Annonse
Fleischer var utvilsom den formelt sterkeste kandidaten, målt i ansiennitet og meritter. Dette var imidlertid ikke en vanlig militæradministrativ ansettelse i fredstid. Det var krig – regjering og forsvarsledelse var i eksil og situasjonen var ekstraordinær, skriver Fredrik Fagertun. (Bildet er hentet fra generalfleischer.no, foto: ukjent)

Borgersrud i Fleischer-mytens favn

Jeg er i ledelsen for ett prosjekt ved UiT som skal lage et bokverk om den andre verdenskrigen i nord. Da bekymrer det meg ikke at mange amatør- og lokalhistorikere har skrevet om dette før, det er tvert imot til stor nytte for oss som arbeider med dette trebindsverket.

I et svar på mitt innlegg om Fleischer-myten framstår historikerkollega Lars Borgersrud med den selvsagte forklaringen på et selvmord i Canada i 1942 og påberoper seg støtte fra «nesten alle som beskjeftiget seg med dette under og etter krigen». Det er sannelig ikke lite. Borgersrud synes det er «merkelig» at jeg mener det jeg skriver i artikkelen. Selv synes jeg ikke det er veldig merkelig å peke på forhold som det i dag er stor enighet om blant faghistorikerne på feltet.

Når det gjelder general Fleischers selvmord stiller jeg meg undrende til Borgersruds uforbeholdne forklaring på hvorfor det skjedde. Er det gitt noen av oss å vite med sikkerhet hvorfor noen velger å ta sitt eget liv? Selv om en påberoper seg  støtte fra en ukjent mengde mennesker som «beskjeftiget seg med dette under og etter krigen»?

Jeg er imidlertid enig med Borgersrud i at eksilregjeringen i London ikke ønsket general Fleischer i stillingen som forsvarssjef. Hvis regjeringen ville ha Fleischer som forsvarssjef så hadde de jo valgt ham. Fleischer var utvilsom den formelt sterkeste kandidaten, målt i ansiennitet og meritter. Dette var imidlertid ikke en vanlig militæradministrativ ansettelse i fredstid. Det var krig – regjering og forsvarsledelse var i eksil og situasjonen var ekstraordinær. 

Regjeringen satte Fleischer til side fordi han ikke var den mannen som egnet seg til å føre den krigspolitikken som den lovlige norske regjeringen i London mente var nødvendig. Ingen regjering, verken i dag eller den gang, vil tilsette en person i en slik jobb, når en samtidig vet at denne har et helt annet syn på fremtidige politiske mål og metoder enn det regjeringen står for. Da ny forsvarssjef ble tilsatt var dette en enstemmig avgjørelse i samlingsregjeringen, og beslutningen ble støttet av kongen. Dette burde egentlig alene være en god nok forklaring på hvorfor Fleischer ikke ble forsvarssjef.

I de kretsene som Borgersrud her slutter seg til, er det vanlig å kalle den manglende tilsettingen av Fleischer for en konspirasjon. Men hvorfor skulle regjeringen i London behøve å igangsette en konspirasjon mot Fleischer for å få ham fjernet? Regjeringen hadde alle de maktmidler de trengte for å ansette den mannen de ønsket i stillingen som forsvarsjef. Forsvarsministeren og regjeringen behøvde ingen konspirasjon for å gjøre det de gjorde. 

Jeg vil ikke her svare Borgersrud avsnitt for avsnitt, det blir lett bare gjentakelser av min forrige artikkel. Likevel noen presiseringer:

Borgersrud forsøker å få det til å se ut som jeg mener at regjeringen ikke kunne ha Fleischer som forsvarssjef «fordi den hadde ansvar for at tyskerne ikke iverksatte represalier mot sivilbefolkningen». Sannelig – tyskerne får selv ta ansvaret for de represalier de iverksatte. Poenget mitt er nettopp, selv om Borgersrud påstår at jeg ikke ser det, at Fleischer sto for en svært aktivistisk linje i frigjøringen av Norge. Han ville bruke den norske hæren i Skottland til strandhogg, sabotasje og aksjoner. Slike aksjoner hadde man sett føre til alvorlige tyske represalier. Regjeringen ønsket kontroll med slike aksjoner og i hvert enkelt tilfelle vurdere om aksjoner kunne ha et større skadepotensiale enn nytteverdi, samtidig planlegge langsiktig for ulike scenarioer for sabotasje, aksjoner og invasjon. Dette var også en regjeringsplikt i krigstid. Her sto Fleischer og regjeringen på to helt ulike linjer.

Borgersrud leser meg også dithen at jeg mener at britene sto bak at Fleischer ikke ble forsvarssjef. Det har jeg ikke skrevet, ikke sagt og ikke ment. Dette var en norsk beslutning, men et viktig premiss for beslutningen var at nordmennene måtte søke å få til et bedre og mer tillitsfullt samarbeid med britene. Derfor ønsket regjeringen å satse på nye og yngre krefter som ikke var bundet opp i tidligere forhold til britiske militærorganer og etterretning.

Det er ikke kjent for meg at britene hadde noe spesielt imot Fleischer som person. Britenes skepsis handlet om sikkerhet og hemmelighold, og siktet mest til sikkerheten i norske staber og militære enheter. Kanskje også politikere. Men jeg ser heller ikke at Fleischer var etterspurt av britene.  

Det er liten tvil om at det famøse brevet fra Fleischer til kongen fra juni 1940, kom til å representere et brudd i tilliten mellom Fleischer og konge og regjering. Brevet tok faktisk til ordet for forhandlinger med tyskerne og sådde tvil om regjeringens legitimitet. At både de kongelige og regjeringsmedlemmene slet med beslutningen om å bli i landet eller reise til Storbritannia, er helt riktig. Det er også riktig at britene presset på for at de skulle reise. Eksil i London ble valgt og det var en riktig beslutning. 

Borgersrud er også bekymret for min person. At jeg, fordi jeg har skrevet i aviser om Fleischer-myten og Hovlands bok, ikke er opptatt av at nordnorsk krigshistorie er skrevet av amatør- og lokalhistorikere. Sammenstillingen er litt rar og påstanden ikke helt riktig – det er skrevet faghistoriske verk om krigen i Nord-Norge. Jeg er i ledelsen for ett prosjekt ved UiT som skal lage et bokverk om den andre verdenskrigen i nord. Da bekymrer det meg ikke at mange amatør- og lokalhistorikere har skrevet om dette før, det er tvert imot til stor nytte for oss som arbeider med dette trebindsverket.

En del av oss kjenner til at Lars Borgersrud har et anstrengt forhold til Institutt for forsvarsstudier (IFS). Dersom det bekymrer Lars Borgersrud mye, kan jeg nevne at krigsbokprosjektet ved UiT per i dag ikke har noen tilsatte ved IFS på listen over medarbeidere. Men skulle en slik dukke opp, med særskilt kunnskap om tema som er interessant for vårt bokverk, så vil hun eller han være velkommen.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse