Annonse

Et skrikende eksempel på selvfornektelse: Samer og samepolitikk av Jarl T. Hellesvik

Boka er også et grelt eksempel på den selvfornektelse som ennå finnes i en del samiske miljøer som følge av langvarig fornorsking.

Samer og samepolitikk er en debattbok om norske myndigheters samepolitikk. Grunnen til at boka utgitt i 2016, er aktuell, er ikke dens nyhetsverdi men at den stadig benyttes som referanse i debatter rundt samiske forhold, senest i etter det kontroversielle «Selbu-møtet» denne måned. Derfor denne bokvurderinga.

Boka har en ambiøs målsetting. Den er «å komme med relevante og dokumenterbare opplysninger, avlive myter, ta knekken på vrangforestillinger, samt å imøtegå desinformasjon og villedende propaganda knyttet til samepolitikken» (s. 7). Det er videre et mål «å ta livet av det samepolitisk motiverte narrativet» (hva her menes med narrativ fremstår som uklart).

Forfatteren Jarl T. Hellesvik (f. 1947) er født og oppvokst i Ullsfjord, en liten bygd i Loppa kommune i Finnmark (s. 10). Han vokste opp med en samisktalende mor og mormor og med samisk som et hjemmespråk, uten selv å lære samisk. Hellesvik bekjentgjør at han ikke oppfatter seg som same da han mener at han kulturelt ikke skiller seg ut fra den øvrige befolkningen i Norge.

Boka er ikke en debatt- eller fagbok i alminnelig forstand. Den er utgitt på Kolofon forlag, et såkalt selvpubliseringsforlag hvor man kan levere inn en tekst, få den korrekturlest, ombrukket og trykket, hvoretter den framstår som en fagbok. Prosessen mangler imidlertid forlagsredaktør, fagfellevurdering og annet som bidrar til den kvalitetssikringa en fagbok må ha.

Sjangermessig er boka vanskelig å plassere. Den er sammensatt av fortellinger om intervjuer, andre historier og et betydelig antall tekster som drøftet akademiske fagtermer innen bl.a. historie, genetikk og juss. Det oppgis ingen metodiske prinsipper for drøftingene.

Innhold

Anslaget er en historie om en underskriftsaksjon mot Finnmarksloven som forfatteren tok initiativ til i 2005. Her utdyper han sin motivasjon for å motarbeide lovfesting av samiske rettsspørsmål. Før det, der man vanligvis finner et forord eller en dedikasjon, har boka en opplisting av en rekke kontroversielle påstander, som at «ILO-konvensjon nr. 169 gjelder ikke for integrerte mennesker […]», «Sametinget er ikke et demokratisk organ», «Samene kom ikke først til Nord-Norge» og «’Fornorskningen’ var integrering».

Genetisme og mongolsk opphav

Etter å ha slått fast at samene eldre tid hold til sør i Finland (s. 26), begir forfatteren seg inn på den han kaller genetisme. Ved å vise til studier av mitokondrie-DNA og manns- og kvinne­linjene hos samene, kommer han fram til samenes opphav. Det er et resultat av at området hvor samens forfedre holdt til ble erobret av mongolene rundt 1240. Mongolene hadde «for vane å drepe ned store deler av den mannlige befolkningen» i områdene de erobret, samtidig som de hadde «seksuell omgang med [kvinnene]» (s. 40). Dette foranlediget samefolket. Dette støttes av at forfatteren som barn fikk høre «fra omgivelsene at samene nedstammet fra Mongolia» (s. 41). Grunnen til det var at «mange samisktalende hadde en ansiktsform som i varierende grad liknet på mongolenes ansiktsform. I tillegg hadde de vanligvis mørkt hår».

Ottars høvdingesete og Lyngstuvas beliggenhet

Fra genetismen hopper forfatteren tilbake til historiefaget, denne gang for å tolke høvding Ottars beretning. Her starter han med å anklage historiker Steinar Pedersen, som har gjengitt den allmenne forståelsen av beretningen om at det var samer som levde nord for høvdingen, for å bedrive sitatfusk (s. 42). Med stor selvsikkerhet tolkes beretningen slik at høvdingen, som «bodde lengst nord av alle nordmenn», flyttes fra Midt-Troms hvor historikermiljøet antar boplassen hans var, til Magerøya i Nordkapp kommune. Også det gamle grensemerket Lyngstuva flyttes; hele 500 km mot øst til Fiskerhalvøya i Russland (s. 47–51). Med disse rokeringene mener forfatteren å dokumentere at hele dagens Nord-Norge har vært en del av Norge siden Harald Hårfagres tid.

ILO-konvensjon nr. 107 og 169 og samene som urfolk

Etter å ha fastslått at fornorskningen var integrering (s. 63), fortsetter forfatteren til folkeretten. Med henvisning til skolebøker i samfunnsfag og engelsk-norske ordbøker, føres det «bevis» for at ILO-169 er uriktig oversatt, noe som igjen betyr at samene uriktig blir oppfattet som urfolk i Norge (s. 75). Etter en møysommelig, men nokså spekulativ kildetolkning, konkluderes det med at ILO-169 ikke er «relevant for forholdene i Norge» (s. 102). I fortsettelsen utbasunerer forfatteren at «det er skammelig at velintegrerte […] urbane mennesker av samisk avstamming prøver å tilsnike seg særskilte politiske privilegier og andre privilegier, med henvisning til innholdet i ILO konvensjon nr. 169».

ILO-konvensjon nr. 107, som er forløperen til ILO-169, ble ikke ratifisert av Norge, da man i 1958 la til grunn at den ikke omfattet samene. Forfatteren skriver at det senere aldri er utredet om samene er urfolk. Han er tydeligvis ikke kjent med at dette ble utredet i NOU 1980: 53 Vern av urbefolkninger, hvor det (på s. 23) konkluderes med at samene bodde i sine områder før nordmenn etablerte seg der og at visse samiske grupper fortsatt har i behold en rekke kulturelle særtrekk: «De kan i tillegg ennå ikke anses fullt integrert økonomisk og sosialt i det norske storsamfunnet. Samene blir med andre ord å betrakte som urbefolkning etter K 107 art. 1 nr. 1 bokstav b».

FNs konvensjon mot rasediskriminering og norsk, statlig rasisme

Ordninger til støtte for samisk kultur og språk er i strid med FNs konvensjon mot rasediskriminering (RDK) og burde vurderes med henblikk på om de kom inn under «kategorien statlig rasisme eller statlig rasediskriminering», skriver forfatteren (s. 115, uth. av ff.). Det siktes da ikke til diskriminering av samer, men derimot av majoritetsfolket i landet. Forfatteren synes ikke å være kjent med at RDK art. 1 (4) sier at «tiltak som settes i verk utelukkende for å sikre tilfredsstillende framgang for visse rasegrupper, etniske grupper eller individer […] for å sikre at disse grupper eller individer på like vilkår skal kunne nyte og utøve menneske­rettighetene og de grunnleggende friheter, skal ikke anses som rase­diskriminering […]». Han har heller ikke notert seg at FNs rasediskriminerings­komite i 2015, i sin konklusjon til den 21. og 22. periodiske rapporten fra Norge, ut­trykker bekymring for økningen av hatefulle ytringer rettet mot bl.a. samer (avsn. 13).

Sjøsamene – et folk som ikke finnes

Av særlig interesse er det forfatteren, som selv er av sjøsamisk herkomst, skriver om sjøsamene. Da det i de sjøsamiske områdene ikke er «påvisbare, spesifikke, annerledes trekk ved utforming eller opprigging av fiskebåter som benyttes langs kysten» eller er annerledes båtmotorer og elektronisk utstyr i båtene, skriver forfatteren, så finnes det ikke en «egen, identifiserbar, spesifikk og levende sjøsamisk kultur i selve fiskeriutøvelsen» (s. 165, uth. av ff.). Med henvisning til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27, peker forfatteren også på at disse fiskerne ikke har en egen religion eller religiøse synspunkter, hvoretter han konkluderer: «Finnes det ikke noen spesifikk, levende sjøsamisk kultur så finnes det følgelig heller ikke noen sjøsamisk befolkning».

Kystfiskeutvalget har i NOU 2008:5 (s. 264–266) konkluderte med at det ikke stilles krav om at tradisjonelle urfolksnæringer skal være kulturspesifikke for at urfolket skal nyte vern etter SP art. 27. Det velger forfatteren naturlig nok å se bort fra i dette skrikende eksemplet på selvfornektelse.

Konklusjon

Rekken av feil og spekulative tilnærminger uten faglig forankring begrenser seg ikke til det som her er nevnt. Plassen umuliggjør imidlertid en mer omfattende vurdering. Tross slagside mot samisk kultur og næringer, er ikke boka helt uten relevante drøftinger. Om kommunene bør få større innflytelse på FeFo-forvaltningen i Finnmark, er i så måte et eksempel. Men det er dessverre svært få slike.

Forfatteren synes å ha en agenda, og med denne som drivkraft innlater han seg, med stor entusiasme, på å drøfte komplekse fagtermer. At disse drøftingene ikke gir den avkastning innsatsen skulle tilsi, kan nettopp forklares i manglende faglig forankring og fravær av aksepterte metoder og tradisjonelle tilnærminger. I den grad det brukes vitenskapelige tekster, er det der de støtter forfatterens agenda. Andre slike tekster underslås eller avvises som politiserte. Dessuten nyttes ofte egne tekster og kuriøs litteratur som referanser, støttet av barndomsminner og ting forfatteren «har fått høre fra omgivelsene». Men slik tilnærming skal det mye til for å lykkes, og det gjør da heller ikke forfatteren.

Ved flere anledninger har forfatteren utfordret deltakere i samiskrelaterte debatter om å påvise feil i boka; under forståelsen at de knapt finnes. Det er nå påvist at de til overmål finnes. Hensikten med boka; å komme med dokumenterbare opplysninger, avlive myter og ta knekken på vrangforestillinger i oppnås ikke på noen måte. I stedet bygger boka opp under myter og bidrar til å skape og forsterke vrangforestillinger.

Samlet fremstår boka som et litt ustrukturert manifest til støtte for argumentene til organisasjonen Etnisk og demokratisk likeverd (EDL), framfor et faglig bidrag i den samepolitiske debatten. EDL, som forfatteren var med på å stifte og som han i dag er leder av, har som mål å avvikle det den omtaler som «samepolitiske lover og ordninger». Boka faller naturlig inn som støtte for denne målsettingen.

Boka er også et grelt eksempel på den selvfornektelse som ennå finnes i en del samiske miljøer som følge av langvarig fornorsking.

Om man ikke har behov for å la seg sjokkere av mongolske krigere som hadde seksuell omgang med samiske kvinner; med forfedrene til dagens samer som resultat, lese om mannlig mitokondrie-DNA fra det fjerne Østen, eller hisse seg opp over at velintegrerte og godt skolerte mennesker erkjenner sin samiske tilhørighet og dermed velger å registrere seg i samemanntallet, er det ingen grunn til å bruke tid og penger på denne boka.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse