Annonse
NORSK DISTRIKT: Lovund i Nord-Norge. Foto: Jan Ketil Langseth

Det delte landet

Vi er på vei mot å dele opp landet vårt igjen. Etter klasse, geografi og kultur.

Nesten helt ytterst på kysten av Helgeland, rett vest fra Nesna som akkurat er blitt kjent for at Nord universitetet legger ned lærerutdanninga, og et stykke nordvest for Alstadhaug hvor både sjukehus og sjukepleierutdanning skal bort, ligger øya Lovund. Øya er lita, et fjell som stikker 500 meter opp, Lundefugler som hekker i fjellsida og ei lita slette med hus, naust og et par åkrer. Og en lakseindustri som omsetter for over fire milliarder kroner i året.

Lovund er en utkant av en utkant i dagens Norge. Men de fem hundre menneskene som bor på øya, må være blant dem som har det største bidraget til verdiskapninga pr. innbygger. Rundt åtte millioner pr. hode kan de regne hjem.

Lovund er ekstremt. Men ikke ensomt. På fastlandet innafor ligger Mo i Rana med over to tusen produktive industriarbeidsplasser på den gamle smelteverkstomta, stort sett eksportretta hver eneste en. I Mosjøen lenger sør ligger aluminiumsverket til gamle Elkem, og nord for Lovund dukker Lofoten opp med Norges rikeste fiske gjennom to tusen år. Oppdrettseventyret i havgapet er en del av det produserende Norge, Nordland fylke er fylt av byer og bygder som gjør det vi alltid har gjort i dette landet, det som er grunnen til at det i det hele tatt finnes folk så langt mot nord som vi er. De utvinner og forvalter norske naturressurser.

Denne virksomheten var det lite å se til i årets kommune og fylkestingsvalgkamp. Om Nordland fylke i det hele tatt klarte å bryte gjennom den uendelige bompengedebatten og ropene på brannene i Amazonas, var det nedlegginger av sjukehus, høyere utdanning, skoler og annen infrastruktur som var temaet. I en debatt hvor de fleste partiene konkurrerer om å snakke om hva Norge skal leve av etter olja, var det vi har levd av før, under og etter olja, usynlig. Som om industrien, krafta og fisken ikke allerede fantes, som om vi ikke allerede drar store veksler på allmenningen vår, kom regjeringa for sikkerhets skyld med et forslag om å parsellere ut hele kysten til vindmølleparker og utenlandsk kapital. Kort fortalt er meldingen som kommer inn fra oslonettet til distriktene i Norge om lag sånn: «Vi driter i det dere driver med. Vi tar fra dere fellesgodene. Og vi deler ut resten av naturen deres til vindmølleparker. I miljøets navn».

Det kan umulig komme overraskende på noen at Senterpartiet vant kommune etter kommune i Nordland. Det var ikke den sjarmerende latteren til Trygve Slagsvold Vedum i partilederdebatten eller farlig populisme som gjorde det. Det er uttrykk for de nye skillene som er i ferd med å dannes i Norge, hvor den største grøfta graves mellom by og land. Det er ikke bare nedlegginga av politikamre, sjukehus og skoler som øker kløfta. Og absolutt ikke symbolkampen om ulv i Rendalen og andre østlandsbygder. Det er like mye synet på verdiskaping, ideen om at norsk landbruk er en subsidiert gave til distriktene fra byene. At industrien er et sysselsettingstiltak for industriarbeidere som trenger noe å gjøre og at olje, gass, havbruk og kraftkrevende industri sine viktigste bidrag til samfunnet er forurensning og CO2-utslipp som øker avstanden.

Summen av alt dette skaper etter hvert en følelse av ikke å være på samme lag. Følelsen blir ytterligere forsterka av sentralmaktas voldsomme trang til å legge mest mulig av lovgivningen inn under EU-kontroll, sist sett i ACER-saken, det forsterkes av debatter om transport og miljø som handler om Teslaer og muligheten for å ta trikken i Oslo og bybanen i Bergen. Og av diskusjoner om innvandring og arbeidsinnvandring som utelukkende føres av mennesker med jobber som ikke står i fare for å få lønns- og arbeidsforholdene sine ødelagt av sosial dumping. Bor du i Nordland, Troms eller Finnmark, eller for den saks skyld hvor som helst ellers i spredtbygde strøk i Norge, er det ikke vond vilje eller manglende forståelse for klimakrisa som gjør at du er glad i dieselbilen din. Det er nytten den aleine kan gjøre i hverdagen. Og for den som jobber i bygningsbransjen, som rengjører eller i servicenæringer, handler ikke innvandring og åpne grenser bare om humanistiske idealer, prinsipper eller solidaritet, men også om du eller ungene dine skal kunne leve av arbeidet sitt og ha et helt vanlig godt liv i Norge med den lønna du får.

Dette skillet strekker seg også inn i byene. Gapet vokser ikke bare mellom by og land, men også i byene. De som har høy kjøpekraft kan både kjøpe seg en elbil, til og med som statussymbol, og en vanlig bil. De kan betale seg gjennom alle landets bomringer uten at det merkes på familieøkonomien. I tillegg kan de som et resultat av innvandring og sosial dumping, kjøpe seg alt fra bilvask og dekkskift via hushjelp til nyoppussa bad og kjøkken billigere uten at det truer deres egen inntekt. De fleste som bor i Groruddalen kan ikke bare skifte ut dieselbilen sin. Det har de ikke råd til uten sparing og planlegging. Men de må gjennom bomringene mye oftere enn de som bor på Grünerløkka. Det er et voksende idépolitisk fellesskap mellom den øvre middelklassen som har råd til å leve et tilsynelatende miljøvennlig liv utafor bykjernene, og kulturradikale i sentrum som både vil og kan leve enkelt uten bil. Til felles har de gode og tilsynelatende idealistiske verdier, og at deres arbeidsliv ikke kommer til å berøre den verdiskapningen som skjer i bygdene, eller de yrkene som bygger den fornya byen rundt dem.

På Lovund og i mindre sentrale strøk i hele landet bor de som skaper grunninntektene vi alle lever av. Og i Groruddalen og de andre drabantbyene bor de som jobber i servicesektoren og sikrer at alle har tjenester som virker, fra matbutikker til barnehager skoler og gamlehjem. Som oppdretterne på Lovund er de i ferd med å bli usynlige.

 

Artikkelen er opprinnelig publisert i Dagsavisen 27.9

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse