Annonse
Det handler dypest sett om å definere og fortelle historien om hvilken by vi ønsker at Tromsø skal være i fremtiden. Gode historier fra andre byer ellers i verden hvor man har lyktes med å forme levelige og gode samfunn kan også hjelpe oss til å bli mer motiverte, skriver Øystein Nermo. Foto: Nordlys arkiv

Hvilken by ønsker vi at Tromsø skal være i fremtiden?

Noen er for bompenger og noen er imot - uten at alternativene fremstår som tydelige nok. Fokuset blir deretter.

Bompengefinansiert veibygging er ikke noe nytt i Tromsøsammenheng. Tromsø har finansiert viktige samferdselstiltak gjennom brukerfinansiering. Dette er kjent for de aller fleste tromsøværinger. Men for de som ikke har dette helt klart:  Begge bruene som forbinder Tromsøya til henholdsvis fastlandet og Kvaløya ble bompengefinansierte. Ryaforbindelsen er også brukerfinansiert gjennom avkreving av bompenger ved passering. For ordens skyld nevnes også den øremerkede bensinavgiften som enda gjelder i Tromsø, og som først og fremst bidro til å realisere fjellanleggene og altså delvis er en brukerfinansiering. Hovedårsaken til at dette gikk relativt greit er åpenbar, nemlig det faktum at disse samferdselsprosjektene ble ansett som absolutt nødvendige, og som utgjorde prekære behov og som utløste bedre kommunikasjon mellom øyer og fastland. Bilistene var rett og slett motiverte for å finansiere disse tiltakene. Nærmest koste hva det koste ville.

Men dette er ikke situasjonen nå. Noen ser på Tenkt Tromsø som en trussel mot bilen, og flere av disse ser rett og slett ikke at bompengepakken inneholder noe de er spesielt opptatte av. Pakken fremstår for disse som uklar, uhåndterlig, uhensiktsmessig og dyr. Ikke slik som intensjonene bak Tenk Tromsø, nemlig grønn, relevant, fremtidsrettet og bærekraftig. Joda, man får ei ny bru til Kvaløya som vi har fra før, en ny tverrforbindelse fra Breivika til Langnes i fjell som vi så og si også har fra før (dersom vi regner med tangenten fra Breivika mot vest), og diverse gang og sykkel-veier og noen «kollektivtiltak». Slik kan det faktisk oppleves hvis man først er på det negative sporet. Men er denne pakken med diverse innhold fristende nok? For veldig mange er det selvsagt det, og det er vel og bra. Men for alle de som føler seg avhengige av bilen til transport av egen familie, turer på hytta, mestre en lang og kanskje kronglete arbeidsvei og handling av varer m.m. kan en ytterligere avgiftsbelastning føles både tungt og urettferdig selv om intensjonene til Tenk Tromsø er til byens beste.

Bompengepakken skal bidra til at vi får en nedgang i biltrafikken. Dette skjer gjennom å avkreve de samme bilistene bompenger. Dette er et åpenbart paradoks. Bilistene skal altså «få anledning til» å betale bompenger for å redusere sitt eget bilbruk! Paradokset innebærer også at jo bedre Tenk Tromsø lykkes, jo mer blir biltrafikken redusert, og jo lengre tid tar det å betale ned prosjektene. Som om ikke dette er nok ser billettprisene på bussene ut til å øke jevnlig. Er det flere som ser hvor himla vanskelig det er å selge dette konseptet til folk som ikke bare føler seg avhengige av bilen, men også ER avhengig av den? Så hva gjør man?

Et tradisjonelt planverktøy (som i for liten grad brukes av planmiljøene) er beskrivelser av ulike scenarier betinget av hvilke plangrep og tiltak som iverksettes. På denne måten kan man øke forståelsen for hva eksempelvis Tenk Tromsø betyr for fremtidsbyen vår. Det er fristende å lage 2 ytterpunktscenarier, nemlig DYSTOPIA og EUTPOIA. Det første er det verste som kan skje, og det siste beskriver en ønsket fremtid sett fra et intensjonelt ståsted:

Fremtidsbyen Tromsø - Scenario 1: Forecast Tromsø som fremtidig «DYSTOPIA» - et dårlig sted:

Bompengeprosjektet ble terminert. Man valgte vekk prosjektet av hensyn til mange protester og motstandere som for det meste var aktive bilbrukere som forsvarte sin rett til å kjøre bil og derved den medfølgende «frihet». Bilveksten økte ukontrollert. Realisering av eventuelle veiprosjekter – tilrettelagt for gående, syklende og bussbrukere – ble overlatt til det kommunale systemet. Lite ble gjort ut over å brøyte om vinteren og lappe hull i kjørevegene for å stilne kritikken fra misfornøyde bilister og andre veifarende. Økonomien i kommunene tillot rett og slett ikke investeringer i veiprosjekter! Det meste gikk til helse og omsorg i takt med at befolkningen ble eldre, og gjør det fremdeles. Bilparken og bilbruken økte drastisk. Omsetningen av el-biler sank dramatisk som følge av bortfall av alle avgiftsmessige goder. Ingen kapasitetsøkende prosjekter for den nye bilveksten ble gjennomførte. Lange bilkøer ble lengre, først og fremst på de fleste krysningspunkter til og fra Tromsøya. Bilistene satt og sitter fortsatt lenge i lange køer. De sentrale veiene har rett og slett fått infarkt! Eksos, støv og støy ble et radikalt økende problem. Gående og syklende har i økende grad avstått fra å bevege seg ute av frykt for å bli syke. Ingen «grønne tiltak» ble gjennomførte. Veidriften får nå så vidt unna den verste snøen om vinteren innenfor stadig trangere økonomiske rammer.  Om sommeren kjemper noen feiebiler en forgjeves kamp mot svevestøvet. Både bilister og gående, syklende og de få som er bussbrukere klager og kjefter og kritiserer kommunen og samfunnet. Irriterte og utålmodige bilister gjør det farlig å bevege seg på veiene til fots og på sykkel. Særlig skolebarn er utsatte. Befolkningsveksten har avtatt og er nå i nedgang, barnefamilier flytter fra byen og til lokalsamfunn med andre og mer bærekraftige prioriteringer. Tromsø har blitt akterutseilt og har mistet sitt hegemoni i nord som landsdelshovedstad (eller arktisk hovedstad). Tromsø er blitt et sted man ikke ønsker å være i – byen er faktisk blitt et DYSTOPIA (ref. John Stuart Mill – 1868).

Fremtidsbyen Tromsø - Scenario 2: Forecast Tromsø som fremtidig «EUTOPIA» – et godt sted:

Etter intens politisk kamp ble bompengeprosjektet i Tromsø vedtatt, og «byvekstavtalen» ble godkjent. Staten finansierte 50% og resten finansierte og finansierer bilistene i Tromsø. Tenk Tromsø startet opp og gikk i gang med de planlagte prosjektene. Man prioriterte kollektivtrafikk, gående og syklende. Disse prosjektene startet først. Bomstasjonene ble opplevd som krevende for bilistene, og biltrafikken gikk markant ned samtidig som køene langs innfarts- og krysningspunktene ble påfallende reduserte og nærmest fraværende. De første prosjektene ble ferdige, og aktivt tatt i bruk. Stadig flere begynte å gå og sykle, og bussene økte sine avganger og billettprisene gikk ned! Stadig flere bilister opplevde en ny hverdag som fotgjengere, syklister og bussbrukere. Sykefraværene i Tromsøbedriftene og i kommunen gikk ned og gjør det fortsatt. Folk kommer rett og slett i bedre form. Støv-plagene i vår-, sommer- og høstperioden er gått dramatisk ned, og det som finnes blir effektiv feid opp av kommunens og vegvesenets feiebiler. Det har blitt introdusert nye former for kollektiv transport. Automatiserte busser er tatt i bruk, og Tenk Tromsø planlegger ny infrastruktur som ytterligere skal tilpasses nye behov og en ny fremtid. Planene om en ny bru til Kvaløya ble skrinlagt. Behovet har rett og slett uteblitt. Bussene har overtatt. Nye prosjekter med små og hurtige passasjerferger blir nå prøvd ut, og erfaringene er lovende. Og befolkningen er positive og følger opp. Tverrforbindelsen fra Breivika til Langnes er foreløpig lagt på is. I stedet bruker man midlene til ytterligere modernisering og grønne tiltak langs transportårene. Byen har styrket sin status som landsdelshovedstad og befolkningsøkningen er markant og oppsiktsvekkende. Tromsø har mottatt internasjonale priser for miljøriktig utvikling, og EU-delegater og representanter for utenlandske nasjoner besøker Tromsø jevnlig for å høste erfaringer. Tromsø har blitt et attraktivt sted for alle aldersgrupper, og et sted man ønsker å være i. Byen er faktisk blitt et «EUTOPIA» - et godt sted å leve.

Dette er selvsagt konstruerte scenarier og selvsagt satt på spissen, men de fleste som tar tid til å lese dette innlegget har kanskje skjønt poenget? Noen er for bompenger og noen er imot - uten at alternativene fremstår som tydelige nok. Fokuset blir deretter. Det hadde på den annen side vært interessant å få motstanderne av en byvekstavtale til å skissere et troverdig fremtidig scenario. Hvordan ser «Fremtidsbyen Tromsø» ut for disse? Kanskje sitter de inne med kunnskaper som vil generere alternative forståelser for sannsynlige utviklingstrekk? I tillegg er det selvsagt interessant å få vite om politikerne har tenkt igjennom hvordan fremtiden skal arte seg ut over de 4 år som velgerne tillater disse å regjere. Og ikke minst: Hvor dypt stikker egentlig samfunnsengasjementet i det kollektive tromsøsamfunnet?

Å beskrive fremtidige utfallsrom eller scenarier er ikke nok. Man må samtidig lage visuelle fremtidsbilder av scenariene. Ord er ikke tilstrekkelige. Bilder og film er kraftfulle virkemidler og forteller mye, noe de fleste vil forstå. Saken er at man må ikke bare fortelle, men også vise. I praksis handler det altså om å synliggjøre konsekvenser og muligheter. Og til og med levendegjøre disse bedre. «Tenk fremtidsbyen Tromsø og bli forstått», kan være mantraet. Og så et viktig poeng:

Det handler dypest sett om å definere og fortelle historien om hvilken by vi ønsker at Tromsø skal være i fremtiden. Gode historier fra andre byer ellers i verden hvor man har lyktes med å forme levelige og gode samfunn kan også hjelpe oss til å bli mer motiverte.

Så spørsmålet er reist: Hvor vil vi?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse