Inger Buresunds klagesang kan man være enig eller uenig i, men først og fremst skal vi bejuble alle tilløp til meningsbrytning, konfrontasjon og nye perspektiver. Det er akkurat derfor vi trenger kunst, skriver Anki Gerhardsen.

Bråk mer, Buresund!

Teatersjef ved Hålogaland Teater, Inger Buresund, kritiserer pressen og anmelderne. Det burde alle som er opptatt av kunsten og kritikkens kår juble for.

For er det noe som preger det norske kunstfeltet, så er det en vettskremt holdning til meningsbrytning for åpen mikrofon.

For lite kompetent. Tilfeldig og smaksbasert. Ifølge itromsø er det teatersjefens stempel på deler av det norske kritikerkorpset, og alle som følger med i de ulike avisenes spalter vet at det er en karakteristikk som er tidvis rett, tidvis feil.

Selv har jeg en master i kunstkritikk med teater som spesialfelt bak meg, men jeg kjenner også dyktige anmeldere som har skaffet seg innsikt og kunnskap kun gjennom lang tids praksis. Samtidig har jeg jobbet i redaksjoner der folk som knapt har vært på teater før, dro ut for å kaste terning over store kunstneriske produksjoner. Itromsø sendte eksempelvis en journalist som omtalte seg selv som ”tidvis kulturinteressert” for å anmelde den sammensatte og komplekse forestillingen ”Å sykle i snøstorm” som nå går ved Hålogaland Teater. Det er som å sende en tidvis samfunnsengasjert kommentator til fylkestinget.

Det er altså en helt legitim diskusjon Buresund drar igang, men aller viktigst er det at Buresund i det hele tatt diskuterer. For er det noe som preger det norske kunstfeltet, så er det en vettskremt holdning til meningsbrytning for åpen mikrofon.

Kunstfeltets aktører er kanskje de mest servile, høflige og konfliktsky aktørene i hele den norske offentligheten. De kan gjerne skyte ned en kulturminister eller en annen ytre fiende, men å krangle med en kritiker betraktes som umusikalsk og sutrende – både av andre kunstnere og av kritikerne selv.

Enda verre står det til med åpen kritikk av andres kunstneriske arbeid. Kunstfolket skryter av hverandre når de kan, og hvis de ikke finner noe å skryte av, holder de offentlig kjeft. De klikker aldri liker på en anmeldelse med negativt fortegn, og de gir heller ikke på andre måter uttrykk for at terningkast tre var helt berettiget.

Internt bråk i full åpenhet er det altså fint lite av. Feltet framstår i det hele tatt som samstemt, homogent og med felles agenda. Dette er ikke bare kjedelig, det er skadelig.

For denne konfliktskye væremåten er med på å gjøre både kunsten og kritikken uegnet for samtale, debatt og diskusjon i offentligheten. Kunstfeltets egen taushet undergraver kunstens posisjon som en viktig aktør i samfunnet. En aktør som kan sette ulike tema på dagsorden. For uten en levende og kontrastfylt diskusjon, uten kritikk av kritikken faller naturlig nok dagsorden sammen.

Man kan si mye negativt om norsk presse, de er ikke spesielt gode på å ta selvkritikk. Men de er ikke redde for å kritisere bransjen og kollegaer i full offentlighet. Dårlig eller meningsløs journalistikk får så hatten passer. Jeg får selv betalt av Aftenposten for å påpeke dårlig journalistikk i en fast mediekritisk spalte. Noe tilsvarende ville vært utenkelig fra kunst- og kulturfeltet.

Inger Buresunds klagesang kan man være enig eller uenig i, men først og fremst skal vi bejuble alle tilløp til meningsbrytning, konfrontasjon og nye perspektiver. Det er akkurat derfor vi trenger kunst.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse