Fra demonstrasjonen mot bompenger i Tromsø 26. september. Foto: Astrid Øvre Helland

​​​​​​​Bompenger eller et mirakel?

Jeg håper vi lokalpolitisk snart slutter med disse utopiske «kaste blår i auan»-valgkampøvelsene for å tekkes egne kjernegrupper av velgere.

Det store valgkamptema neste år – som er startet allerede i en del byer i Norge, blir om bompenger /veiprising er «veien» å gå for nødvendig løft på vei-infrastruktur.

For Frp er dette tema ved hver valgkamp siden partiet er tuftet på «mindre skatt og avgifter, billigere bensin og gratis vei». Forskjellen fra tidligere, er at nå har Frp fått sitte ved maktens bord i regjering og lokalt, uten at trenden er snudd. Tvert i mot er regelen om brukerfinansiering vhja bompenger kraftig økt med Frp ved roret i regjering. Taktikken fra Frp er da som kjent å skylde på andre, at de ikke har flertall aleine. Rart da at et bidrag fra Frp i regjering ikke fører til i hvert fall en reduksjon i bompenger, men at det tvert i mot øker på deres vakt? Troverdighet i den saken finnes ikke lenger, likevel fortsetter Frp med samme «selgertaktikk» igjen og igjen. Ganske fascinerende egentlig. Lokalt fra valgkampen i Tromsø i 2011, lovet både Frp og H at spesielt E8-veien i Ramfjord skulle bygges bompengefritt.

Justert nå sier Frp at det kan godtas bompenger på Sandnesbrua samtidig som folk skal ha frihet til å benytte gratis den nye forbindelsen over (evnt under) samme sund. Og for Ramfjord-finansieringen godtas en formidabel økning i bensinavgiften.

Begge deler er både et utopia, og en forkledd fortsatt satsing på brukerfinansiert bygging av ny vei-infrastruktur. Utopia fordi det er naivt å tro at noen vil benytte en avgiftsbelagt vei når det holdes åpent en avgiftsfri forbindelse like ved. Naivt fordi en bensinavgift som kan måle seg med statens vedtatte nivå for egenfinansiering, ville gitt skyhøy – kanskje dobbel drivstoffpris i Tromsø. Noen som ville opplevd det som at vi fikk en løsning uten brukerfinansiering? Hvor dum tror Frp folk flest er?

Historien gjentar seg

Det året jeg avsluttet 16 år (fire kommunestyreperioder) i Tromsøpolitikken, var det to hendelser som preger dagens situasjon i sterk grad. Jeg hadde vært med i et styringsgruppearbeid over tid, med vegvesenet, direktoratet, fylket og kommunen for å legge frem en strategi for en ny Tromsøpakke for gigantisk infrastrukturbygging i Tromsø. Med vekt på kollektiv, sykkel, gående og bilers fremkommelighet. Ca en ukes tid før saken skulle offentliggjøres med prosess mot politisk behandling, ble saken blåst ut i en av byens lokalaviser. Med en «tipset» tilgang til arbeidsrapporten ble det frontet skremselspropaganda som skapte bølger i byen, med påfølgende panikk i byens politiske styring – og mat for populisme på borgerlig side. Resultatet i et valgår ga seg selv – saken ble aldri realitetsbehandlet. Jeg sa den gang at om 8-10 år vil dette bli tema igjen, bare at vi da har så store trafikale utfordringer i byen at folk vil spørre hvorfor ingen har tatt grep og satt i gang investeringer for å møte byveksten. Nå er vi der.

«Tromsøpakken» fra 2011 var en bymiljøavtale, en gavepakke av en spleis med han stat. Ville betydd at øvrige deler av landet nå ville sagt «look to Tromsø». Det var min påstand, og er det også i dag. Veiprising svir, spesielt for unge i etableringsfasen, som har nok med dyre boetableringer og barn som skal følges opp. Men også denne gruppen må ha fremtidsrettet infrastruktur, faktisk spesielt viktig er det for unge at fremtidens infrastrukturgrep tas nå. Det handler også i videre forstand om byens/kommunens fremtidsevne til å tiltrekke seg og være attraktiv for næringsutvikling, være i stand til å møte behovet for flere arbeidsplasser og muligheter for å bo og trives i området. Belastningen for de som må kjøre mye i innkrevingsperioden, er vhja datateknologi ikke vanskelig å styre inn til mer begrenset økonomisk konsekvens. Det behøver ikke koste skjorta om kjøringen hver dag handler om barnehagelevering og fritidsaktiviteter på kveldstid, dette er det den politiske forhandling burde handle om.

Det andre som skjedde i 2011, var at nyveien E8 i Ramfjord, var ferdig planlagt på vestre side av fjorden - og manglet kun det siste håndspåleggende vedtak i nytt kommunestyre på høsten. Men da hadde makta lokalt skiftet over til borgerlig «ikke bompengers» side. Utopiens politikk tok grep igjen. Nå skulle veien legges på østsiden. Med hjelp fra Høyre-statsminister og Frp-statsråd.

Et minefelt av hindringer stod nå i kø på E8-øst, dette kjenner vi fra seriespillet gjenspeilet i avisene i årene siden da. I tillegg ville øst være en fordyrende og lengre vei å bygge. Fantasier om tunell gjennom Tinden, og forbindelse til veien over Breivikeidet var begrunnelser – samt at Frp’s kjernevelgere visstnok ønsket veien på østsiden av fjorden. Faginstansen (vegvesenet) fremholdt at E8 på vestsiden er akkurat like forenlig med det jeg betegner som luftslottet ‘tunell gjennom Tinden’ ved øst-alternativet. Og fra Breivikeidet-veien tror jeg fortsatt det fungerer flott med den rette, flotte strekningen opp fra Nordbotn for å treffe på vest-alternativet. Videre utvikling av Fagernes som bo- og næringsområde vil bli kraftig redusert med en øst-trase, er min påstand – en trafikkmaskin som planlagt med østløsningen kan ikke være noe visuelt scoop heller. Den som tar seg en kjøretur på vestsiden (veien mot Andersdal) og kikker mot øst, ser fort og selv uten veibyggingskompetanse, at løsningen på den østlige siden må være en teknisk og naturmessig utfordring. For å si det svært forsiktig.

Et trasig faktum: Med en fortsettelse av vest-alternativet i 2011, ville ny E8 i Ramfjord nå vært en realitet. I over et år. Neste tragiske ulykke (som forhåpentlig ikke skjer) på den strekningen med gammelveien - inntil ny vei er klar, må skape mørk samvittighet hos de som stod for denne bortkasta omkampen.

Alternativet til bompenger

Alternativet til bompenger er at ingen ting skjer! Den dagen regjering og storting blir så redd for protestbevegelser at de snur på strategien og heller henter penger fra Sareptas krukke – her nasjonens felles fremtidige sparefond (oljefondet), vil det formodentlig også skinne to soler på himmelen. Samtidig. Pr i dag vil jeg være fornøyd om den solen vi har ville skinne….

Jeg håper vi lokalpolitisk snart slutter med disse utopiske «kaste blår i auan»-valgkampøvelsene for å tekkes egne kjernegrupper av velgere. Som velger forventer jeg at våre lokale politiske tillitsvalgte tar ansvaret for det de er valgt for, og heller ser fremover for å komme på det spleisetoget med han stat som skaper løsninger. Lukk igjen den boka som heter sosiale medier, der nett-troll og kvikkfixere finner en arena de uten ansvar kan være «høy og mørk», og får boltre seg. De er uansett ikke bidragsytere for en løsning som skaper vei fremover, bokstavelig talt.

Utvikling koster penger, og ingen liker påtvungen økt skatt. Både eiendomsskatt og veiskatt er det lett å være mot. Men når alternativet er uten spleis som beviselig er fantasiløsninger uten realisme, må de som er folkevalgt, kjenne på ansvaret for å utvikle et samfunn. Kostnaden kommer uansett. Hvordan den fordeles kan diskuteres og kompromisses til noe omforent, men at den kommer, er ikke til å unngå.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse