Annonse
LIVREDDE: Alle som løper kommer til å dø. Her ser vi to livredde løpere på vill flukt fra forfallet, en kamp alle av dem kommer til å tape til slutt. Foto:Scanpix

Dere kommer også til å dø

Disse fanatiske og livredde løperne er overhodet ikke opptatt av å nyte livet, men er heller helt besatt av en febrilsk angst mot å dø, skriver Egon Holstad.

Disse fanatiske og livredde løperne er overhodet ikke opptatt av å nyte livet, men er heller helt besatt av en febrilsk angst mot å dø.

Jeg har ikke noe personlig imot at folk løper. Det må de gjerne gjøre, sånn siden denne gjerningen er noe av det vi rent genetisk sett er programmert til å kunne gjøre. Ei heller at folk prøver å holde seg i form.

Jeg er sågar sønn av en far som likte å løpe, og som jeg i sein alder ble klar over at også hadde et NM-gull i friidrett liggende langt bak i en roteskuff, for nettopp løping. 4x400 meter stafett, tror jeg det var.

Så jeg er ingen fanatisk motstander av innholdet til verbet å løpe. Jeg bedriver det til og med selv, om jeg for eksempel har dårlig tid og må rekke bussen, butikken eller noe.

Men nå har det gått for langt. Og det er den organiserte, selvutleverende, selvnytende løpingen bedrevet av menn mellom 30 og 60, primært bosatt i urbane strøk, det dreier seg om.

Det er de som er verst. Ikke fordi de løper isolert sett, men fordi de tror det å løpe representerer en eller annen slags opphøyd form for intelligens eller måte å leve på, som det selvsagt ikke gjør, snarere heller tvert imot.

Derfor er det all grunn til å slå et slag for den sterkt undervurderte janteloven, der løperne oppfyller kriteriene til minst seks av ti punkter. De skal virkelig ikke tro de er noe, at er klokere enn oss, at de er bedre enn oss, at de vet mere enn oss, at de er mere enn oss eller at de kan lære oss noe.

For bak fasaden av selvsikre glis, mellom linjene på blogger om personlige rekorder og intrikate diskusjoner om tights- og joggeskobudsjett høyere enn forsvarsbudsjetter i krigshissige land, ligger det en åpenbar angst og genuin redsel for livet.

LES HOGNE PETTERSEN: - Ja, Egon. Vi skal alle dø

Disse fanatiske og livredde løperne er overhodet ikke opptatt av å nyte livet, men er heller helt besatt av en febrilsk angst mot å dø.

Du ser det på dem når de kommer mot deg, gjerne i ei gågate (ironien er til å ta og føle på) i en by. De smiler aldri, for det ligger selvsagt ikke et gram nytelse i denne aktiviteten, og det er tindrende klart å se med det blotte øye, selv om øynene deres er innkapslet i spesialløpebriller de har tatt opp forbrukslån uten sikkerhet og kjøpt på internett, direkte fra USA.

De er løpende inkarnasjoner av dirrende angst. Ikke for å bli tjukk, ikke for å bli dårligere enn nummer 4587 på Midnight Sun Marathon eller for ikke å rekke fram til noe. Det de virkelig er redd for er døden.

Løperne er først og fremst helt vanvittig redd for å dø. Selv bare utstyret deres avdekker det. De løper i åletrange tights for å minske luftmotstanden, til tross for at en hettegenser og ei klassisk joggebukse sannsynligvis hadde hjulpet dem å svi av flere kalorier.

Og de bruker pulsklokker ment for medisinsk forskning på veddeløpshester, og bekler skoene med isbrodder i metallegeringer langt utenfor det periodiske system, til tross for underlaget for det meste er tørr asfalt.

På toppen av det hele er de så tapetsert av diverse fluoriserende refleksanordninger at de fleste bilister de støter på sin løpevei er i stor fare for å bli blendet eller få migreneanfall, og dermed kjøre dem ned. Men de er så redde at de ikke ser galskapen de løper i sirkel i.

De har bikket 30 år og har begynt å registrere at de fleste idrettsutøvere på deres alder eller mer klassifiseres som «over the top», de har merket smerter der de før aldri kjente det. De har kjent en fert av forfallet. Og derfor løper de bokstavelig talt for livet.

Det er ikke den forlokkende gulroten om evig ungdom som dingler fristende foran dem. Angstblikkene deres tilsier heller at det er Mannen med ljåen som jager dem bakfra. Og kanskje blir de tre år eldre enn de andre av oss, det er fullt mulig, men det er ikke deres leveår 43 de får anledning til å leve tre ganger, som de åpenbart tror, men heller den tvilsomme gleden i å bli 97 år i stedet for 94.

De løper fra livet sitt for å få flere leveår med rullator. Og det er her forskningen kommer inn og drar dem ekstra i løpeleggene. Denne uken publiserte Journal of American College of Cardiology en undersøkelse som viste at såkalte sofagriser jevnt over blir like gamle som de pissredde løperne du ser halsende frenetisk rundt i bynære områder.

Undersøkelsen avdekker også flere prosentvise illustrasjoner over hvor mange prosent sofagriser og joggere som døde i løpet av seansen.

Men dette trenger vi ikke forskning på. De skal heller få det gratis av meg.

Sjansen for dere løpere kommer til å dø er 100 prosent. Det nytter ikke hvor mye dere løper. En dag kommer dere til å stupe om og dø. Dere kommer til å bli stein hakke dau, hele gjengen. Så slapp litt av. Senk tempoet. Ro ned. I morgen kan det være for sent.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse