Annonse
Om vi skal ha noe som helst håp om å unngå å komme tilbake til et spøkelsessamfunn, så må vi gjøre som i Danmark, og gi disse bedriftene direkte støtte til sine faste utgifter. Da unngår vi en snøballeffekt av konkurser, og vi vil raskt få hjulene i samfunnet i gang igjen, skriver Øyvind Bakkeby Moe. Foto: Yngve Olsen

Det er blodig urettferdig

Når dørene endelig kan åpnes, så håper jeg at vi alle er flinke til å handle litt ekstra hos våre lokale bedrifter, men de trenger vår hjelp før det om denne perioden forlenges.

Vi er alle i en situasjon som ingen av oss var i stand til å planlegge for. Det er flott å oppleve hvordan mange prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, hvor man stiller opp og hjelper hverandre der man kan, og de aller fleste følger myndighetens pålegg så godt man bare klarer.

Det er likevel en gruppe i samfunnet som må bære en mye større del av dugnaden enn mange andre og de tiltakene som er kommet så langt når ikke frem til mange av dem som virkelig trenger hjelp fra storsamfunnet nå, småbedriftene.

Noe av det flotteste, koseligste og samfunnsøkonomisk viktigste vi har er mylderet av småbedrifter.  De gir en egenart til våre sentrum, de sysselsetter mange mennesker, betaler sin skatt og er samlet en av Norges største arbeidssektorer. Dessverre er det også en veldig fragmentert gruppe, og de kommer ikke så tydelig igjennom i nasjonale media eller når ikke like fort frem til politikerne som de store næringslivsaktørene som flyselskaper, industribedriftene og andre store arbeidsgivere.

Det er svært mange slike små lokale aktører som nå er stengt ned etter myndighetenes pålegg. Frisører, fysioterapeuter, puber, restauranter og mange andre serviceyrker.  Felles for alle disse er at de på dagen måtte stenge, og alle de jeg har snakket med fokuserte i starten på hvordan de kunne ta vare på sine ansatte.  Her kom det ganske raskt ordninger på plass fra regjeringen og de ansatte blir inntil videre ivaretatt av permisjonsreglementet og det belastes ikke arbeidsgiveren i for stor grad.  Likevel er det mange andre kostnader som er underliggende for en liten bedrift, og de fleste i slike bransjer har aldri vært i posisjon til å bygge seg kapital til å håndtere slikt uten noen form for omsetning over en lengre periode.

Mitt inntrykk er at de fleste jeg snakker med klarer seg igjennom den to ukersperioden vi er inne i, men så vil problemene virkelig begynne å komme. De fleste av dem har allerede vært i kontakt med sine leverandører og andre for å diskutere betalingsutsettelser. Her opplever jeg også at de fleste i næringslivet forstår at vi er avhengige av hverandre og er fleksible med hverandre, men dette er ikke en bærekraftig løsning. Problemet bare skyves rundt og boblen vil sprekke i løpet av noen uker.

Jeg jobber selv med mange slike bedrifter, som gårdeier i sentrum, og jeg har sagt til mine leietagere at vi er alle i samme båt og jeg skal være fleksibel så langt det er mulig for min del. Det er mange i næringslivet som nå gjør det samme og tar denne støyten på vegne av fellesskapet. Det betyr at i næringslivet er vi nå bank for hverandre. Vi utsetter og ettergir regninger, men dette er ikke et nullsumspill. Vi er avhengige av de bedriftene som selger sitt produkt til kunden, klipper hår, gir fysikalsk behandling eller kjøper en kopp kaffe. Feks utsetter våre lokale bryggerier regninger til utelivsaktørene, gårdeiere utsetter sine husleier og strømleverandøren som eies av fellesskapet tvinges snart til å gjøre det samme.  Dette går jo ikke i lengden. Både gårdeiere, bryggerier og strømleverandører har jo igjen sine utgifter og forpliktelser. I løpet av kort tid vil dette korthuset falle og det går ut over oss alle.

Den eneste løsningen fra fellesskapet for denne problemstillingen er så langt en pakke med likviditetslån som skal administreres fra bankene.  Men et lån er et lån, og et lån har både renter og avdrag. De fleste småbedrifter har ikke rom i sin normale omsetning til å betjene slike lån, og mange av dem vil under normale omstendigheter ikke være berettighet til å få slike lån hos en bank.  Bedriften er bygd opp på både knapper og glansbilder ispedd utallige ubetalte arbeidstimer, inntil de er kommet i posisjon til å betjene faste utgifter og lønn. Det er ikke rettferdig at de skal påta seg lån, om de får det, under disse omstendighetene.

Om vi skal ha noe som helst håp om å unngå å komme tilbake til et spøkelsessamfunn, så må vi gjøre som i Danmark, og gi disse bedriftene direkte støtte til sine faste utgifter. Da unngår vi en snøballeffekt av konkurser, og vi vil raskt få hjulene i samfunnet i gang igjen. I Danmark er det estimert en kostnad på 13 milliarder per måned i slike målrettede tiltak. Det er en lav pris å betale  for at denne dugnaden ikke blir svært urettferdig, og ikke minst er det i vår alles felles interesse at de permitterte har arbeidsplasser å komme tilbake til og vi alle et samfunn som raskt får hjulene til å gå rundt.

Akkurat nå er det blodig urettferdig for alle våre småbedrifter, og vi må raskest mulig gi dem en direkte støtte som gjør at de kan åpne dørene igjen når ting har normalisert seg.  Når dørene endelig kan åpnes, så håper jeg at vi alle er flinke til å handle litt ekstra hos våre lokale bedrifter, men de trenger vår hjelp før det om denne perioden forlenges. Nå må storsamfunnet stille opp med direkte tiltak som sørger for at det finnes noen igjen til å åpne sine dører.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse