Annonse
Når man må på skolen klokken 8 om morgenen, er det alt for lett å drømme om å våkne klokken 8 og ha hele dagen hjemme. Jeg må ha ønsket dette for hardt, fordi det er nå min hverdag, skriver Emma Øseth-Pettersen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Den deilige hjemmeskolen

Neshornet tramper seg inn på kjøkkenet og setter seg i videomøte med dårlig dekning, slik at hun må rope inn i mikrofonen så alle jungelens dyr kan høre.

Hvis det er noe her i livet jeg virkelig ikke kan fordra, så må det være hjemmelekser. Det er selvfølgelig mye annet dumt som skjer i verden, men i mitt lille egoistiske liv med meg som hovedrolle, er det noe av det kjipeste. Skoleoppgaver som skal gjøres hjemmefra, seige tekster som skal leses igjennom og så skal man svare på tørre spørsmål. Hele idéen gjør meg kvalm. Skole uten den sosiale bonusen? Det er som hvitløksbrød uten hvitløk. Alt dette har jeg tenkt på i alle mine snart 10 år på grunnskolen. Så kommer 2020 tutende inn og roper «Stopp!», og hele samfunnet blir innestengt, adskilt eller satt på pause. For min del betyr dette fem travle timer med alt for mye hjemmelekser hver dag, i et hus fullt av bråk. Halleluja.

Hver dag har blitt snudd på hodet. Egentlig likner alle dagene en karikatur av hva jeg har drømt om så alt for mange ganger en tidlig onsdagsmorgen. Når man må på skolen klokken 8 om morgenen, er det alt for lett å drømme om å våkne klokken 8 og ha hele dagen hjemme. Jeg må ha ønsket dette for hardt, fordi det er nå min hverdag. Opp 8, kle på seg og pusse tennene, ned å spise frokost, skrive «hei» på klassechatten klokken 9 og bli oppringt av lærer noen minutter senere. Følge med på dagens beskjeder i halvsøvne mens jeg helst skulle sett litt på TikTok, og så er det bare å begynne å jobbe.

Jeg er ikke en person som har fått medfødt effektivitet, jeg må jobbe for å ikke bruke flere timer på en oppgave. Så når jeg får beskjed om at jeg må levere inn tre tekster, gjøre en matteprøve på 30 minutter, to presentasjoner, og i tillegg 60 andre oppgaver i matte, så begynner min pliktoppfyllende flink-pike-hjerne å stresse. Enda jeg vet jeg i teorien burde ha tid til alt, er det liksom en liten stemme inni der som sier «det må være godt nok også, du må levere inn arbeid med god kvalitet». Det som det da ofte ender opp med, er at min kjære mor står nede i trappa klokken ett og roper «EEEEMMA! DU GLEMTE Å SPISE LUNSJ!» og meg som svarer «JEG VET, GJØR DET ETTERPÅ, HAR IKKE TID». Men takket være min fantastiske kjære mor, får jeg en overdådig lunsj servert på rommet, en ristet brødskive med kyllingfilet. Rene hotellunsjen.

Skolene har visstnok åpnet igjen, men enda er vi bare på skolen annenhver dag. Etter to måneder med dette hjemmeleksekaoset, begynner jeg å lure litt på hvordan tidsregningen og forventningene fra mine superduperflinke lærere fungerer. Kanskje har lærerne funnet et eller annet middel som gjør at tiden går saktere? Jeg aner ikke, men mengden oppgaver og kravet om «utfyllende og gode svar» sier så. Det er nesten som jeg tror jeg har fått midlertidig hukommelsestap innimellom, når jeg spør om noe og svaret er «dette lærte vi i 8.». Jeg husker ikke alt jeg lærte i 8. for å si det slik, var mer opptatt av å ikke bli myrdet av store skumle 10. klassinger med skjegg.

Det til nå mest gigantiske problemet mitt er ikke de faktiske oppgavene, men habitatet jeg lever i. Mitt hjem er forvandlet til rene jungelen. Jeg har en neshornmor, en gorillafar og en apekattlillebror. Og i alt dette må jeg være Mowgli. Du forstår, når jeg setter meg ned og skal jobbe med dette berget av oppgaver som jeg gjerne vil ha ferdig innen klokka 14.00, begynner jungelen å våkne rundt meg.

Neshornet tramper seg inn på kjøkkenet og setter seg i videomøte med dårlig dekning, slik at hun må rope inn i mikrofonen så alle jungelens dyr kan høre. Gorillaen som sitter på hjemmekontoret sitt for å ta en telefon, selvfølgelig på høyttaler slik at hele jungelen kan høre alt som blir sagt. Og så er det den lille skrikeapen da. Ganske stille fra halv ni til tolv, jobber med litt skolearbeid, er relativt rolig. Men så, plutselig, våkner instinktet. Skolearbeidet er ferdig, og nå kan han begynne å spille Fortnite. Og hele jungelen må vite når han holder på å dø, det hviner hyl som «yEEt», «iiiiii» og «nEEEI» oppe i tretoppene.

Du tenker sikkert nå at det må jo være noe positivt midt oppi denne jungelen, med bakgrunnsstøyen jeg får med når jeg skal ta opp presentasjoner, med dårlig tid og min avsky for lekser? Jo, ja selvfølgelig! Jeg kan spise en pakke tyggegummi om dagen, gå på do når jeg vil, pennalet og annet utstyr er intakt og blir ikke kastet rundt. Det strømmer deilig musikk i øregangene mine akkurat når jeg vil, jeg kan til og med snappe mens jeg jobber! Og selvfølgelig er effektiviteten på sin ultimate topp med telefonen tjue cm unna, og med et iskaldt rom å jobbe på! Hjemmelekser suger, men det er deilig å være et fritt menneske, selv om man prokrastinerer og jobber seg i hjel.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse