"Følelsen av vemod og avmakt kommer frem når jeg titter rundt den nakne, fremgravde kjellermuren ved Macks Bryggeri", sklriver Kjell Rotvold, nevø av Markus Rotvold (bildet).

Byhistorie med paraply, kiosk og kamfer

Det er nedslående å registrere at ledere oppe i Rådhuset ikke følger med og leser om viktige folkelige saker i byens aviser.

Den mørke drosjebilen stoppet denne kalde februardagen ved holdeplassen i Bankgata. En smilende og lattermild sjåfør steg raskt ut og åpnet døren for passasjeren. Det tok litt tid, - et par ben ble synlig og sjåføren rakte ut en hånd til hjelp, uten respons. I stedet kom en paraply frem med et solid grep rundt håndtaket. Den mannlige eldre passasjeren rettet på den sorte skyggeluen før han sakte reiste seg opp, takket høflig for turen og satte målbevisst av sted nordover forbi «Rødbanken».  Alltid, - både i tørrvær og regn passet han på å svinge elegant med paraplyen. Den som i den senere tid var blitt hans stokk og kamuflasje for å holde balansen og gangfarten. Han rettet et blikk til venstre og vinket med paraplyen til gjestene hos «Helmersen» over gata. Pensjonert lege Gunnar Moe vinket tilbake.

Sjåføren stakk hodet inn i bilvinduet til en kollega, - lo og ristet på hodet og fortalte om passasjeren som hadde underholdt underveis. Med glimt i øyet hadde han fortalt at ved å være nær «de 100». hadde han fått tildelt æresbevisning ifra NAV og var privilegert til å kunne velge imellom like mange sjåfører i Tromsø by. Den unge sjåføren kunne selvfølgelig ikke vite at den svært gamle vitale mannen han hadde hatt som passasjer, nylig hadde utført sin daglige morgengymnastikk, før han alene i eget hus inntok sin frokost.   Prestasjons og sportsånden hadde overlevd igjennom aktiv deltagelse i de aller fleste fotball og idrettslag i denne byen, og dertil på Svalbard. Følgelig sto ikke stokk, briller, høreapparat, isbrodd eller hjelpende hender ifra drosjesjåfører på dagsorden.

Vel borte ved «Solid» i Storgata fant han sin faste plass på benken ved yttersiden. Umiddelbart kom en ung dame av betjeningen ut med et pledd og stamgjestens eget blomsterdekorerte krus med varm te i. Den ugjestmilde formiddagen hindret ikke Markus Rotvold å holde åpent sitt selverklærte «bykontor». Her hadde 97 åringen 6 dager i uken oppholdt seg igjennom hele 8 år, og stilt seg til disposisjon for folk flest.  Politikere, og ikke for å glemme avis, radio og TV journalister, hadde også ofte noe på hjertet de ville ha kommentert. Her ble historier om vår gamle by og personer, revyer, sportsaktiviteter, politisk aktivisme, fangst og fiske, jøder og krigen, samt samfunnsspørsmål, avlevert.

Han viste sin store kjærlighet og kunnskap om Tromsø By. Ingen har hverken før eller siden tilført byhistorien og etterslekten slik visdom. Unntaket er selvfølgelig Nils Arne Ytreberg. En svensk journalist ble svært overrasket en gang da den gode Markus «på strak arm» sang ut hele teksten til en kjent vise av Bellmanns. Revymannen og underholderen var alltid klar. Han delte alt med oss under stor entusiasme, vel emballert inn i sine humoristiske, kjente vendinger.

«Bykontoret» hadde en usedvanlig kort åpningstid denne dagen. Markus rettet på luen, og tok frem sitt lommetørkle samtidig som han kjente på skjerfet i halsen. Han tok paraplyen nok en gang til hjelp for å komme på bena og finne gangtakten tilbake til drosjeholdeplassen. Den unge servitøren hadde smilende allerede takket for besøket, og tatt hånd om både pledd og tekopp. Hun kjente nok ikke til stamgjestens usedvanlige livshistorie og betydning for byen. Men hun fulgte opp rutinen, at Markus alltid skulle ha full oppmerksomhet og teen servert.

Ved bankhjørnet fikk jeg tatt farvel med min onkel, et stopp han tydeligvis hadde behov for. Ettertenksomt la jeg merke til den svært aldrende og slitne kroppen i for tynne vinterklær. Han skuttet seg imot den sure brisen ifra Balsfjorden og formelig skjøv seg sakte frem med paraplyen, som han kalte for «kompisen». Endelig rundet han hjørnet tilbake imot drosjeholdeplassen. Dette ble «Bykontorets» siste åpningsdag. Natten derpå fikk Markus et illebefinnende og havnet på sykehus, og etter et kort opphold på «Seminaret» gikk han bort den 30. mars i 2012.

Selv befinner jeg meg i nåtiden og torsdag den 27. september, foran den lille røde kiosken sør i Storgata. Bedre kjent som Rotvolds kiosk, og som den gang var gul, - for de som husker og har levd i denne byen noen år. Her hvor jeg svært ofte befant meg i barndommen og etter skoletid, som ærendsgutt og ikke minst som en spennende opplevelse ved å lytte til samtalene imellom kundene og min onkel Markus. Jeg drømte meg bort, mens beundringen vokste til å etter hvert forstå hans unike forretnings og salgstalent. Revymannen ifra gamle Arbeideren, fortsatte sine forestillinger på kioskgulvet gjennom hele sitt yrkesliv,

Denne lille beskjedne bygningen har avisene laget flere reportasjer om de siste månedene. En gangpassasje krever fjerning, og hvor Tromsø Kommune som grunneier mener er kiosken er verdiløs og bare kan rives. Mange mener det motsatte, og at kiosken har blitt historisk sammen med Markus Rotvold. Det mener også kommunal rådgiver Erling Stenstrup som har forsøkt å forsvare og forklare lederne i Tromsø Kommune det samme, uten å lykkes.

Tromsø kommune ved Marianne Knapp og Mette Mohåg forsvarer seg med å ikke ha funnet den rettmessige eieren av bygningen, eller eierforholdene underveis. En utrolig historie som har versert i mer enn et halvt år. Vanligvis bør man jo anta at et dokumentert eierskap kan kreves forelagt innen 24 timer. Det er mer enn underlig at Tromsø Kommune for en gangs skyld har så uendelig av tålmodighet som i denne saken. De ansvarlige fremstår som rådvill og uprofesjonell, ved at ingen har tatt kontakt med undertegnede, eller Markus sin stedatter Anne-Lise Caplan. Selv etter flere avisinnlegg og tilbud om hjelp, også budsendt via Erling Stenstrup. Erling fulgte dertil opp med forslag til at Markus burde ha sitt minnesmerke vel plassert, - som et forslag med en glassplate over muren og en plakett på veggen til Mack. Familien takker Erling Stenstrup for innsatsen, så langt.  Det er nedslående å registrere at ledere oppe i Rådhuset ikke følger med og leser om viktige folkelige saker i byens aviser.

Høsten har tatt taket, og følelsen av vemod og avmakt kommer frem når jeg titter rundt den nakne, fremgravde kjellermuren ved Macks Bryggeri. Som i årevis måtte tåle å motta post merket, - «Macks Bryggeri ved Rotvolds Kiosk, Tromsø». Den lille beskjedne kiosken forsøker tilsynelatende å beskytte den tykke muren og lagerkjelleren til Markus, akkurat nå som det trengs mest. Jeg hører Markus sin stemme bak mine tanker, - «Kjell, - ta dæ en runde opp i Rådhuset, - gje dæm litt kamfer, og stikk innom avisene på returen, - snakk med han Knut Smistad i «Nordlys» og han Jonny Hansen i «Tromsø», akkurat slik æ ville ha gjort det».

En godt voksen bygutt møtte meg denne dagen i Storgata med følgende folkelige kommentar, - «Du Kjell, - kainn du nu førrstå at det meste på Templarheimen har gått galt, når Kommunen ikkje en gang klare å fløtte eller ta vare på din onkels pølsekiosk. Tænk at byhistorien vårres og vette e forsvunnet ut av Rådhuset. Skriv nu litt om galskapen, - du som tørr».

Da er det kun å avvente på opplevelsen av at «vi som tørr» og andre med sære interesser for byhistorien vår, kan se Rotvolds Kiosk vel ivaretatt, uansett eierskap. Plassert på et passende sted som et kulturminne og en velfortjent ramme med heder til Markus Rotvold for den innsatsen han gjorde for folket og byen vår.

Kjell Rotvold,  nevø

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse