Annonse
Den norsk-russiske grense ved Storskog i Finnmark.

Brønnpisserne er tilbake

De forsvarspolitiske brønnpisserne er tilbake. Og nå er det finnmarkingene de pisser på.

Om noen påtok seg å lage en button eller en t-skjorte med påskriften «Jeg er finnmarking», kjøper jeg gjerne den første

«Brønnpisserne» het et essay Sigbjørn Hølmebakk skrev i 1961. Det handler om en mann som går fra brønn til brønn på Sørlandet og pisser i dem.

Hølmebakk mente mange i den forsvarspolitiske debatten gjorde noe lignende, når de hevdet at fredsbevegelsen egentlig fremmet Sovjetunionens interesser. Siden har ordet brønnpisser blitt en del av det norske språk, som betegnelse på en som bevisst mistenkeliggjør sine motstanderes motiver for å diskreditere dem.

Det har skygget for det faktum at også de originale brønnpisserne har overlevd. De tilhører en forsvarspolitisk opposisjon, som alltid har ment at Norge er for svak og naiv overfor Sovjetunionen/Russland.

Ja, også Nato og de fleste amerikanske presidenter har ifølge dem sviktet her. Deres ideologiske allierte finner vi ytterst ute på høyresiden i amerikansk politikk, og deres felles drøm er at dvaske norske vernepliktige på grensa mot Russland erstattes av tungt bevæpnet US Marines.

Fra midten av 70-tallet har denne opposisjonen blitt stadig mer marginalisert i en norsk forsvarspolitisk tenkning basert på dobbeltbegrepene «avskrekking» og «beroligelse»: en sterk tilknytning til USA og Nato for å avskrekke, og en bevisst lavspenning i nord for å berolige.

Dette betød at Norge påla seg selv sterke begrensinger når det gjelder militær tilstedeværelse og aktivitet i særlig Finnmark. Dette har alltid fylt den forsvarspolitiske opposisjonen med raseri. Den ser Russland som en unikt aggressiv aktør, som bare ligger og venter på at Norge skal bli svak nok før de slår til.

Når journalist Kjetil Stormark siterer «kilder» innen PST på at de er bekymret for finnmarkingenes nasjonale sinnelag, er det som å høre disse overvintrede kaldkrigerne og deres disipler. Som – om de finnes – neppe utgjør noen sentral del av PST.

PST har de siste tiårene gjennomgått en unik modernisering. Fra en tid da politiskilt og glødende antikommunisme var jobbsøknad nok, har etaten ansatt mange dyktige analytikere med store kunnskaper om blant annet Russland.

Å tro at noen av disse – eller ledelsen i PST – mener finnmarkinger utgjør en spesiell sikkerhetsrisiko er lite sannsynlig. Det kunne godt PST-sjef Benedicte Bjørnland bekreftet, uten dermed å måtte ta stilling til Stormarks spesifikke påstander.

At den gamle forsvarspolitiske opposisjonen er skeptiske til finnmarkinger, er derimot ingen overraskelse, ei heller noe nytt. Samme påstand har ligget til grunn for en mistenkeliggjøring av finnmarkinger (og nordlendinger generelt) som går hundrevis av år tilbake.

Særlig ille ble det på 1950- og 60-tallet. Dette var ikke helt uten grunn, mange langs grensa hadde flyktet til Russland under krigen, og knyttet kontakter med KGB der. Problemet var at disse få etter krigen ble brukt som legitimering for ikke bare en omfattende overvåking, men direkte trakassering av store folkegrupper i Finnmark. Så grovt var dette at kong Harald i 1992 kom med en uforbeholden unnskyldning på vegne av den norske stat.

At denne trakasseringen også har ført til en større skepsis til PST i Finnmark enn ellers, trenger man ikke være historiker for å skjønne. Nærheten til Russland gjør også at flere her har noe å tape på en ny kald krig. Både økonomiske og menneskelig. Spranget derfra til en påstand om manglende nasjonalt sinnelag er derimot usedvanlig drøy.

Tanken kan nok virke plausibel i de mørke avlukkene i en etterretningstjeneste mest støvede korridorer, eller en konspirasjonsteoretikers ensporete hjerne, men overlever ikke møtet med vårlyset over Kirkenes.

Jeg har selv bodd 10 år langs grensa i Øst-Finnmark. Så jeg tør påstå jeg kjenner finnmarkingene godt. De har sin del av hestkuker de og, men jevnt over er det utrolig fine folk.

Med en direkte røffhet som nok kan virke skremmende for sarte østlendinger. Og en historie som burde gjøre samtlige nordmenn både stolte og litt skamfulle Og bunnsikre på finnmarkingenes nasjonale tilhørighet. Å påstå noe annet er – for å holde oss til innledningsmetaforen – pisspreik.

Da islamofascistiske terrorister drepte franske tegnere for litt over et år siden ble vi alle Charlie for en stund. Nå er fransk og finnmarkinger ingen god kobling, så jeg vil ikke påstå at «Je suis finnmarking». Men angrepet mot finnmarkingene er egentlig et angrep på alle som ønsker en balansert og fornuftsdrevet forsvarsdebatt- og forsvarspolitikk.

Så om noen påtok seg å lage en button eller en t-skjorte med påskriften «Jeg er finnmarking», kjøper jeg gjerne den første.

Og bærer den med stolthet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse