Annonse
Det her e ikke ment som nokka råd te bekjempelse av det butikk-kjedeskapte matsjokket. Æ fortelle bare om gamle  daga, skriver en nostalgisk Odd Tranås. (Foto: Colourbox / privat)

Æ vil fortelle om brød og banana

Rett etter krigen mens vi bodde i evakueringsleirn på Trondarnes, va en av varan som ofte nemntes en med forstavinga mangel...

Nostalgi?

Vi som leve tross alt, ofte på  rein fanskap, tenke ofte på gamle daga, kan hende for at vi huske dem bedre enn ka vi hadde te meddag i går.

Sjøl markedsføre æ ikke «gode gamle daga» med påstanda om at alt va bedre under krigen. Akkurat no om dagen kunne æ sjølsagt slå stort på at da hadde vi i alle fall ikke så mye matsvinn!

Det e nok sant, men vi hadde ikke så mye mat heller, bestandig.

Som overskrifta antyde vil æ fortelle om brød og banana.

Første gang æ smakte en banan, va æ ti år. Æ residerte på Metodistkirkens barnehjem på Finsnes. Egentlig trur æ vi knapt hadde hørt om banana, enda æ seinar har latt mæ fortelle at søringan reiste te Søta Bror for å kjøpe sorten.

Uten at vi va særlig klar over det, va der faktisk en bananmodneri på Finsnes. Og dit blei vi 20 barnehjemsungan invitert for å nøttegjøre oss av et potensielt matsvinn, banana som va blidd overmodne. Den her lekre gule og eksotiske frukten kom med båt fra Sør Amerika.  Ei lang reisa på spesialbygde båta. Trur ikke ordet bananrepublikk va i bruk enda. Men sjit i det.  

Vi fikk i alle fall ete te vi spydde av herliheta, og nån gjor faktisk det, bokstavelig talt. Sjøl fikk æ i alle fall ondt i magen. Han Jan Erik Vold va vel knapt fødd, ellers kunne æ kanskje tenkt på et av diktan hannes der han si: «Hvem faen har bedt om så mye?» Æ trur alle syntes det va veldig godt. Takk, Banan Mathisen!

En av de andre aktøran i matsjokk-skuespellet e brødet stakkars.

Rett etter krigen mens vi bodde i evakueringsleirn på Trondarnes, va en av varan som ofte nemntes en med forstavinga mangel… Huske ikke nokka om mugla brød, men æ va no bare fra 0 te 4 år. Dog huske æ litt. Og brødan va i alle fall ikke fersk! De va derimot ofte harde. Men harde brød lære sultne folk å «bake». Mange hadde vedfyrte eller kanskje heller kollfyrte komfyra med steikomna. Trur nok melet også va rasjonert. Men den bakinga de voksne bedreiv, va å ta et gammelt, steinhardt brød, døppe det skikkelig i vatn og så  gi det nån minutta i steikomn.Og ut kom det så godt som nybakte brød!! Fullt av deilig loffestoff under den sprø skorpa!

Det her e ikke ment som nokka råd te bekjempelse av det butikk-kjedeskapte matsjokket. Æ fortelle bare om gamle  daga.

I en periode med oppheng i ferske brød, på 1900-tallet, kjøpte vi brødbakemaskin. Da kunne vi hive ingridiensan oppi  om kvelden, tidsinstille maskin og ha blordferske brød rett på bordet klokka sju, eller ka tid vi ville. Men egentlig trur æ ikke så ferske brød e bra for magen?

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse