Sykehusdebattene av i dag er distriktspolitikk som ikke tar inn over seg det beste for pasientene, men som har vel så store elementer av sysselsettingspolitikk ved seg, skriver Marit Rein. Bildet viser Bunadsgeriljaen i Sandnessjøen som markerte seg under årets 1. mai-feiring. Foto: Foto: Rana Blad

Bunadsgeriljaen skyter med upresise våpen

Kvinner trenger den beste fødselsomsorgen de kan få. Den får vi ikke med små sykehus på hvert nes.

Vi er ikke flere folk i dette landet, enn at vi må slå ring rundt og styrke de fagmiljøene vi har. For vår egen helses skyld.

Når kruttrøyken har lagt seg etter bunadgeriljaens frammarsj, mens den hissigste retorikken hviler litt, bør vi ta oss tid til ettertanke. Hva er egentlig det beste for fødekvinnene?

Når det virkelig røyner på i livet, når alvorlig sykdom inntreffer og vi trenger hjelp, vil alle til de dyktigste og beste spesialistene. Også kvinner med kompliserte svangerskap, forventede og uventede krevende fødsler, har krav på fagmiljøene våre fremste sykehus kan framdrive.

Og da er dessverre ikke det eneste saliggjørende svaret, sykehus på hvert nes. Blant annet fordi det er knapphet på fagfolk som gynekologer og kirurger til å bemanne alle små og store sykehus i Norge. Fagmiljøene kan rett og slett bli for små. Og hevde dette, er ikke en politisk retorisk skinnmanøver for å effektivisere, sentralisere eller rasjonalisere. Det er sant.

Og mens kvinner marsjerer i bunader mot nedlegging av fødeavdelinger, og politikere ser sitt snitt til å slå distriktspolitisk mynt på saken, bør både kvinner og menn heller være opptatt av å sørge for landets beste fødselsomsorg. Og da må vi sentralisere risiko, og bygge opp jordmortjenesten, gode legetilbud i primærhelsetjenesten og satse på fødestuene som vårt fremste lavterskeltilbud. Samt styrke den viktige ambulansetjenesten og stille krav til korteste mulige responstid. Det er til sammen livsviktig distriktspolitikk!

Fordi vi bor i dette lange landet.

Et ettertenksomt apropos i så måte er da NTNU-rektoren besøkte Kina for å snakke om norsk helsepolitikk. Han la norgeskartet over Kina og fortalte at vi var 5 millioner mennesker, med spørsmål fra salen: 

- Hvor la du sykehuset?

Vi må snart ta inn over oss at dagens sykehusstruktur ble skapt i en tid med dårlige eller mangel på veier, annen infrastruktur og akuttressurser. Den medisinske kompetansen, utstyr og teknologi har også forbedret seg formidabelt de siste 30-40 årene.

Sykehusdebattene av i dag er distriktspolitikk som ikke nødvendigvis tar inn over seg det beste for pasientene. Vi hører like ofte snakk om sysselsetting og arbeidsplassene sykehusene gir. Det er viktig med arbeidsplasser, men det er ikke riktig at fødekvinner skal risikere å gamble med det ufødte liv for å opprettholde sysselsettinga i distriktene. Bortfall av arbeidsplasser er rett og slett en helt annen sak, som burde engasjert politikere og befolkning med andre tiltak, enn det samrøret av argumenter vi hører hver gang et lite sykehus, med et tynt pasientgrunnlag, skal omgjøres til et distriktsmedisinsk senter.

De friske kjemper for sykehuset sitt. De syke for den beste faglige kompetansen. Jeg har tillitt til at leger, gynekologer og andre eksperter trenger å operere i et faglig miljø der det også alltid er andre fagfolk til stede i vanskelige situasjoner. Også fagfolk peker selv på at de får for liten trening i å håndtere de vanskelige tilfellene når institusjonen de arbeider ved har få pasienter. Om lag hver femte fødsel i Norge i dag skjer for eksempel med keisersnitt. Hvor ville du utført keisersnittet ditt? På et sykehus med 200-300 fødsler som derved utfører mindre enn ett keisersnitt i uka, eller på en større institusjon hvor fagfolkene får trent og praktisert keisersnitt hver dag?

Helsemyndighetene våre stiller krav til faglig kvalitet på sykehusene. Som blant annet handler om trening og erfaring også med de kompliserte tingene. Er du for eksempel syk med lungekreft, skal sykehuset ha minst 40 slike operasjoner i året for å få lov til å operere deg. Det er et minstekrav satt av Helsedirektoratet. Spør du dessuten alvorlig syke om hvor de vil bli behandlet, blir ulempen med å måtte reise underordnet viktigheten av kompetent og faglig behandling.

Så hvorfor stiller ikke myndighetene de samme kravene innafor fødselshjelpen? 400-500 fødsler årlig var en gang et minstekrav for å drive som fødeavdeling. I dag gjelder åpenbart ikke dette lenger.

Det alle distriktskvinnfolk som skal føde barn har til felles, er kravet om bedre svangerskapsoppfølging og flere fødestuer. Med et trent og erfarent personell som tar de kloke avgjørelsene om å frakte oss til de mest kompetente fagmiljøene når de er i tvil eller ting oppstår.

Vi er ikke flere folk i dette landet, enn at vi må slå ring rundt og styrke de fagmiljøene vi har. For vår egen helses skyld. Så enda bedre svangerskapsoppfølging med jordmødre og primærleger er det vi trenger på hvert et nes i landet.

Da lever vi godt med vesentlige fellesskapsløsninger som alltid står på alerten, klar til å frakte oss til proffene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse