Annonse
De som driver frem pengegaloppen og lønnsfesten gjør det på bekostning av kommende generasjoner. De bruker opp oljepenger myntet på vår framtid, skriver Ylva Helene Schwenke - med Coop Nord-sjefens lukrative pensjonsavtale som ferskt eksempel. Foto: Yngve Olsen Sæbbe

Coop, oljefondet og ungdommen

Dersom vi fortsetter med den massive pengebruken hadde det ikke vært sjokkerende dersom jeg og de etter meg må jobbe til vi fysisk ikke kan jobbe mer.

Det er helt legitimt å ønske seg mye penger. De fleste gjør det. Men det blir et problem når det går ut over en bedrifts omdømme eller en nasjons ungdom. 2016 har gitt oss to grelle eksempler på begge deler.

Første eksempel var da regjeringa bestemte seg for å kaste inn ytterligere oljemilliarder for å redde seg selv og de kaotiske forhandlingene om statsbudsjettet. Eksempel to kom like før jul da Coops direktør annonserte i en alder av 63 (!) at det var tid for å gå av med pensjon - og da med milliontillegg i pensjonen. Begge deler representerer en grådighetskultur som først og fremst rammer de som kommer i generasjonen etter dagens regjering og Coop-sjef. Og hvor lenge er dette bærekraftig?

Vi er blitt vant til at gigantiske beløp blir omtalt i media, og de fleste av oss tenker ikke lenger på hvor pengene hentes fra og hva de brukes til. Det unge Norge burde bruke mer tid og energi på dette. De som driver frem pengegaloppen og lønnsfesten gjør det på bekostning av kommende generasjoner. De bruker opp oljepenger myntet på vår framtid. Og de bevilger seg pensjoner kommende generasjoner ikke er i nærheten av å kunne forsvare.

Oljepengene utgjør en stadig større andel av norsk økonomi. I neste års statsbudsjett kommer det fram at regjeringen vil bruke 265 milliarder av oljepengene. Det er ny rekord. Og langt mer enn vi for få år siden trodde Norge ville bruke i 2016.

Det er kanskje tid for en liten oppfriskning av oljefondets historie. Statens pensjonsfond utland ble stiftet i 1990. Det er et statlig fond som skal sikre kommende generasjoner et sikkerhetsnett når olja en gang tar slutt.

Dette konseptet er noe representanter fra hele det politiske spekteret burde enes om, og at er en god idé. For det å ha noe å leve av når vår primære inntektskilde bokstavelig talt tørker opp er absolutt nødvendig for hele nasjonens framtid.

Det burde være av særlig interesse for dagens femti- og sekstiåringer. Vår generasjon er sjanseløs i å gi dem den omsorg og velferd de forventer når de i framtida går ut av arbeidslivet og blir pensjonister.

Oljepengeeksempelet er “makrofortellingen” som viser at vi er på feil vei. Like før jul kom “mikrofortellingen”. Coop har bevilget ufattelige 1,3 millioner hvert år fra 2018 til 2031 til sin sjef. Og den offentlige pensjonen han allerede har opptjent ser ikke ut til å være nok. Coop gir ham til sammen 16,9 millioner av Coop-medlemmenes penger. Det blir neppe billigere å være Coop-kunde i årene framover.

I denne konteksten er det ganske interessant å se hva Coop sier om seg selv:

«Folk flest liker Coop. Det gjør de fordi vi står for noe annet enn resten av bransjen. Vi er først og fremst opptatt av forbrukernes interesser. Fordi det er de – våre 1,3 millioner medlemmer – vi er til for. Vi er ikke eid av en familie – eller en liten gruppe aksjonærer – som har profitt som eneste mål (…) Samvirket handler om å samarbeide og dele. (…) Sammen skal vi videreføre en 150 år lang tradisjon tuftet på ærlig handel, demokrati og samarbeid til det beste for våre medlemmer.»

Den vakre fortellingen blir mindre vakker i møte med Coop-direktørens pensjonsavtale.

Alle medlemmer av Coop skal få noen prosent i utbytte av summen de bruker. For noen år siden ble denne summen redusert fra 2 til 1 prosent. Overskuddet som i utgangspunktet skulle gå tilbake til eierne, som da i dette tilfellet virker som at finner veien til noen ganske andre lommer.

Misforstå meg rett; personlig kjenner jeg ikke Kjell Olav Pettersen, og han er sikkert en fin fyr som fortjener den lønna han får. Men dette handler ikke om ham. Det handler om min underliggende bekymring som medlem av curlinggenerasjonen, og mitt spørsmål til mine foreldres og besteforeldres generasjon er som følger: Vil dere ofre det å trygge de unges fremtid for at dere skal få det bedre her og nå?

I 2060 viser tall fra SSB at hver femte innbygger i Norge vil være over 70 år. Da fyller jeg 64 år, samme alder som Pettersen når han snakker om å førtidspensjonere seg. Den muligheten tviler jeg på at jeg kommer til å ha. Jeg vet ikke heller om det er håp for pensjon i det hele og det store for min generasjon. Dersom vi fortsetter med den massive pengebruken hadde det ikke vært sjokkerende dersom jeg og de etter meg må jobbe til vi fysisk ikke kan jobbe mer.

Det er ikke en framtid jeg ønsker meg. Og det håper jeg ikke generasjonene over meg gjør heller. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse