Annonse
ENERGISK: Det er selvsagt noe provoserende med en mann som er så tidlig oppe hver morra og som gjerne har malt og skrevet og polemisert i flere timer før folk flest har fått trukket fra gardinene, skriver Nils Magne Knutsen om Karl Erik Harr. Bildet er tatt i forbindelse med en utstilling i Tromsø kunstforening i 2009. (Foto: Yngve Olsen)

Denne hersens Harr

Det er mange som begeistres over Karl Erik Harr, både som kunstner, som forfatter og som polemiker. Men hvorfor er det også så mange som irriterer seg over ham? Nils Magne Knutsen hyller Harr ved 80-årsmerket.

Brødtekstbilder: 
Fiskehjell Henningsvær.
Fra Hamarøy.
Kjølvann farvel.
Denne blandinga av regional bevissthet, kritisk energi og bitende skriveferdighet er sjelden vare. I kulturhistoria er det er ikke lett å finne andre med det samme motet til å holde det gående med debatt og polemikk og engasjement for Nord-Norge i ti-år etter ti-år. Men det fins noen.

Denne hersens Harr, denne geskjeftige og iblant ganske irriterende arbeidsnarkomanen fra Harstad, nå er han jammen her igjen, denne gang med en gedigen selvbiografi i anledning sin 80-årsdag, ei bok overstrødd av tegninger og malerier, av akvareller, grafiske blad, plakater og fotografier, krydret med sitater og episoder, tilsatt en høvelig bukett både av ros så vel som av grove utskjellinger, og med et jevnt tilsig av bittersøte selvironiske kommentarer («der satt jeg, nyskilt for Gud vet hvilken gang»), kort sagt en  personlig og fargerik og innholdsrik rapport fra et aktivt kunstnerliv.

Takket være Harstad Tidende ble jeg kjent med Karl Erik allerede tidlig i 1960-åra da jeg hadde jobb som ferievikar og han var en daglig gjest i redaksjonen med epistler og tegninger og ideer og innspill. Vi ble begge tatt godt vare på av redaksjonssekretær Malvin Karlsen som ga oss mye tillit og som tydeligvis hadde det beste håp for oss begge.

Det jeg i dag husker best, er Karl Eriks store respekt for lokal kultur og historie: Han beundret virkelig den naturlige musikaliteten hos sangeren Edvard Ruud, og han var full av andakt når vi ruslet i terrenget rundt Trondenes kirke.

Som gammel kompis av kunstneren er jeg inhabil og avskåret fra å gi noen objektiv vurdering av hans innsats som produktiv billedkunstner og som nesten like produktiv forfatter. Men også for en venn må det være tillatt å reflektere litt over hans rolle som uromoment i norsk kulturliv og som en iherdig og iblant ganske rasende talsmann for Nord-Norge.

Talsmann

Hvorfor rasende?

Svaret på det er trolig ganske sammensatt, men det er også veldig enkelt: Det har alltid noe med Nord-Norge å gjøre, noe å gjøre med det han mener er manglende respekt for nordnorsk kulturliv og manglende interesse for nordnorsk kulturhistorie, også blant nordlendinger.

Hva er det da han selv gjør for å øke denne interessen?

For å si det kort: Han deltar!  Han deltar med fynd og klem og på mange fronter, både som maler, som forfatter, som kulturhistoriker, som foredragsholder, som idérik entusiast og som velopplagt kranglefant i avisene.

Å bla i Karl Erik Harrs selvbiografi er derfor å bla i nordnorsk kulturhistorie de siste 60 år. I hele sitt kunstnerliv har han nektet å stå stille foran sitt staffeli, han har vært lett å lokke til å henge av seg malerfrakken og melde seg til tjeneste og klar til kamp: Han var den kunstfaglig ansvarlige for oppbygginga av Festspillene i Harstad i 1960-åra,  han skapte Festspillenes fabelaktige symbol, den spillende faun, som til manges sorg og gremmelse nå dessverre er blitt fjernet, han skrev begeistret om starten på Hålogaland Teater, han lanserte i 1970-åra ideen om et Hamsun-senter på Hamarøy og et Petter Dass-museum på Alstahaug, med tilhørende dikterdager på de samme stedene, han agiterte i avisene for etableringa av et nordnorsk kunstmuseum i Tromsø (og ble seinere Kunstmuseets skarpeste kritiker), han skrev bøker om jektene og nordlandsbåten og hurtigrutene, han engasjerte seg i etablering av Trondenes Historiske Senter, han var skeptisk til kunstsynet og den rause pengebruken til Skulpturlandskap Nordland, han var kritisk til utseendet til det nye Hamsunsenteret på Hamarøy, han mislikte at nyrestaurerte hurtigruter skulle møbleres med pinnestoler og bondemøbler fra Setesdal, han har stadig vekk vært på ferde og blandet seg opp i sakene, oftest med stor begeistring, iblant også med beske kommentarer.

Hvem bryr seg?

Det er slett ikke bare de store spørsmålene og de store sakene som har fått kulturkritikeren Harr til å reagere.

NRK radio reiste for noen år siden med Nordlandsbanen fra Trondheim til Bodø. Underveis passerte man Helgeland, og da valgte man å omtale Petter Dass, først og fremst som embetsmann fra en rik familie, ikke som en stor dikter som løftet hele landsdelen og gjorde både folk og land synlig.

Jaja, kan man si, hvem er det vel som bryr seg om hva som sies i NRK om gamle nordlendinger?

Karl Erik Harr gjør det!

Straks kom et friskt Harr-innlegg i en av Bodø-avisene, og derved hadde vi en amper liten nordnorsk kulturkrangel gående i noen uker.

Etter som åran går og debattene tar stadig nye retninger, kan man tenke: At han orker! At han fortsatt gidder!

Men joda, Karl Erik Harr gidder, og han gidder forbausende ofte. Som en vaktpost har han med rund hånd delt ut både ros og ris, til irritasjon for mange, men til glede og inspirasjon for enda flere. Om man samlet alle hans avisinnlegg, ville det bli ei stor og ganske underholdende bok, og den ville ta oss med på en interessant rundreise blant mange av de store nordnorske kulturløftene i etterkrigstida.

Hall of Fame

Denne blandinga av regional bevissthet, kritisk energi og bitende skriveferdighet er sjelden vare. I kulturhistoria er det er ikke lett å finne andre med det samme motet til å holde det gående med debatt og polemikk og engasjement for Nord-Norge i ti-år etter ti-år.

Men det fins noen.

Én slik stridsmann for Nord-Norge var Lars Berg fra Tromsø, en annen er journalisten og forfatteren Magnar Mikkelsen fra Veidnesklubben, glimrende og slagkraftig skribent, ofte sint, ofte med et misunnelsesverdig mot til å gi uttrykk for upopulære meininger. Vi må også ta med Ottar Brox i denne sammenheng, strålende velformulert og selvstendig tenkende samfunnsforsker og kontinuerlig Senjaværing.

Vi kan gjerne også trekke linjene bakover til en kranglefant som Knut Hamsun og hans livslange agitasjon for å sette Nord-Norge på like fot med andre landsdeler, og linjen kan like gjerne gå helt tilbake til Petter Dass, som med sin diktning protesterte mot usynliggjøringa av Nord-Norge.  Til sammen representerer disse menneskene en ærerik tradisjon, en motkulturell nordnorsk Hall of Fame.

Irritasjon

Det er mange som begeistres over Harr, både som kunstner, som forfatter og som polemiker. Men hvorfor er det også så mange som irriterer seg over ham?

Har det kanskje noe med den ustoppelige energien å gjøre? Det er selvsagt noe provoserende med en mann som er så tidlig oppe hver morra og som gjerne har malt og skrevet og polemisert i flere timer før folk flest har fått trukket fra gardinene. Den slags liker man jo ikke, man føler seg overkjørt av all denne energien.

Ikke minst har Harr irritert på seg kunstgalleriene i Nord-Norge. Nå til 80-årsdagen burde det selvsagt vært laget en stor retrospektiv utstilling i Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø, eller i en av kunstforeningene i Harstad eller Bodø. Men nei, jubilantens jubileumsutstilling, med store bilder av nordnorske landskaper og nordnorsk historie, skal faktisk foregå i Mjøndalen!

Som rimelig kan være, fikk Karl Erik Harr St. Olavs Orden i 2007.  Han og hans søsken er siden blitt æresborgere av Harstad. Men verken i Troms eller i Nordland har fylkespolitikerne villet gi sine kulturpriser til denne ildsjelen fra Harstad; kanskje er også de blitt irritert? Eller kanskje de ikke kan bli enige om hvilket fylke han hører mest hjemme i? Tvilen er forståelig, for både som menneske og som kunstner hører han hjemme begge steder.

Men nå må kulturpolitikerne bestemme seg! Ikke at det haster så veldig med disse prisene, for mannen er jo i sin beste alder og fortsatt ikke til å holde styr på, men man kan jo like gjerne få det overstått.

  • Karl Erik Harr fylte 80 år 8. mai.

 

                       

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse