Annonse
PROBLEMBY: Tromsø stemples som arrogant og innadvent. Hvorfor er det slik, spør sjefredaktør i Nordlys, Anders Opdahl.

Debatten om Tromsø

Tromsø er, i den store sammenhengen, neppe den største trusselen. Går vi i dybden på byens demografiske utvikling, er utfordringene ganske typisk nordnorske.

Tromsøværingen er en arrogant type, som etterlever «først-sæ-sjøl»-prinsippet i omtrent ett og alt. Uinformert og fartsblind, brautende og brutal. Omtrent slik kan vi spissformulere budskapet fra stemningsrapporten vi serverte i Nordlys og nord24.no for en uke siden. Attesten vekker både oppsikt og harme, mens mange også megetsigende nikker og kjenner seg igjen av beskrivelsene fra Harstad, Narvik, Finnsnes, Bodø og Båtsfjord. Spørsmålet vi må tørre å stille: Er det virkelig sånn det er? Hvis det er sånn, hva gjør vi med det? Og hvis ikke – hvordan renser vi lufta? Er det i det hele tatt mulig?

Det er ikke til å komme forbi at diskusjonen har et gjenkjennelig islett av klassiske sentrum-periferi-konflikter. Disse gjør seg gjeldende overalt, selv på kommunenivå. Der handler det gjerne om grend mot bygd. Den underliggende sentraliseringen setter småsamfunn med lange og rike tradisjoner under voldsomt press. Det skaper sterke reaksjoner og følelse av avmakt. Enten stedet er Storslett, Bodø eller Alta, er problemstillingen den samme. Storebror stjeler blindt, og gir sjelden eller aldri noe tilbake. Og i Nord-Norge er det Tromsø som er aller størst.

Dette handler i liten grad om noe en maktelite bestemmer i dag, eller at tromsøværinger besitter homogene distriktsfiendtlige trekk. Rammen er et knippe historiske beslutninger, som igjen skapte et solid arbeidsmarked. Jo da, noen lokale strateger jobbet disse rammene frem. Men derfra og ut er veksten i stor grad drevet frem av basale menneskelige preferanser og behov. Folk flest vil bo i by, folk flest ettertrakter et godt sørvistilbud, folk flest er opptatt av gode kommunikasjoner, folk flest vil bosette seg der hvor mulighetene er størst, både for individet og familien. Det er sant å si få steder i nord som er så gjennomgående nordnorsk sammensatt som Tromsø. Arbeidsplassen vår, Nordlys, speiler dette. Vi har Linda fra Dyrøy, Torkil fra Hammerfest, Geir fra Kåfjord, Guttorm fra Nordreisa, Linn fra Nordkapp, Øystein fra Sandnessjøen, Susanne fra Bardufoss og Rune fra Leknes. For å nevne bare noen få. Disse folkene snakker fortsatt om å reise «hjem» til jul. Ekte tromsøværinger er en liten minoritet. I debatten om byens rolle i nord, er dette et vesentlig forhold, og som i for liten grad vektlegges. Når alt kommer til alt er det summen av enkeltmenneskets vilje og behov, som definerer en helhet.

Dette er ikke et forsøk på å avvæpne Tromsø-kritikerne. Snarere tvert imot. Det er ingen tvil om at kunnskapen om det som skjer rundt om, er for lav, og at man har tungt for å løfte blikket. Valgkampen i Tromsø inneholder noen gode eksempeler. Håkøya-forbindelsen, som også handler om regional tenkning, debatteres utelukkende som løsning på et lokalt problem. Det samme gjelder til dels den famøse Tromsømarka-saken. Utgangspunktet, presset på Tromsø som nordnorsk storby, blir glemt. Debatten, som kunne inneholdt et snev av regional hovedstadstenkning, ender utelukkende opp som lokal miljøsak. Her sitter byens lokalpolitikere med definisjonsmakt og ansvar.

Så er det også sånn at Tromsø, i den store sammenhengen, neppe er den største trusselen. Går vi i dybden på byens demografiske utvikling, er utfordringene ganske typisk nordnorske. Et bilde av en avgangsklasse på videregående på slutten av 90-tallet, kan fungere som en god illustrasjon. Et godt tips, etter å ha sett på underliggende Tromsø-tall, er at elevene gjerne er spredt for alle vinder, og neppe kommer tilbake. Fenomenet skjules av byens magnetisme. Er den foreløpig? Og hva skjer hvis den tar slutt? Er det godt nytt for Nord-Norge?

Agenda Nord-Norge, vekst- og samarbeidsinitaitvet til Sparebanken Nord-Norge, LO og NHO, har som følge av våre reportasjer tatt mål av seg å løfte debatten frem under høsten store konferanse i Bodø. Det er bra. Både for Agenda Nord-Norge, som må bli mer enn et bankstyrt misjonsmøte, for ikke å spille fallitt. Men først og fremst fordi Tromsø, om man liker det eller ikke, er et avgjørende tannhjul i et mer finstemt nordnorsk maskineri. Og som alene bare har skarpe kanter. Det kan ikke tåkelegges av høylytte hallelujarop. For noe har vi tross alt til felles i nord: Vi har tungt for å si «amen» - og mene det.

God helg! 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse