Annonse
Stortinget avgjør skjebnen til Campus Nesna 12. november. " Og kanskje er det sånn at når regjeringspartiene skal bestemme seg for om det gamle ærverdige bygget skal få stå, så står det noen utenfor og nynner. Og håper at de hører vår san", skriver Marius Jøsevold. Foto: Nord universitet

Folk i husan

Det sku bo folk i husan.
Husan e som folk.
Folk treng hus og hus treng folk
i aill si tid.

Og kanskje er det sånn at når regjeringspartiene skal bestemme seg for om det gamle ærverdige bygget skal få stå, så står det noen utenfor og nynner. Og håper at de hører vår sang.

Så sto vi der da. En femti seksti mennesker, som sakte men sikkert fikk virkeligheten tredd nedover hodet vårt. Litt som en uskyldig dømt som ledes til skafottet, evig troende på at benådningen kommer, og som i et øyeblikks åpenbaring skjønner at nå skjer det. Dette er slutten.

Slaktebenken i denne analogien, det var et møterom på Radisson Blu hotell på Værnes, 26. juni i år. Og våpenet var sak 65/19 i styret ved Nord Universitet, fremtidig studiestedsstruktur.

Lunsjen var gjennomført, og ny rektor var valgt. Vekterselskapet som var innleid for å holde styr på denne uregjerlige massen som ingen helt kunne forutsi handlingsmønsteret til, holdt oss utenfor møterommet slik at vi i det lengste ikke skulle se enden. Det var da at en sped men kraftfull kvinnestemme plutselig begynte å synge.

Pipa på hustaket ho e på raus,

en stein ligg i grase og sleng.

Torvhaille sprengt sæ, jernan e laus,

tel års så vil torvtaket heng.

Og en etter en, så stemte vi i. Nesnaværinger og Helgelendinger. Med hjerte for en hundre år gammel institusjon. Med hjerte for ei bygd og et lokalsamfunn, som har vist seg både livskraftig og bærekraftig, og ikke minst med en enestående overlevelsesevne. Noen med hjerte for en region som trenger lærere og sykepleiere. Som trenger at ungene våre får utdanning og at foreldrene våre blir stelt. Noen med hjerte for utvikling, ikke avvikling. Og noen, noen bare med hjerte.

Og vi kom til refrenget, og alle var med. Ingen kunne helt teksten, men alle har jo egentlig hørt denne visa. Som egentlig er en tekst av Ole H. Bremnes, men gjort udødelig av barna Ola og Kari.

Et vindu på sørveggen slepte inn sola

nu e det åpent førr regn.

Når vøta kjem inn vil det snart komme floa

av råte og mått ifrå næraste eng.

Igjen var vi litt usikre på teksten. Men vi kjente at dette, dette var et sterkt øyeblikk. Et øyeblikk av felleskap. Av samhold. Vi kjente at råten - den fra ledelsen ved universitetet, den fra ei regjering som verken evner eller ønsker å se oss - den hadde kanskje fått tak i bygget, men oss skulle den aldri nå.

Og vi stemte i refrenget igjen. Og tårene presset seg på.

Døra mot nord e skjeiv i karmen

førr sylla puinn bislaget tærtes bort.

Ingen går inn førr å komme i varmen

i dørlause hus man kjølne fort.

Høsten 2015 kom Høgskolen i Nesna inn i universitetsvarmen. Denne varmen som skulle være så livgivende for oss langt der unna storbyens lys. Så langt unna der ungdom vil bo. Så langt unna der forskning og utvikling skjer, og innovasjon blir skapt. Mange av oss var nok skeptiske, men så ikke før etter vi var kommet på innsida at bygget var dørlaust. Og at det som skulle være en varm omfavnelse ble en kald skulder. Vi trodde på løftene om utvikling, ikke avvikling. Og på at vårt hus, vårt bygg, skulle bli mer betydningsfull i vår region. At den nye huseieren skulle rette opp døra, og skifte ut sylla. Men huseieren var hverken spesielt snekkerkyndig eller spesielt lysten på å gjøre jobben.

Grunnmurn e sprukken, hell ikkje stangen

tela har hevve han opp og ned.

Et stormkast det blir tel begravelsessangen

når heile huset går bort – i fred

Men så gikk vi ikke bort, i fred. Vi gikk inn i styrerommet mens vi sang siste verset. Og når styret kom med stormkastet og vedtaket, så reiste vi oss i stillhet, noen viste ryggen, alle viste knyttneven. Og vi viste kampvilje. Og vi viste hvem som har bodd i huset, og hva som bodde i dem. Vi gikk stille ut av rommet, men vi går ikke stille i dørene etterpå. Vi skriver pressemeldinger. Fremmer forslag. Lager konferanser. Banker på dører. Snur steiner. Og vi gir oss aldri. For det er her vi vil bo. Det er denne grunnmuren vi vil bygge videre på.

Styret fikk sitt vedtak. Men huset står. Vindskeivt og trassig så har det yppet til strid. Gjennom en valgkamp så var det plutselig en nasjonal sak. Der politikere langs hele det politiske landskapet hørte vår sang, og kom oss i møte. Tonen bar langt utenfor hotellet på Værnes. For vi traff en tone som rørte mange. Og snart skal tonen bære helt inn på Stortinget. Som skal gjøre sin behandling 12. november. Og kanskje er det sånn at når regjeringspartiene skal bestemme seg for om det gamle ærverdige bygget skal få stå, så står det noen utenfor og nynner. Og håper at de hører vår sang.

Det sku bo folk i husan, husan e som folk!

Folk treng hus og hus treng folk i all si tid.

På Nesna. På Helgeland. I Nordland. I all si tid.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse