Annonse
LYSERE TIDER: Mørket er i ferd med å slippe tak i disse dager, og det trolske nordlyset erstattes snart med midnattssol, som her i Telegrafbukta i Tromsø. Det er bare å holde ut, folkens. Lyset kommer. Foto: Yngve Olsen Sæbbe.

Det er folk som dør der ute. Hver dag. I alle sosiale lag. I alle miljø. Unge og gamle.

I Norge er vi ikke spesielt gode til å snakke om døden. Vi bretter gjerne ut privatlivet vårt i sosiale medier, «byr på oss selv» og snakker om kjærlighetssorg, medaljepress, tidsklemma, vektproblemer og hva det måtte være. Men svært sjeldent om døden.

Vi må tørre å ta debatten». Det er så mange modige mennesker der ute som til stadighet sier at vi må tørre å ta debatten og peke den evinnelige elefanten i rommet. Djerve, barske og uredde mennesker som viser vei og vender torva der ingen andre har turt.

Bare så synd, da, at temaene vi angivelig må tørre å snakke om, og elefantene vi skal peke på, som oftest ikke krever annet mot enn å utvise en grunnleggende mangel på etikette, moral eller normal høflighet.

Av og til er det en grunn til at folk lar være å snakke om noe, uten at det nødvendigvis skyldes at man ikke tør.

I det siste har det igjen blusset opp en debatt om aktiv dødshjelp, om dette er noe vi skal tillate og gjøre lovlig i Norge. Dette er definitivt en debatt som er vanskelig, som tråkker på mange tær, som utfordrer en rekke prinsipielle måter å tenke på og som – ikke minst – tvinger oss til å snakke om døden, denne uunngåelige banditten vi alle på et eller annet tidspunkt skal bli nødt til å forholde oss til på et eller annet vis.

Og jeg synes det er sjeldent vanskelig å konkludere bastant i debatten om aktiv dødshjelp. Det er fristende å mene at ethvert menneske selv skal kunne bestemme over sitt eget liv, men samtidig vanskelig å indirekte skulle gjøre helsearbeidere til bødler, når deres egentlige jobb er å få folk friske.

Dessuten er det vanskelig å vite hvorvidt innføring av aktiv dødshjelp vil være en negativ, utslagsgivende faktor for de av oss som allerede sliter, som føler seg overflødige, som ikke føler seg elsket og som allerede finner livet sitt så miserabelt at de vil slippe å leve. Det siste de da trenger er følelsen av at samfunnet rundt dem er det som skal gi dem det vanskelige dyttet utfor kanten.

Så jeg vet ikke hva jeg skal mene. Av og til kan det være ubehagelig å innrømme det, men her vet jeg altså ikke. Å være dogmatisk fastlåst i enhver retning her synes ganske fjernt i mitt hode.

Uansett har debatten om aktiv dødshjelp indirekte hjulpet oss å snakke om døden, og enda dårligere står det til når det kommer til selvbestemt død, for det er jo dét dette handler om.

I Norge er vi ikke spesielt gode til å snakke om døden. Vi bretter gjerne ut privatlivet vårt i sosiale medier, «byr på oss selv» (som det så fint heter når f.eks. noen kler seg nakne og viser den helt naturlige kroppen sin («Se, jeg er så uredd og naturlig! Jeg er naken og tjukk! Men skikkelig imot kroppspress!»), «snakker ut om den vonde tiden» om kjærlighetssorg, medaljepress, tidsklemma, vektproblemer og hva det måtte være. Men svært sjeldent om døden.

Vi er heldige som bor i Norge. De aller fleste av oss er både mette, trygge og – attpåtil – varme. Det er ikke bare kommunistisk propaganda fra den kulturmarxistiske og Arbeiderpartiet-styrte delen av media som mener dét. Selv uavhengige folk i FN mener det.

Og i det landet FN utallige år på rad har kåret til å være verdens beste land å bo i er det dokumentert at minst 500 mennesker – hvert år – finner tilværelsen sin så uutholdelig at de tar sitt eget liv. Ti ganger så mange gjør såkalt «mislykkede» forsøk. Mørketallene er betydelige.

I grunnloven fra 1814, den vi feiret i hele fjor, var det tindrende klart at selvmord i kongeriket var strengt forbudt. Først i 1902 ble paragrafen fjernet helt. Likevel er det grunn til å tro at det var mange som brøt loven og tok livet sine før den tid.

Det er liksom ikke frykten for å bli straffet som står øverst på agendaen den dagen du finner livet ditt så uoverkommelig tungt å leve at du selv ønsker å gjøre en ende på det.

Til tross for dét ble mennesker som tok livet sitt i Norge forskriftsmessig begravet i skogen og i flomålet, da det først i 1842 ble vedtatt å la selvmordsofre begraves i vigslet jord, dog uten å få jordpåkastelse (det fikk de ikke før i 1897), og med en statlig vedtatt pliktig likprekenen, med fordømmelse av den avdøde.

De etterlatte av dem som døde for eget grep fikk heller ikke arve den avdøde før i 1902. Frem til da konfiskerte Den Norske Stat alle verdier fra de etterlatte etter selvmord, som da var en ekstrem ekstrabelastning for de pårørende. Ikke bare fikk de livene sine ruinert emosjonelt. De ble også ranet av staten.

Selvmordsraten i Norge har ironisk nok økt proporsjonalt med fremveksten av velferdsstaten, og man kan i dag dokumentere at det siden 2. verdenskrig er et sted mellom 30.000 og 50.000 nordmenn som har tatt sitt eget liv. Over en halv million nordmenn har gjort reelle forsøk. Antall pårørende er flere millioner. Knuste skjebner, etterlatte ektefeller, barn, kjærester, venner, kolleger.

I det landet FN objektivt mener er verdens beste å bo i.

Derfor må vi snart tørre å ta debatten om dette virkelig er noe vi er komfortable med. For det nekter jeg å tro.

Det er snart valg. Da vil det bli mye snakk om «rus og psykiatri» og diverse debatter vi må tørre å ta, men det er på høy tid at selvmord settes på den politiske dagsorden, ikke kamuflert bak vanskelige fagtermer og politisk tåkesnakk.

Det er folk som dør der ute. Hver dag. I alle sosiale lag. I alle miljø. Unge og gamle. Og da er det viktig at vi prioriterer å hjelpe flest mulig av disse til å ønske å leve, før vi heller blir overopptatte av å bistå deres ønsker om å dø.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse