RIK PÅ NORDNORSK FISK: Tidligere fiskebåtreder Kjell Inge Røkke på besøk i Vardø i 2005. Foto: Kaja Baardsen/Dagbladet

Da teknokratiet tok over

Sosialdemokratiets historie inneholder mange heltesagaer – om evnerike ungdommer som vokser opp i slum eller på småbruk, og må ut og tjene sitt brød mens de ennå er barn, og skaffe seg kunnskaper ved parafinlampa – etter arbeidstid.

Helge Røed, før info-sjef i Arbeiderpartiet, har skrevet en interessant biografi om Ole Colbjørnsen – «Ola Tiltak» – som hadde foreldre som var enda fattigere enn Gerhardsens og Torps. Han fikk S til artium og et par års realfagsstudier før han måtte slutte – på grunn av sult og sjukdom.

Colbjørnsen studerte sosialismens klassikere med samme intensitet som han leste fysikk og flere språk, og det var neppe bare oppveksten i fattigdom som gjorde at han som 20-åring valgte kommunismen. Han ble kjent med madame Kollontaj, ble medlem av det russiske kommunistpartiet og tok jobb i Gosplan, som produserte 5-årsplaner for Stalin.

Colbjørnsens erfaringer som sovjetisk planlegger må opplagt ha hatt stor betydning for hans holdninger og den rolle som han kom til å spille i Norge etter at han kom heim i 1932. Han hadde særlig negative erfaringer med de russiske bøndene. De var konservative, tverre og negative, mot rasjonell, kollektiv stordrift – og sure fordi de ikke fikk sikrere rettigheter i den jorda som fedrene hadde slitt med i generasjoner. I industrien, derimot, gikk mye bra under sovjetsystemet i mellomkrigstida.

Han fikk straks jobben som økonomimedarbeider i Arbeiderbladet der Martin Tranmæl var redaktør. Men verken Nygaardsvold eller Gerhardsen ville ha ham med i sine regjeringer.

I boka Våre nasjonale strateger (Pax 1998) gjør Rune Slagstad Colbjørnsen til en av disse. Særlig ser det ut som om han spilte en viktig rolle i den prosessen som gjorde «industri-modernismen» eller teknokratiet til Arbeiderpartiets dominerende ideologi. Det var ny industri som skulle få «Hele folket i arbeid!», som ble et svært effektivt slagord for valget i 1933.

I forhåndsomtalen av denne boka er det skapt det inntrykk at «Ola Tiltak» må krediteres for Arbeiderpartiets store framgang i Bygde-Norge på 1930-tallet. Men den framgangen begynte minst 30 år før – gjennom Alfred Eriksens agitasjon og de tre sosialdemokratene som ble valgt inn på Stortinget fra Troms tidlig på 1900-tallet. DNA var like mye et småbrukerparti som et lønnsarbeiderparti før 1950.

En av mine kullkamerater på Solhov etter krigen fortalte at han før valget i 1936 var med i en ungdomsgjeng som gikk fra hus til hus og ikke ga seg før de fiskarbøndene som hadde stemt Venstre siden de fikk stemmerett, lovte å gå over til Nygaardsvolds parti. Det viktigste argumentet var at det ville sikre at Råfiskloven skulle bli vedtatt av det nye Stortinget. Som den da også blei, med det resultat at fiskerne fikk vesentlig mer å si over fiskeprisen på kaikanten.

Hva denne loven skulle rette på, kommer godt fram i dette avsnittet fra Magnar Mikkelsens bok Hundre år under pisken. Det er Ivar Utsi fra Repvåg som forteller fra mellomkrigstida:

«Æ huske spesielt en gang vi kom på land. Vi hadde båten full av sei og prisen va 8 øre kiloen. Da vi kommer tel Repvåg, så sir han Fredrik Bull te skipperen: ”Nei, Lars, æ kan ikkje ta imot mer sei. Som du sjøl ser, æ e overkasta”. Det va jo sant, kaia va full av fesk. ” Ja-ja, sir gamlingen, da e det ikkje anna råd. Vi får ro heim og henge sjøl”. ” Ja-ja-ja! sir han Bull. For å hjelpe dæ, Lars, kan æ ta den seien for 3 øre kiloen.” Ja-ha, vi solgte fesken for 3 øre kiloen. Æ huske det som nå: Vi hadde 300 kilo fesk og får 9 krona i peng. Det va ikkje stort å leve av.» (Mikkelsen 1978, s.182)

Råfiskloven av 1938 var så viktig for kystfolket at den stadig ble referert til som «Fiskernes Grunnlov». Det ble såpass attraktivt å være fisker at tallet på motorsjarker under 30 fot steg fra 9000 i 1928 til nesten 30 000 i hele landet i 1961, og fra 62 til 380 bare i de to små kommunene på Ytre Senja mellom 1934 og 1962.

Helge Røeds biografi gir nok et godt og dekkende bilde av den suverene akademikeren Ole Colbjørnsen, og hans interessante karriere. Men samtidig kommer biografen i skade for å gi et feilaktig inntrykk vår av vår økonomiske historie.

Statsråd Brofoss’ Nord-Norgeplan av 1952 var et forsøk på å realisere «industrimodernistenes» planer for Norge: Fiskerinæringen måtte industrialiseres!           

Men vi skal merke oss at mens det titusener av kystfiskere hadde behov for, var fiskekjøpere som sto klar på kaia når de hadde noe å levere, planla de teknokratene som Colbjørnsen hadde inspirert med utgangspunkt i de planlagte fabrikkenes behov – særlig for jamn, stabil tilgang på fisk som råstoff. Industriens behov var det umulig å tilfredsstille uten å erstatte den store sjarkeflåten med trålere – med så upopulære arbeidsplasser at kystfiskerne var uinteressert. De foretrakk ikke bare å være sine egne herrer, men også å slippe å bo på en mobil arbeidsplass.

Fiskerbøndenes sesongfiske var etter krigen lønnsomt fordi det krevde små investeringer, og attraktivt fordi det kunne kombineres med annen virksomhet – og et normalt familie- og lokalsamfunnsliv. 

Det som er interessant her må være at når Colbjørnsens disipler skulle i gang med å realisere sine fiskeindustriplaner, hadde hans og Nygaardvolds parti gjennom Råfiskloven gitt kystens arbeiderklasse så mye makt over sine egne livsvilkår at den kunne blokkere teknokratiets ønskemål. Selv om kystfiskerne ble nektet lån i Fiskarbanken, og industriopplegget ble sterkt subsidiert, kunne ikke filetfabrikkene bli noe annet enn en serie fiaskoer. Trålrederiene gikk konkurs, og mange fartøy ble sterkt nedskrevet solgt til sørnorske redere. Som dermed også har overtatt stadig større deler av ressursene i havet.

Det fiskerne forsto bedre enn den briljante akademikers disipler, var at det var i fisket fortjenesten lå, mens fiskeindustri globalt ser ut til å være fattigdom og fykom – helt avhengig av det lokale arbeidsmarkedet og fagbevegelsens styrke. Det skjønte kystfiskerne, og det skjønner Røkke, som helst har levert i låglønnsland, der fiskearbeiderne er fattige. «Det lønner seg bedre», forklarte en Ålesund-journalist for meg under en demonstrasjon foran Stortinget.

Den neste Colbjørnsen-biografien burde nok gi et mer fullstendig bilde av hvordan teknokratiet tok makta i Nygaardsvolds parti. Spekulanter som Kjell Inge Røkke har mye å takke Colbjørnsen for: Teknokratiet har ryddet veien for dem som karrer til seg fellesskapets rikdommer.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse