lite funksjonelle pynteplagg på menneskekroppen

Disse dyrene lider utelukkende for menneskets forfengelighet.

Brødtekstbilder: 
Skjermdump: Twitter
Det kan gå mot en styrt avvikling av pelsdyrnæringa i Norge. Det skal vi betale for.

Hvis jeg lukker øynene og tenker på en kald vinterdag i min barndom kan jeg se den for meg. Jeg vet hvordan den føles. Hvordan det var å løpe rett inn i den. Klemme.

En deilig, myk pelskåpe. Kanskje var det sølvrev. På kroppen til, la oss si, en nær slektning.

Da jeg var barn var den et vanlig skue på voksne kvinner i Tromsø by. Både revepels og mink. Pelskåpene var et symbol på velstand, men ikke bare for de rikeste. På 60- og 70-tallet ble den et statussymbol blant vanlige folk, litt som Arne Jacobsen-stoler i dag. Dyre, men ikke uoppnåelig. Men den var også et viktig plagg i arktiske strøk. Den holdt forfrosne kropper varm gjennom fimbulvinteren. Holdt liv i motenavnet Nordens Paris. Ga arbeid til folk.

Nå har vi stort sett erstattet pelskåpene med dyre dun-jakker i alle varianter. Mye enklere å holde ren – den kan vaskes i en vanlig vaskemaskin. Mye lettere å bære. Og muligens med færre etiske problemstillinger (sett bort fra noen kanadiske gjess).

Så hva skal vi med pels? Gang på gang lekker det bilder fra pelsdyrfarmer med skadde, halvdøde, sykelige dyr. Blikket til en vettskremt rev, overvektig med deformerte bein, som synes å lengte ut mot det ville. Synet av en mink som har fått avspist halve hodet, mangler et øye.

Det er ikke vanskelig å demonisere en slik næring. Søte, små dyr. Stålbur. Alt for et luksusprodukt, som få vil vedkjenne seg i dag.

Bortsett fra enkelte Senterparti-politikere.

LES MER: Sandra Borch (Sp) frykter dyrevernere vil ta for seg andre næringer.

Det er rundt 350 årsverk i Norge som er direkte knyttet til pelsdyroppdrett. 40 millioner gis i statsstøtte til næringa i 2014. 15. desember legger et regjeringsutvevnt utvalg fram en rapport om næringas framtid i Norge. Nå skal norske politikere bestemme om vi skal gå mot en styrt avvikling av pelsdyroppdrett. Det kan bli dyrt, for bøndene vil kreve erstatning, melder NRK. Og den erstatninga vil være nok til at «jeg kan flytte til Syden og gjøre ingenting», som en av pelsdyrbøndene uttaler i den mye omtalte Brennpunkt-dokumentaren, som ble sendt på NRK 1 tirsdag.

Dokumentaren er laget av blant andre Frank Nervik. Nervik utgir seg for å være interessert i å starte opp med pelsdyroppdrett. Han infiltrerer rett og slett næringa, tar kurs i dyrevelferd og nedslaktning, og tar på seg skjult mikrofon og kamera. Frank går «all in», og er med på å gasse «halvdøde» minkdyr forut et veterinærbesøk, flå skinn, mate, veie, inseminere dyr til videre avl.

Det er kort og godt forstyrrende å se på. Disse dyrene lider utelukkende for menneskets forfengelighet. Ikke til mat. Ikke som kjæledyr. De blir født, foret og dør for å bli dyre, lite funksjonelle pynteplagg på menneskekroppen.

På Twitter kokte det under Brennpunkt-dokumentaren. Venstres partileder Trine Skei Grande ble så opprørt at hun ikke klarte å se på. Sveinung Rotevatn fra samme parti og SVs Bård Vegard Solhjell var bare noen av dem som mente dokumentaren var et siste nådestøt for næringa. I samarbeidsavtalen med Venstre og KrF, gikk Høyre og Frp med på å vurdere en avvikling av næringa

Det var imidlertid langt mellom gode argumenter for pelsdyroppdrett på Twitter i går, selv om de finnes. Næringa er ikke stor, men den gir arbeidsplasser. Den omfattes av et strengt regelverk. Den har vært en viktig binæring for mange bønder opp gjennom årene. Men det var mest av anklager mot dokumentaristen som «aktivist» og at det var «klipp og lim», et forvrengt bilde av næringa.

Også var det Sandra Borch da, med sin infame kommentar: «I morgen blir dagens outfit pelskåpe av norsk mink». Å avskrive dokumentasjon fra en dyreverner er en enkel øvelse. Av motstandere stemples de som aktivister. Men selv Mattilsynet reagerte med forargelse da de så dokumentaren. Den norske veterinærforeningen har lenge villet avvikle næringa.

Det var riktig av NRK å sende dokumentaren – selv om den ikke var laget av deres egne folk. Fordi disse bildene kunne vanskelig blitt framskaffet på annet vis. De plettfrie visningsgårdene som frontes på pelsdyrbonde.no, med småbarn som koser med minkdyr, gir ikke det totale bildet. Pelsdyrbøndene i dokumentaren uttaler flere ganger at de ikke vil ha media inn for å dokumentere forholdene. Mens de rensker burene for døde dyr.

Dokumentaren avslører holdninger og praksis som selv den mest innbitte kjøtteter ikke kan mene er verdt å forsvare. Når den ene revehunnen skal insemineres, plasserer bonden en kvelningstang rundt halsen slik at hun skal forholde seg rolig. Det skjer nok mye uregelmessigheter i annet dyrehold, men i denne næringa har norske myndigheter ikke kontroll. Og det har vi aldri hatt. «Pels» er bare den siste i rekken av dokumentasjon.

Derfor bør vi betale godt for å legge den ned.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse