Annonse
Mellom brosteinene i Gamla stan fant 6-åringen en liten skatt... Foto: Lasse Jangås

Bruskorker

Men så blir det litt stille ei stund og så skjer det igjen. Og igjen. Og nye unger blir merka for livet, ydmyka, knust, forsvinner fra fotballen og fra kompisgjengen de var en del av, og hverdagen de kjente og likte blir aldri den samme igjen. 

6-åringen har nettopp finni en skatt, det er i hvert fall det han kallern, en halvt ødelagt bruskork som lå mellom brosteinene et sted i middelalderns Gamla stan, Stockholm. 

Mens vi andre kappes om å oppdage praktbygninger, slott og opera, skjærgård og gamle skip, har minstemann nok med den korken som altså ikke er en vanlig skrukork av plast, men en sånn orntli en som en gang har stått på toppen av ei glassflaske, en sånn med tagger og som kan bøyes sammen av folk som er ganske sterke i henda.

Nøyaktig samtidig som vi rusler rundt i den veldig pene byen Stockholm skjer det selvsagt mange andre ting hjemme i Nord-Norge. I Bodø er det for eksempel begravelse akkurat nå, Arild Berg, han som var så begava i fotball, men som plutselig bare slutta før han fikk vist hvor langt han egentlig kunne drivi det. Nå ern død og det så altfor tidlig, bare 43. Han hadde alltid gått sine egne veier, også denne gangen, den siste.

Jeg husker da han slutta og ingen skjønte noe, for han var et enda større talent enn de vanvittig gode brødrene sine Ørjan og Runar og kanskje til og med enn farn, «Dutte», mente i hvert fall mange. 

Han skreiv om det sjøl, flere år etterpå og etter flere år med sjukdommen ME, kronisk utmattelse, at han måtte ta farvel med fotballen og fjerne alle spor av den fra livet sitt. «Fotballen trigget sykdommen», skreiv han. «Fra jeg var liten hadde jeg trent dobbelt så mye som alle andre. Siden faren min og brødrene mine hadde oppnådd mye på fotballbanen, opplevde jeg muligens alltid et forventningspress.» Så sa det stopp. «Til slutt likte jeg ikke fotball.» Så ble han altså sjuk, totalt utslitt i mange, mange år. «ME er etter min mening en utbrenthet som ikke går over. For meg var det fotballen, den holdt mitt stressnivå skyhøyt oppe i årevis. Så bukket jeg under for det.»

Og like nøyaktig samtidig som vi spaserer i Gamla stan, foregår det en debatt i Tromsø etter ei svær fotballturnering i Piteå sist helg, der en fortvilt forelder hadde opplevd at sønnen ikke fikk spille, siden trenerne toppa laget og gikk all-in for seier og dermed både knuste og ydmyka barn de var der for å gi gode opplevelser og passe på at hadde det bra. 

Jeg var i Piteå sjøl og vitne til at sånne ting skjedde på flere enn én av banene der, at enkelte trenere er helt på villspor og har mista fokus, glemt ideen om breddefotball, lik spilletid og lagånd og det er ikke et vakkert syn, det er brutalt. Hjerteskjærende. Og når det gjør så vondt å se på, kan jeg jo tenke meg hvordan det føles for dem som blir stående igjen på sidelinja når alle de andre får spille. Og vinne. Eller kan jeg egentlig det?

Det er den samme gamle visa, debatten har gått før, det tas opp i trenerfora, i avisa, på TV, folk står modig fram én etter én og forteller om hva det har gjort med dem i årevis etterpå, langt opp i voksenalderen og noen går det aldri over for å bli utsatt for sånt. 

Men så skjer det allikavel, og ikke så reint sjelden heller, dessverre, og så blir det ny debatt og nye oppslag og nye formaninger på trenerkurs og nye folk det koster mye for å fortelle om de vonde minnene og djupe såra fra da de blei valgt sist eller aldri, eller ikke ble bytta inn, men som likevel gjør det fordi det er så viktig at det ikke skjer flere. Men så blir det litt stille ei stund og så skjer det igjen. Og igjen. Og nye unger blir merka for livet, ydmyka, knust, forsvinner fra fotballen og fra kompisgjengen de var en del av, og hverdagen de kjente og likte blir aldri den samme igjen. 

Og for noen av dem med størst talent og som nesten aldri blir bytta ut blir forventningene så store, enten fra andre eller fra dem sjøl, at de ikke fikser det, de bukker under de også. Det fins så mange sånne historier, ikke bare Arild Berg, slett ikke bare Arild Berg.

Alt dette skjer i nord mens vi fortsatt befinner oss i Gamla stan, Stockholm, og da kommer jeg til å huske på de korkene fra så mange tiår sia, som den minstemann nettopp har finni enda en av, dem av metall, som bare hører til på glassflasker, og det jeg husker kanskje best er at vi pleide å lage høl i dem med en spiker hvis vi hadde fått tak i en cola, for da vartn hele kvelden. Vi hadde vel bedre tid da og det er kanskje ikke så rart siden vi ikke trengte ikke prestere så sinnssykt hele tida, på skolen og overalt ellers som unga gjør i dag og det var ikke så høye og gærne forventninger til oss fra de voksne og heller ikke fra de andre unga og dermed oss sjøl, ikke det samma farlige kroppspresset eller kjipe klespresset eller alt det der de må slite med i dag for å være vellykka og en del av det fellesskapet som er så skjørt og så vanskelig å forbli en del av.

Og når alt kommer til alt er det jo bare vi som kan hjelpe dem mot de forventningene, de gærne, alt det maset og jaget om tinga som ikke skal være viktige nå – det presset vi veit at en del av dem kommer til å bukke under for seinere, eller før – og heller la dem være unger og ikke små voksne, la dem få spille like mye som de andre, være seg sjæl, for eksempel nysgjerrige, for det bor jo så mye i de små tinga man finner gatelangs, helt egne eventyr, verdener, bilder og historier ingen kunne ha finni opp bedre enn dem. Tillate en liten bruskork å være viktigere enn alle verdens gamle slott til sammen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse