DÅRLIGERE TILBUD: I dag virker det som om altfor mange skoler fra start av har lave forventninger til de barna og ungdommene som har utviklingshemming, og at man derfor er villig til å godta både dårligere undervisning og dårligere utvikling. Det kan vi ikke tillate oss lenger., skriver Silje Ask Lundberg. (Illustrasjonsfoto fra Colourbox)

Det debatten burde handle om

De siste ukene har debatten om å endre abortlovens paragraf 2 c, som gir åpning for å ta abort etter uke 12 dersom det er en fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, rast over det ganske land. Nok en gang ser det ut som om muligheten til å få en debatt om utviklingshemmedes rettigheter blir kjørt ned i skyttergravene.

Ved å bare få denne debatten til å handle om abortloven, så har vi tapt. Det vi trenger å snakke om er utdanning, jobb og bolig.

Jeg kan ærlig innrømme at jeg synes denne debatten er vanskelig. Men det som likevel opprører meg mest er at de eneste gangene vi diskuterer samfunnsutvikling for, og tilbud til mennesker med Downs syndrom, så gjør vi det i tilknytning til abortloven. Men om paragraf 2 c blir stående eller ei, så har det fint lite å si for hvordan tilbudet til barn, unge og voksne med utviklingshemming er i dag.

Dette er en gruppe som ikke er de som roper høyest, og ikke alle får til å delta i det offentlige ordskiftet. Det har vært med å usynliggjøre dem i for mange år, og de eneste gangene det virker som om offentligheten tar seg bryet med å snakke om dem, så er det i debatten om abort. Men det er så snevert og har så utrolig liten verdi for de daglige livene deres.

Jeg har en søster med Downs syndrom. Oda er yngst i en søskenflokk på fire, og er 2 år yngre enn meg. Hun bor i huset vi vokste opp i hjemme i Harstad, spiller fotball en dag i uka og er radiovert på Radio Harstad. De fleste av oss har en forestilling eller et bilde av hvordan mennesker med Downs syndrom er. En forestilling som slettes ikke alltid stemmer. Og gjennom de 28 årene Oda har levd så kan jeg garantere at det har vært mange episoder som har brutt med det klassiske Downs-bildet som bare søt og snill. For akkurat som oss kromosomfriske mennesker, så er også mennesker med Downs syndrom veldig forskjellig.

Jeg har ikke lyst til, eller behov for, å rosemale hvordan det er å ha en lillesøster med Downs syndrom. Det er oppturer og nedturer. Men det som er den desidert største utfordringen med Oda er ikke de ekstra kromosomene hennes i seg selv, men at samfunnet hun har vokst opp i ikke har klart å tilpasse seg de behovene hun har.

Det er her vi mangler politisk debatt – og forslag til nye og gode løsninger for mennesker med Downs syndrom, og andre psykiske utviklingshemninger. Ved å bare få denne debatten til å handle om abortloven, så har vi tapt. Det vi trenger å snakke om er utdanning, jobb og bolig.

Rett til utdanning

Alle barn har rett og plikt til å gå på skole, og det er et mål at undervisningen skal tilpasses den enkelte elev. Likevel viser NOUen «På lik linje» fra 2016 at elever med utviklingshemning mottar et dårligere undervisningstilbud enn andre elever, og at utviklingshemmede ofte undervises av ufaglærte assistenter til tross for at de har spesielt store læringsutfordringer. Og der du og jeg har mulighet til å ta høyere utdanning, er ikke dette noe som utviklingshemmede har reell tilgang til utover videregående skole.

Vi kan ikke ha en situasjon hvor skolehverdagen til unge med utviklingshemming ikke oppleves som like meningsfull som din og min hverdag. I dag virker det som om alt for mange skoler fra start av har lave forventninger til de barna og ungdommene som har utviklingshemming, og at man derfor er villig til å godta både dårligere undervisning og dårligere utvikling. Det kan vi ikke tillate oss lenger.

Behov eller effektivitet i fokus?

Menneskerettighetene pålegger staten å legge til rette for arbeidsdeltakelse for alle. Likevel har utviklingshemmede en begrenset tilgang til arbeidslivet. Tall fra 2013 viser at kun 25 prosent av utviklingshemmede i yrkesaktiv alder var i arbeid. Halvparten av utviklingshemmede i yrkesaktiv alder er heller i kommunale dagtilbud. I NOUen «På lik linje» kommer det frem at kommunene selv anslår at minst 20 prosent av de som benytter seg av dagtilbud er kvalifisert til å delta i varig tilrettelagt arbeid(VTA).

En av ringvirkningene av et for dårlig tilbud gjennom grunnskolen og videregående opplæring, er at færre kommer ut i arbeid. Det er enda en viktig grunn til å sørge for et utdanningssystem som også bidrar til at mennesker med utviklingshemming kan komme ut i arbeid.

En av de største begrensningene er likevel mangel på tiltaksplasser. Gjennom en kartlegging som Arbeidsforskningsinstituttet gjorde i 2012 kommer det frem at det for personer med utviklingshemming er et anslått behov for 1500 flere tiltaksplasser. Når det så kommer stadig nye diagnosegrupper, konkurrerer de om de samme, få plassene. Derfor merkes det nå at det stilles økte produktivitets- og lønnsomhetskrav til bedriftene som tilbyr varig tilrettelagt arbeid. Det er også noe som kom frem i “En undersøkelse av arbeidsmarkedstiltaket Varig tilrettelegget arbeid (VTA)” som kom fra FAFO allerede i 2008. Når bedriftene blir mer selektive, velger de deltakere ut fra effektivitet fremfor brukernes behov. Nok en gang taper altså de utviklingshemmede.

Kvalitetsboliger – ikke omsorgsoppsamling

Det er et nasjonalt mål at utviklingshemmede skal bo i ordinære bomiljøer og ha mulighet til å leve selvstendige og aktive liv. Dette er et mål som slås fast i regjeringens strategi for boligsosialt arbeid 2014 – 2020. Det er gode mål, men spørsmålet er i hvor stor grad de nås.

Tall fra 2007 viser at 1 av 6 personer med utviklingshemming mellom 20 og 66 år fortsatt bor hos foreldre eller pårørende, og mange utviklingshemmede blir boende i foreldrehjemmet til de er langt oppe i 20årene. Dette står i kontrast til befolkningen for øvrig, hvor gjennomsnittsalderen for å forlate foreldrehjemmet er 19 år. En rapport fra Riksrevisjonen i 2007 viste at 53 prosent av landets kommuner oppga å ha for få boliger til personer med nedsatt funksjonsevne, noe som igjen ble bekreftet i NOUen «På lik linje» i 2016. Det er med andre ord fortsatt ikke nok boliger, og kommunen har heller ingen lovpålagt plikt til å skaffe boliger til utviklingshemmede.

I NOUen «På lik linje» fra 2016 beskrives en urovekkende trend med at det er mer og mer vanlig at boliger for utviklingshemmede samlokaliseres med boliger til andre vanskeligstilte, som har behov for kommunale tjenester, som psykisk syke, rusmisbrukere og eldre.

Vi trenger flere boliger – men det må være kvalitetsboliger, ikke bare omsorgsoppsamling, som vi ser at det dessverre blir mer og mer av. Det må være mindre enheter og trygge enheter. Og det kan ikke være kommunen sine administrative behov som blir styrende for hvor og hvordan boligene bygges.

Vi må komme videre

I NOUen «På lik linje» kom det offentlige utvalget med en rekke anbefalinger til hvordan man kan få en mer inkluderende og likeverdig opplæring, et bedre og mer inkluderende arbeidsliv og mulighet til å bo i eget hjem. Men få av disse forslagene har så langt blitt fulgt opp.

Dersom vi virkelig skal komme videre er det viktig at vi ser hele mennesket bak diagnosen. At vi har løsninger for hele livet, enten det er skole, jobb eller bolig. Det er den enden vi må begynne i, som også kan gjøre at valget om å beholde et foster med Downs syndrom virker lettere enn det gjør i dag. Det vi uansett må gjøre er å slutte å redusere debatten om utviklingshemmedes rettigheter til en abortdebatt. Det er så mye mer enn det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse