Annonse
AKSEPT: Sandra Borch oppfordrer andre til å akseptere seg selv slik man er. Foto: Ingun A. Mæhlum

Den dagen jeg klarte å akseptere at jeg ikke kom til å bli noe høyere

Å komme til start kan ofte være vanskeligere enn å komme i mål, skriver spaltist Sandra Borch.

Før unnskyldte jeg meg med at ei på 142 aldri kom til å se bra ut uansett

Siden jeg var gammel nok til å skjønne at jeg ikke var som alle andre, har jeg skammet meg over egen kropp. Det å vokse opp i et samfunn hvor presset på deg som ung jente er stort både når det gjelder utseende, kroppsfasong, resultater på skolen og prestasjon i ulike fritidsaktiviteter var tøft. Og jeg hadde ikke de beste forutsetningene for å være god i sport eller se ut som en modell.

Jeg husker mange kvelder med tårer hvor jeg spurte meg selv hvorfor det akkurat var jeg som var blitt som jeg var.

Jeg vokste opp i Lavangen, en liten kommune i Sør-Troms hvor jeg hadde mange «bodyguarder» som hele tiden beskyttet meg fra virkeligheten der ute. Det var enten klassekamerater, lærere, familie eller venner. En  skole, en familie og en kommune skjermet meg fra den store verden der ute. Det er jeg takknemlig for i dag, for uten den trygge oppveksten og følelsen av å være en del av «gjengen» i klassen tror jeg ikke jeg hadde vært der jeg er i dag.

Når jeg snakker om der jeg er i dag, mener jeg med tanke på synet på egen kropp og mitt eget selvbilde. I dag er jeg stolt av mine 142 cm over bakken, jeg kunne faktisk ikke tenke meg å være en eneste cm høyere. Vendepunktet for meg var den dagen jeg klarte å akseptere at jeg ikke kom til å bli noe høyere. Det er ikke veldig mange år siden.

Jeg har gjennom min barndom gjennomgått et titalls operasjoner, noen mer alvorlige enn andre. Det er vanskelig å beskrive, men disse operasjonene har også gjort meg tøffere. Den fysiske smerten gjorde meg sterkere til å takle den psykiske smerten i form av alle tankene som hele tiden var der: om at jeg aldri kom til å bli som alle andre.

Det var meg selv og mine egne tanker som var min største fiende.

Den fienden klarte jeg å kvitte meg med. Jeg klarte å akseptere at jeg aldri kom til å bli høyere, med mindre jeg ville skru meg opp 10 cm og tilbringe 6 år i rullestol.

Resultatet av den aksepten er en mer selvsikker jente som ikke bryr seg så mye om hva andre sier. Ei jente som smiler når barn spør hvorfor jeg er så lita, i stedet for ei som gjemmer seg bak butikkhyllene hver gang hun ser et barn. Ei jente som på sosiale medier ikke «un-tagger» alle bilder av seg i helfigur, men som nå synes det er greit at hele verden vet at hun er kortvokst.

Jeg har i tillegg begynt å trene. Før unnskyldte jeg meg med at ei på 142 aldri kom til å se bra ut uansett. I dag er jeg fornøyd med egen kropp, både fasong, høyde og vekt. Jeg er komfortabel.

Og det skulle jeg ønske flere der ute var. Enten du er høy, lav, tjukk, tynn. Aksepter den kroppen du er født med, livet blir så mye enklere da. Så er ikke det en unnskyldning for ikke å  trene. Men det er en start. Og å komme til start kan ofte være vanskeligere enn å komme i mål.

Jeg skriver ikke dette innlegget for at folk skal synes synd på meg, men for å oppfordre mange unge der ute til å tenke over og akseptere den kroppen de har.

For så å starte derfra. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse