Denne boka har mange spennende sidespor

Når rallaren ble et symbol for den prestisjefylte og populære Vinterfestuka i Narvik, var det primært for å minne om rallarens innsats i arbeidet for Ofotbanen. Men kjennskapen til Ofotbanen og gruvedriften i Kirunatraktene har jevnt over vært mangelfull og overfladisk. Vår uvitenhet skyldes nok i stor grad at vi mangler ei sammenhengende framstilling av historia om Ofotbanen og om gruvedriften i Lappmarken. Men i Malmtunge spor, som ble utgitt på Det norske samlaget 2017, har Gunnar Grytås skrevet ei sammenhengende og veldisponert bok om banen og gruvedriften, som på en forbilledlig måte bidrar til å dekke vår uvitenhet. 

Grytås tar for seg etableringa av og virksomheten i de enorme malmgruvene. Han trekker fram konflikter og politisk strid i utbyggings- og etableringsfasen, og skildrer miljøet rundt dette omfattende og teknisk sett krevende prosjekt som på det meste hadde 11000 arbeidere. 

Narvik kunne blitt Malmstad

I etableringsfasen utløste spørsmålet om hva navnet på Ofotbanens endestasjon skulle være, en engasjert debatt. Av forslag som kom inn da ei Narvikavis inviterte leserne til å komme med  innspill, finner vi  Oscarsby, Oscarshavn, Victoriahavn, Malmos, Atlantia, Ankervik, Malmhavn, Malmstad, Malmbotten, Odinsborg, Olavsborg, Njardarvik, Framhamn, Fram,  Ofothavn og enda noen til. Forslaget om Narvik kom faktisk fra stortingskomiteen som forberedte saka. I avstemminga  var Malmstad mest populært. Nesten ingen ville ha Narvik. 

Gruvedriften førte til at de i løpet av kort tid  vokste fram små og større lokalsamfunn. Særlig interessant er det å lese beretninga i boka om Kirunas raske ferd fra å være et nesten ubefolket område til å bli en by. Men for å lykkes med å etablere en velfungerende bysamfunn,  understreket den mektige og legendariske topplederen i LKAB, Hjalmar Lundbohm, hvor viktig et godt skoletilbud ville være, særlig fordi det ville øke sjansen for å lokke funksjonærer og ingeniører fra sentrale deler av Sverige nordover. For å få dem til å bli boende i Lappmarken, måtte de stelles pent med. De fikk derfor gratis snømåking, oppkappa ved til kakkelovnene, hjelp til hagestell, inkludert potetsetting. Melka ble brakt hjem til dem, og skittentøyvasken hentet og levert på døra. Ja, noen hadde til og med tjenere lønnet av Bolaget som sørget for at funksjonærene fikk kjøpe billigere matvarer, klær og sportsutstyr. 

Grytås omtaler derfor Kiruna som et klassesamfunn, kanskje «eit av dei mest særprega i Sverige» med ei dyp kløft mellom borgerskapet, LKAB og arbeiderne.» Avstanden mellom de to gruppene kom også til uttrykk ved at funksjonærene kunne oppholde seg i Bolagshotellets selskapslokaler, mens arbeiderne måtte ta til takke med dansen i Folkets Hus. LKAB anla tennisbaner for funksjonær- og ingeniørsjiktet. Men det kom ingen elitespillere i tennis fra Kiruna. Derimot var noen av Sveriges beste boksere, brytere og vektløftere derfra i mellomkrigsårene

Rombakksbotn ble hovedbase

I anleggstida ble Rombakksbotn et eget samfunn med 600 fastboende på det meste. I boka presenterer Grytås en rekke særegne personer som preget miljøet. Her framstår nok Annæus Eriksen Myklevand som den mest markante. På kort tid maktet han å starte kafe, dansesalong, apotek, kuranstalt, brusfabrikk, trykkeri og Rombaksbotn avis som han selv redigerte. Han var til alt overmål en særdeles kreativ spritlanger som drev med ulovlig omsetning av øl og vin. Som religiøs forkynner lyktes han også i å overbevise folk på vekkelsesmøter. Men i følge Grytås hadde Myklevand også et «talent for kriminalitet, mellom anna som kvakksalvar; kjønnssjukdommane vart ein marknad  med sine medikament og metodar».

Svarta Bjørn og heisaturer på Rombakken

I boka treffer vi selvsagt også den myteomspunnete Svarta Bjørn som fortsatt blir hedret under de årvisse vinterfestukene i Narvik der en ny Svarta Bjørn blir kåret hvert år. Mange tok seg en tur på en av dampbåtene som gikk i rutetrafikk til og fra Rombakksbotn for å feste. Særlig var en av båtene, DS «Iris» både beryktet og populær fordi reglene for alkoholservering var praktisert svært liberalt ombord. Flere ganger ble båten nektet å legge til kai både i Narvik og andre steder. Det kunne være så mye fyll ombord at skipperen ikke våget å slippe overstadig berusede passasjerer av i Narvik. Derfor gjorde båten noen ganger et ekstra anløp i Taraldsvik der de verste ble satt på land.

Skoletilbudet

I boka skriver forfatteren godt og grundig om de svenske myndighetenes organisering av skoletilbudet for samiske elever. I Sverige innførte den svenske kirken fra 1913 det såkalte «kåteskolesystemet». Dette var nomadeskoler der undervisninga i de tre første årene ble gitt om somrene av omreisende lærere. Når kåteskolene var enkle, mangelfullt utstyrte og trekkfulle bygninger, var det fordi barna skulle bli herdet for et nomadeliv under barske forhold. Dette sto i klar kontrast til undervisningstilbudet til norske elever. Svenskene ville nemlig ta vare på samisk språk, mens norske myndigheter bygde velutstyrte internatskoler og forfektet en streng fornorskingspolitikk som langt på vei forbød bruk av samisk. 

Nord-Sverige har ei betydelig finskspråklig bosetting som gjerne var aktive læstadianere. Denne gruppa er utelatt i boka til Grytås.

Et prestisjetungt samisk-utvalg    

For å sikre samisk språk og kultur en sentral plass i skolen, ble det nedsatte et utvalg bestående av en biskop, en professor i finsk-ugriske språk, en skoleinspektør og «selveste bolagsdirektøren», Hjalmar Lundbohm. Utvalget skulle først og fremst utarbeide egne lærebøker for samiske elever.

Det ble forutsatt at undervisninga foregikk på samisk, et språk som elevene også skulle lære å skrive. De skulle bli kjent med samisk joiketradisjon, et emne som var bannlyst i norsk skole. Lundbohm ville at de samiske elevene fikk lære om andre naturfolk rundt i verden. I dyre- og plantelære skulle alt som hadde med rein, reinbeite og reindrift stå sentralt.

Derimot skulle ikke de samiske elevene få undervisning om Sverige sør for Lappmarken.  Lundbohm hevdet nemlig at slik kunnskap ville orientere elevene bort fra det frie livet ute i naturen.  Derfor skulle skolen helt og holdent avstå fra å formidle  kunnskaper om svensk industri. Følgelig var samene uønsket som gruvearbeidere.

Miljøet ved Ofotbanen

På Ofotbanen skulle det være en stasjon for hver mil langs linja. Det vokste fram stasjonsbyer som ofte ble livskraftige lokalsamfunn. Personalforeninga til NSB startet for eksempel  samvirkelag i tre av stasjonsbyene tre år før Narvik fikk sin egen kooperasjon.

At isfisket på Tornetrask ble en stor attraksjon, skyldtes ikke minst de såkalte arkene, som var mobile, knøttsmå varmebuer som folk dro med seg på ski over isen slik at de kunne sitte inne og fiske ved ovnen. Dette var nok også en viktig forklaring på at det årvisse lapplandsmesterskapet i isfiske lot seg gjennomføre. Fortsatt på 1960-tallet var interessen for å delta så stor at SJ i 1961 måtte sette opp tre ekstratog for få mer enn 2000 personer fram til det islagte fiskefeltet.

Spennende sidespor

Grytås fortjener honnør for å trekke fram mange spennende sidespor. Blant disse sporene er nok hans grundige omtale av hvordan Ofotbanen og kampen om malmen ble trukket til inn i større og mindre konflikter, ikke minst under den andre verdenskrig. Her har for øvrig det nye krigsmuseet i Narvik mye å presentere. 

Hva med læstadianismen?

Læstadianismen fikk på 1840-tallet ei svært brei oppslutning i Lappmarken. Alkoholmisbruket var så stor at Lars Levi Læstadius stilte krav om totalavhold blant sine mange tilhengere. Bevegelsen bygde også på en streng religionsforståelse og stilte krav om en asketisk livsførsel. Grytås trekker ikke inn læstadianismens sentrale rolle, ikke minst som forklaring på at alkoholbruken gikk tilbake. Ja, det er blitt hevdet at bevegelsens pga sitt strenge krav om avhold hindret samekulturen fra å gå til grunne. 

Verdifull formidling

Med Malmtunge spor har Gunnar Grytås skrevet ei viktig og spennende bok som heldigvis også beveger seg utenfor de malmtunge spor. For slike spor er utvilsomt en styrke for boka. Forfatteren fortjener også ha honnør for å ha skrevet boka på, så vidt jeg kan se, et utmerket nynorsk. 

Den viser ikke minst hvor verdifull forskningsformidling er på sitt beste. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse