Annonse
DISTRIKT: Bildet er fra Storjord i Beiarn, men er ikke tatt i sammenheng til saken. Foto: Avisa Nordland

Byens blindsone

I storbyene i og utenfor Norge har media, spaltister, politikere og kommunikasjonsindustrien fått det privilegium å definere hva som er selvfølgelig, rettferdig, liberalt og klimavennlig. Alle oppegående må sørge for å henge med i den rådende identitetsdiskursen, knyttet til seksuell legning, kjønn eller etnisitet. I diskursen om bygda og «bygdefolket» har de samme miljøene langt færre begrensinger: Om bygda og de som bor der, kan de servere hva som helst. Inkludert mobbing og uvitenhet.  

«Krenker du Oslo, krenker du meg». Dette var overskriften på Helena Brodtkorbs kommentar i Dagens næringsliv 26. juni. Resten av kommentaren var en nedlatende stereotypi av bygda, ikke bare menneskene som bor der, men også de som flytter fra by til bygd. Sistnevnte flyttekategori er Brodtkorbs venninne, som spør om hun kommer og besøker henne? «Selvfølgelig gjør jeg ikke det!», skriver Brodtkorb, og viser til at hun hater turer, primus og skiver med svett brunost. Hun har heller ingen behov for kontakt med barndomsvenner. I kommentaren forklarer Brodtkorb at valget mellom by og land «handler påfallende lite om kjærlighet til naturen», men at unge kvinner på bygda ønsker kontantstøtte og mer fritid(!) Hun kan selvfølgelig ikke dokumentere påstandene, men viser i stedet til en Harvard-professor som mener at byene «gjør oss smartere, rikere, sunnere, lykkeligere og mer miljøvennlige». Brodtkorb er ikke bare kunnskapsløs. Hun er nedlatende overfor mesteparten av det geografiske Norge, og menneskene som bor der. Se for deg at Brodtkorb hadde brukt en tilsvarende retorikk om innvandrere som hun anvender om bygda og folk i distriktene? Da spørs det om Dagens næringsliv ville trykket Brodtkorbs tekst. Den ville nok passet langt bedre på nettsidene til resett.no eller Human Rights Service.

«Hvorfor er folk på bygdene så konservative», skriver VG-journalist Hans Petter Sjøli i et innlegg på sin Facebook-side 30. juni, og viser til det store politiske skillet mellom sentrum og periferi i den polske velgermassen i det pågående presidentvalget. Valget står mellom Polens sittende høyrepopulistiske president Andrzej Duda, som har støtte i distriktene - kontra Warszawas liberale ordfører Rafal Trzaskowski som støttes i byene. I valgets første omgang seiret Duda. Sjølis innlegg vekker engasjement og nærmere 100 kommentarer: «Sånn er det i de fleste land. Folk på landsbygda er sidrumpa, stokk reaksjonære og livredd alle slags endringer. Urbanisering kan ikke komme fort nok», skriver en. «Gjør som Sverige, legg ned distriktene», sier en annen. «Byluft gjør fri», skriver en tredje. Det framtredende bildet i kommentarfeltet er nedsnakking av bygda og framsnakking av de «liberale» og høyt utdannede i byene. Kommentarer som adresserer klasse og de voksende sosiale skillelinjene generelt og utviklingen i boligmarkedene spesielt, er langt færre. I den norske mediedekningen av valget i Polen savner jeg også refleksjoner om hva som skjer med et land som går rett fra Sovjet-kommunisme til EUs markedsfundamentalisme. Det tar 100 år å bygge et solid demokrati, - to grunnleggende faktorer er tillit og fordeling. Øst-Europa har enda en lang vei å gå.

Boligmarkedet og ikke minst boligpolitikk, har i store deler av Vesten generert en raskt voksende formuesulikhet som i og utenfor Norge er uten sidestykke på mange tiår. Bare i Norge har formuesulikheten på kort tid satt oss tilbake til 1960-tallet. Det meste av dette handler om boligmarkedet, med en sterk geografisk akse mellom sentrum/periferi. Dette er ingen hemmelighet. Det er noe alle kan lese i hvert bidige boligbilag i lokalavisene. Geografen Christophe Guilluy beskriver treffende om hva som har skjedd i Frankrike: «Middelalderenes fort er tilbake. I de globaliserte metropoler har et nytt borgerskap tatt over makten, uten hat eller vold».

Dette gjelder ikke bare «metropolene» og de store byene. Selv i Nordland fylke vil en enslig hjelpepleier fra Beiarn ha store problemer med å flytte til Bodø og kjøpe egen bolig. Jeg er lute lei av det evinnelige identitetssnakket. Det er på tide å snakke klasse. Vi trenger en helt ny boligpolitikk. 

Artikkelen er opprinnelig publisert i Klassekampen 9.juli 2020.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse