Annonse
Det hadde vært ønskelig om representantene som stemte for regjeringens mangelfulle saksforberedelse hadde sett forestillingen «Blå åker» før de gikk til avstemning. Kanskje hadde resultatet da blitt et annet, skriver Jan Skogheim. (Foto: Hålogaland Teater)

De burde sett denne forestillinga, før de gikk til votering

...det er ingen tvil om at alle tilpasninger og alle investeringer fiskemottakene og fiskerne har gjort de siste 30 årene er satt i spill i favør trålerne. Det vil i praksis si storkapitalen.

For noen dager siden så jeg Hålogaland Teaters forestilling «Blå åker» på Vimeo. En forestilling spekket med humor hvor skuespillerne med liv og lyst gikk løs på norsk fiskeripolitikk gjennom de siste 50 år. En farse med et viktig underliggende spørsmål; Hvem eier egentlig ressursene i havet? Storkapitalen eller menneskene langs kysten?

Ressursene i havet har vært til salgs i mange hundre år. På 1200-tallet kom det inn i mer ordnede former. Da etablerte de tyske hanseatene seg i Bergen og tok raskt kontroll over tørrfiskhandelen med Nord-Norge. Nord-Norge fikk mel og noen ekstra skilling, mens hanseatene og deres handelsorganisasjoner fikk full kontroll med all handel med folket langs leia. De «nye» organisasjonsformene med væreiere, lokale kjøpmenn og handelshus, erstattet over tid jektefarten og den direkte handelen med handelsbyene. Lofotloven av 1816 forsterket væreiernes posisjon ved å inndele fangstrettigheter til fiskefelt på spesifiserte fiskevær. Denne posisjon ble svekket ved den nye Lofotloven av 1857 som innførte «fritt fiske» under statlig oppsyn.

Den økonomiske krisen i mellomkrigstiden førte til at fiskerne organiserte seg i Norges Fiskarlag i 1926. De ble raskt fiskernes politiske og økonomiske talerør og sentrale i forhandlinger med staten. Før andre verdenskrig lå fiskerispørsmål under Handelsdepartementet. I 1946 ble Fiskeridepartementet opprettet for å ivareta fiskeriene som nå var blitt enda viktigere i gjenoppbyggingen av Norge.

«Lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar» (Havressurslova) slår fast at «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Dette var det tverrpolitisk enighet om da loven sist ble revidert i 2017. Det betyr, kort fortalt, at ressursene i havet er eiet av det norske folk i fellesskap. Retten til å fiske forvaltes gjennom konsesjonsordninger og kvoter. Eller mer folkelig sagt; tillatelser og andeler. Forvaltningen er basert på erfaringer gjort av Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet gjennom de siste mer enn 100 år. Bærekraft, og fellesskapets interesser, har alltid vært førende fundament i norsk fiskeriforvaltning. For å sikre dette er et funksjonelt økosystem helt grunnleggende.

Den nye kvotemeldinga ble 07.05.20 vedtatt av et flertall bestående av Høyre, Krf, Venstre og Frp. Målet til disse var å «forenkle» fiskeriene. En «forenkling» hverken fiskerne eller de som forvalter fiskeriene, har bedt om. En melding regjeringen fikk gjennomslag for til tross for at Riksrevisjonen nylig felte en knusende dom over norsk fiskeriforvaltning, protestene fra fiskerne og deres organisasjoner, opposisjonens protester, manglende konsekvensutredning og at meldingen bryter med prinsippene i Havressurslova som sier at ressursene eies av fellesskapet.

Det vil ta for mye plass å formidle alle de negative konsekvensene den nye meldingen vil få for fiskerne og samfunnene langs kysten. Men det er ingen tvil om at alle tilpasninger og alle investeringer fiskemottakene og fiskerne har gjort de siste 30 årene er satt i spill i favør trålerne. Det vil i praksis si storkapitalen.

Med knapt flertall, 45 mot 42 stemmer, trumpet regjeringen igjennom vedtaket. Dette til tross for den iherdige innsatsen Torgeir Knag Fylkesnes (SV) og Cecilie Myrseth (AP) gjorde for å stoppe saken og sende den tilbake til regjeringen for grundigere behandling. Det bør nevnes at det p.g.a. den spesielle situasjonen med corona-pandemien bare var 87 av 169 representanter tilstede under avstemningen.

Det hadde vært ønskelig om representantene som stemte for regjeringens mangelfulle saksforberedelse hadde sett forestillingen «Blå åker» før de gikk til avstemning. Kanskje hadde resultatet da blitt et annet. Det skal uansett bli interessant å se hvorfor det hastet slik med å fatte dette vedtaket. For å konsekvensutrede etter at vedtaket er fattet, for så å komme tilbake til Stortinget med konsekvensene, virker for undertegnede å være en merkelig rekkefølge å saksbehandle saker på. Saken lukter ille. Av hva, vil kanskje fremtiden vise.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse