Annonse
DÅRLIGERE TILBUD: Innsenderen mener at busstilbudet til Ersfjordbotn har blitt dårligere etter operatørbyttet. Foto: Andreas Høyer

Busstilbud som dette er ikke en by som Tromsø verdig

Vi hadde funnet et sted som hadde et tilstrekkelig busstilbud. Så kom anbudene.

Turistene tar leiebil eller biter tennene sammen og gjør fra seg i hagene til folk om ventetiden på bussen fra Ersfjorden blir for lang. 

Jeg kjører med bussen ganske ofte. I blant setter jeg meg foran sammen med bussjåføren og tar en prat med ham eller henne, i blant prater jeg med noen andre passasjerer eller sitter med noe på ørene, leser eller lytter eller bare ser ut av vinduet. Det er en ganske lang busstur fra der jeg bor, og inn til byen. Egentlig ikke lang, for med direkteruten klokka sekstenførtifem fra byen skal jeg kunne komme meg hjem på tredve minutter. Resten av dagen og kvelden tar det lenger tid, til dels mye lenger.

Jeg har ikke bodd i her bestandig. Vi bodde ti år i Tromsø sentrum før vi flyttet ut av byen. Til Ersfjordbotn.

Vi hadde funnet et sted som hadde et tilstrekkelig busstilbud. Dette skulle gå, også uten å bli helt avhengige av bil. 

Den gangen var Tromsbuss et kommunalt selskap, men i 2004 ble det kjøpt opp av TIRB, og i 2008 fusjonerte TIRB med Cominor, som overtok bussdriften i kommunen. Etterpå har det skjedd store endringer i distriktsbusstilbudet. 

Til det bedre, lovet de: Busstilbudet i sentrum ble utvidet, terminalen for bybussene ble flyttet fra Storelva til Eidkjosen, og vi skulle få hyppigere forbindelser videre til Ersfjordbotn. Til å begynne med ble vi også lovet gode korrespondanser.

Men allerede i 2006 begynte Troms fylkestrafikk å stramme inn på busstilbudet i distriktet, mange mistet tilbudet i helgene. For eksempel ble Belvika bussfritt fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Omtrent på samme tid mistet også Ersfjordbotn sitt sparsomme søndagstilbud. Folk uten bil fikk holde seg hjemme på søndager.

Så kom anbudene. Det var først da vi virkelig merket endringer til det verre.

Nobina, selskapet som vant anbudet i 2012, hadde satt opp for optimistiske vaktplaner, som ikke gikk opp med alle forsinkelsene som oppstod på vinterføre. Sjåførene hadde ikke tid til toalettbesøk. Nobina klarte ikke å holde på sjåførene. Det ble stor utskiftning av personale, noe som førte til ytterligere forsinkelser.

Det avisene skrev mest om, var hybridteknologien som ikke fungerte på vinterføre i Tromsøs oppoverbakker, nesten som en parallell til ambulanseflyene i Babcock. Da en skulle regne på drivstofforbruket, viste det seg at det gikk opp med to liter på mila, fordi motorene var for små og sjåførene måtte trykke gassen i bunn for å komme seg fram.

Men anbudspolitikken til Troms fylkestrafikk har en annen alvorlig konsekvens som det skrives mindre om. Det stilles fra nå av kun krav om at bussene kjører de oppsatte rutene, ikke at de tar med seg passasjerer fra forsinkede ruter. Uten korrespondanse kjører bussene tomme til Ersfjordbotn, mens passasjerene blir stående på Eidkjosen. I hvert fall når bussene ikke er betjent av erfarne sjåfører, som setter sin ære i å gjøre jobben sin ordentlig og sørge for å få passasjerene hjem. 

I rushtiden skal ventetiden på neste buss hjem fra Eidkjosen være maksimum tredve minutter. Men når køene vokser, blir disse tredve minuttene raskt til førti, og på vinterføre skjer det stadig oftere. Med usikkerheten det medfører. Og kulden. Terminalen er jo ikke akkurat utstyrt med innendørs venterom. Straks etter rushet er det halvannen time til neste buss, om en skulle være så uheldig å bli stående.

Selve bussreisen tar selvsagt også mye lenger tid enn da distriktsbussen kjørte direkte helt til byen. Bybussen betjener boligområdene langs Kvaløysletta, helt opp til de øverste snuplassene, og det er mange som skal på og av underveis. Vi må altså regne med minst dobbelt så lang reisetid som den gang.

Så, i 2019, vinner Tide anbudet. I første omgang virker det som en forbedring, borte er i hvert fall de forhatte hybridbussene. 

Materiellet byr imidlertid fortsatt på problemer: bussene har blitt 1,3 meter lengre og i største laget for de små snuplassene i distriktet, som ikke er dimensjonert for slike kjøretøy. På grunn av økt turisttrafikk er snuplassene i forveien fylt opp av leiebiler og sightseeingbusser, som gjør det vanskelig for bussene å få snudd. Enda flere forsinkelser.

Igjen er det en lang innkjøringsperiode med forsinkelser og hyppige kanselleringer, også på skolebussene morgen og ettermiddag. Foreldre må stadig hente og bringe, om de kan.

Ruteplanene deles ikke lenger ut på bussene, men ligger bortgjemt på hjemmesiden, for folk skal jo bruke apper i dag. Men på appene kan en ikke være sikker på å få opp busser som stopper fem minutter unna om en søker på nærmeste holdeplass. Og sanntidsinformasjon på apper og skjermer fungerer ikke ved store forsinkelser og kanselleringer, som vi ofte opplever her. Ruteplaner trengs fortsatt for å få oversikten over tilbudet.

Samtidig med overgangen til Tide har Troms fylkestrafikk også gitt opp å sette opp ruteforslag til hvordan du kommer deg fra Ersfjordbotn til sentrum, utenom noen få direkteruter morgen og ettermiddag. Før sto forslag til overganger på ruteplanen, nå må passasjerene selv forsøke å lete seg fram i virvaret av mulige ruteplaner og overganger og finne ut hva som passer. 

Og kanskje har ruteplanleggerne heller ikke oversikten? For det viser seg at det meste ikke passer, også oppsatte ventetider er lange: det er ankomster til Eidkjosen for eksempel ett minutt etter at bussen videre har kjørt, eller sytten minutter senere.

Selvsagt er et distriktstilbud som dette ikke en by som Tromsø verdig. Tromsø kommune har lagt til rette for stor boligutbygging både i Kaldfjord og Ersfjord de senere årene. I Ersfjordbotn er innbyggertallet mer enn doblet på femten år og er nå på over fem hundre innbyggere. 

Nå altså med et busstilbud som de fleste forståelig nok velger bort. Daglig blir folk tvunget til å ta bilen til Eidkjosen for å hente og bringe ungdommer som ikke har mulighet til å kjøre selv, og eldre mennesker, som ikke lenger er i stand til å kjøre, må tåle lange ventetider eller bli hjemme.

Turistene tar leiebil eller biter tennene sammen og gjør fra seg i hagene til folk om ventetiden på bussen fra Ersfjorden blir for lang. 

Og det blir den. For på formiddagen, når det er lyst og noe å se på her ute, er det over to timers ventetid mellom hver buss. På lørdager er ventetida opp til fire timer, og da går siste buss til og fra bygda før klokka sju om kvelden. Før gikk kveldsrutene hver time fram til midnatt, lørdag som hverdag. Og fortsatt finnes det ingen søndagsbusser hit, bortsett fra turistbussene.

Dette er en villet politikk. Bussdrift koster penger, og penger skal spares. Men det har store kostnader å spare seg til et busstilbud som de færreste voksne finner brukbart. 

I Tromsø er det under 20 prosent som tar buss. I Oslo har de klart å snu dette, der tar oppimot 90 prosent buss i det daglige. Dette kunne vi også fått til i Tromsø. For å få ned køene trengs flere direkte ruter, som sikrer at vi kommer fram uavhengig av forsinkelser, også på kveldstid og i helgene. Faste minuttall skaper trygghet for at det alltid går en buss. Dette burde vært en målsetting i en by som Tromsø, der sentrum holder på å kveles av biler og der vi ikke ønsker å miste mer plass til asfalt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse