Annonse
Det var som om Robert Plant kjente oss alle sammen og visste hvem vi var. Det var som om han innlemmet oss i en verden som ikke helt hadde villet ha oss, skriver Herman Willis om sitt første musikalske møte med Led Zeppelin-legenden. Dette bildet er fra Mandela-konserten i Tromsø i 2005. Foto: Tor Guttormsen

Der midnattssolen gløder

Alle vi som vokste opp i Tromsø etter krigen vet en god del om hva det vil si å ligge avsides til. Vi bodde ikke i det som i dag heter ‘distriktene’. Sammenlignet hva byen er i dag, kunne vi like gjerne bodd på månen.

Min store drøm som liten gutt var ikke å bli hverken brannmann, millionær eller jordomseiler. Drømmen var å bli stor slik at jeg kunne overta verdens kuleste jobb, nemlig å være han som på ferga - den het bare det, ferga som gikk fra Strandskillet og over til Tromsdalen - han som hoppet den siste dramatiske halvmeteren fra ferga og over de grønne og hvite strømhvirvlene fra den bremsende motoren - og inn på land.

Han var min helt som liten gutt, frem til statsminister Einar Gerhardsen kom og åpnet brua 3. juli 1960 og ødela alt. Etter det overtok TILs Tor Brandeggen ledertrøya, men han la opp i 1962 og etter det dyrket jeg skihopperne Kjell Engen og Dag Tessem.

Av medier hadde vi papiravisene Nordlys og Tromsø, og så hadde vi NRK radio som fra sitt lokalkontor i Grønnegata hadde til hovedoppgave å rapportere om farlige, tyske miner som fortsatt drev langs kysten og gjorde skade. Sendingene derfra begynte gjerne med en stemme som sa: ‘Vi har ei mina’. At stemmen tilhørte Harry Westrheim, gjorde at han på byen i Tromsø ble kalt ‘Harry-mina’, og han var vårt første tilløp til kjendis.

Skipstrafikken var med andre ord usikker, og skulle man ut i verden var det enten å ta sjøfly fra Skattøra og sørover (tallrike havarier), bussen til fastlandsflyplassen på Bardufoss, eller å bli med samme bussen til Narvik og ta torget sørover gjennom Sverige.

Vel var vi innlemmet i Norge rent formelt, men i mangt var og ble vi en slags koloni som like gjerne kunne vært underlagt Danmark eller Sverige som myndighetene i Oslo. Et eksempel: Grunnet svære avstander og eviglange reisetider var nord-norske fotballklubber henvist til å spille i den lokale 3. divisjon. Uten muligheter til kvalifisering eller opprykk. Logistikken som trengtes for at TIL skulle spille mot jævla Ålesund var rett og slett ikke på plass.

Ikke før i 1964, da Langnes lufthavn sto klar. At Bodø hadde hatt flyplass siden tyskerne dro og at Narvik hadde greie kommunikasjoner hele tiden, betydde slett ikke at Nord-Norge fikk være med i våre øvre fotballdivisjoner. Det ble ikke åpnet for klubber fra landsdelen før i 1972, og i et par, korte, år la tromsøfolk bort sin skepsis mot Narvik da Mjølner bet skikkelig fra seg, og hvem visste, kanskje hadde folk fra Narvik soul, likevel?

Og det var ikke bare idretten som led under avstandsregimet. Tromsø-legender som Pussycats og Tobben & Ero ble til det de ble i Stockholm, rett og slett fordi det var for kronglete og langt å komme seg til Oslo i stedet.

Vi bodde og levde, ikke i distriktene, men i Nord-Norge - utenfor og nord for alt. TV fikk vi senhøstes 1966, og det er i det hele tatt lett ubegripelig at det ble folk av oss, alle vi som vokste opp under disse forholdene. Men så fantes det likevel pustehull og kontakt med verden der ute. En av dem som holdt en viktig råk åpen for det avislesende publikum i Tromsø, var Guldbrand Schmidt på Wi-To, han som i sin staselige Mercedes hver dag var på flyplassen og hentet Aftenposten, Dagbladet og utenlandske aviser og tidsskriter til sin forretning midt i byen. (Et PS trengs kanskje her: Det var ingen som leste VG den gangen).

Her møtte vi verden, alle vi som visste at vi elsket den lenge før vi hadde sett den. På Wi-To og på datidens Amazon - postordre. Det var to plateforretninger i Tromsø på 1960-tallet. Musikk og Papir og Tonofoto, begge i Storgata. De førte i liten grad platene vi leste om i bladene vi kjøpte på Wi-To, og dermed skaffet alle vi som var progressive (her var det snakk om ‘vi’ og ‘de’, og det var harde, til tider nådeløse, skillelinjer) våre nyeste plater fra leverandører som engelske Tandy’s. Derfra fikk man Beatles og Stones LP’er til langt under prisen og lenge før andre fikk kjøpt dem på Musikk og Papir eller på Tonofoto.

Og ikke minst fikk man der bestilt debut-platen til den nye britiske supergruppen Led Zeppelin, hikstende oppskrytt som den var i New Musical Express, en musikkavis fra London som vi fikk tak i på Wi-To.

Jeg husker at min daværende klassekamerat Per Furøy kom og hentet meg per motorsykkel og så kjørte vi hjem til hans kjellerstue på Myreng der ‘Led Zeppelin I’ ble spilt syv, åtte ganger i strekk. ‘Dette er vårt’, var den underliggende, samforstående replikken vi begge uttalte inni oss. Dette var vår musikk. Der Beatles og Stones fremfor alt tilhørte vår storebror og storesøster, var Led Zeppelin vår musikk. Vår.

At vi var avsides og utafor og liksom ikke hadde noen plass i den store verden, det ble utlignet av at vi var fanget av Zeppelin. Dette var ingen ungpikedille som beatles-hysteriet, eller de samme jentenes dyrking av Stones. Nei, dette var … ja, hva var det? Tungt, rufsete, lys og skygge, James Brown-funk og engelsk folkesang, og viktig, nesten viktigst for meg; det var Tolkien opp og Tolkien i mente. Hobbiter og alver og sagn og disige morninger før tordenet løsnet fra fjellene og det menneskelige urskrik steg opp og gjallet ut over verden med sitt ‘aaaaiiiiahhhhaa!!!’

Det var ikke Tarzans eller de store apenes brøl, det var Niebelungen og Richard Wagner for trommer, bass, gitar og vokal. Voldsomme dramaer utspilte seg fra album til album, og da man senhøstes 1970 nådde frem til ‘Led Zeppelin III’ lød ropet fra vokalist Robert Plant, han som spiller på Driv i Tomsø nå den 25. juni:

We come from the land of the ice and snow

Where the midnight sun and the hot winds glow

For meg var dette min ungdoms store katarsis. Renselsen, oppreisningen etter det mange, lange år der vi var utestengte fra verden. Her, i ‘Immigrant Song’ var rollene snudd.

The hammer of the god’s

will drive our ships to new lands

To fight the hords, singing and crying

We are your overlords

For alle oss som har vokst opp med is og sne og midnattsol, og som kjenner vår viking-historie med oppdageren Ottar fra Lenvik og den kranglevorne harstadværingen Tore Hund, vi som kjenner Hårek på Tjøtta og sjøsamen som bygde Ormen Lange for Olav Trygvason, for oss var det som om Robert Plant kjente oss alle sammen og visste hvem vi var. Det var som om han innlemmet oss i en verden som ikke helt hadde villet ha oss.

Jeg var for sen på avtrekkeren til å få sett min mann på Driv. Men jeg vet hvordan Balsfjordvinden lukter, som vet hvordan den kjennes mot panna når man runder hjørnet like før Øl-hallen, og dette er en hilsen fra en tromsøgutt som kommer til å lengte hjem den 25. juni.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse