SVs Torgeir Knag Fylkesnes

Derfor jubler jeg ikke over regjeringens handlingslammelse

I møte med en krise er det en ting som er verre enn å ha en dårlig plan, og det er å ikke ha en overhodet.

Regjeringen foreslår overraskende nok kun ørsmå endringer, med åpne øyne leder den nå landet inn i krisetiden – uten å ha en plan.

Lav oljepris og økt arbeidsledighet i burde bety full fart for grønn omstilling av Norge. Men ikke for denne regjeringen.

Finansminister Siv Jensen la i forrige uke frem regjeringens reviderte statsbudsjett. Ansiktet var lagt i alvorlige folder: Norge går dystrere tider i møte, meddelte hun. Lav oljepris er dårlig nytt i oljeavhengige Norge. Budsjettet Jensen la frem inneholdt derimot svært få tiltak som går utfordringene i møte. Heller enn offensiv politikk er det passivitet som preger regjeringens holdning til krisen i oljesektoren.

Mye har skjedd siden regjeringen la frem statsbudsjettet i oktober i fjor. Krisen i oljenæringen har sendt sjokkbølger i hele den norske økonomien. Arbeidsledigheten vokser og er allerede høyere enn under finanskrisen. Jensen spår nå at ledigheten vil øke ytterligere, flere vil miste jobben.

I denne nye situasjonen skulle man forvente store endringer fra høstens budsjett til vårens reviderte budsjett. Men regjeringen foreslår overraskende nok kun ørsmå endringer, med åpne øyne leder den nå landet inn i krisetiden – uten å ha en plan.

Krisen i oljenæringen er en kraftig påminnelse om at Norge er altfor oljeavhengig. Når 70 prosent av all norsk eksportinntekt er knyttet til petroleumssektoren sier det seg selv at vi er sårbar for forandring. Oljeprisen styrer norsk økonomi.

Det store hamskiftet av norsk økonomi, fra oljedominans til en blandet og bærekraftig økonomi, er både nødvendig for å møte klimakrisa og for norsk verdiskaping. Men forandring krever handling og det krever en regjering med en plan. Den store omstillingen av norsk økonomi skjer rett og slett ikke av seg selv. Så mens statsminister Solberg er glad i å snakke om omstilling, gjør hun lite.

Norge har store ressurser og vi mangler ikke spennende fremtidsnæringer. Regjeringen kunne ha vridd innsatsen over på et knippe av disse? La meg ta tre eksempler.

Akvakultur. I et historisk perspektiv vil olje og gass fremstå som en parentes for hva havet har betydd for norsk næring. Det er havets levende ressurser som har bygget landet, og disse mangfoldige ressursene har enda uutnyttede potensial. Istedenfor å selge unna kystens rikdommer burde vi etablert en stor nasjonal satsing på akvakultur, som handlet om mat, energi og medisiner. Med miljø og distrikt som overskrift ville en slik satsing kunne sørget for å utvikle videre norske tradisjoner, produsere mat i en verden med økende matmangel, og sikre bærekraftige arbeidsplasser langs kysten.

Avansert industriproduksjon. Mange trodde industrinasjonen Norge gikk mot en sakte død som del av globaliseringen. Omkvedet var at industrien går der den billige arbeidskraften befinner seg. Slik ble fisken sendt til Kina for bearbeiding, båtene bygd i Tyrkia, og norsk skog stående uutnyttet. De siste års utvikling har snudd opp-ned på denne forestillingen. Nå kalles industri tilbake til høykostlandene, en utvikling som USA anses som en sentral driver for oppgangen i amerikansk økonomi. Gjennom avansert industriproduksjon har teknologien rett og slett vist seg å være viktigere enn billig arbeidskraft. I et nasjonalt program for avansert industriproduksjon kunne Norge bygget videre på våre sterke næringer, enten det er aluminium, maritim, marin eller skog.  Kompetanseoverføring fra oljenæringen ville kunne være en avgjørende drivkraft.

Digitalisering. Visstnok tar over halvparten av befolkningen med seg mobiltelefonen på toalettet. Det illustrer hvor hverdagslig og altomfattende datateknologien har blitt. Det er både skremmende og imponerende – å bruke denne teknologien i menneskets tjeneste er en nøkkelutfordring i vår tid. Det kan gjøre offentlige tjenester – som helsetilbud og skolegang bedre, det kan forbedre hverdagen vår, men kan også føre til store personvernsproblemer med uoversiktlig innsamling og deling av informasjon. Å utløse digitaliseringens potensial krever derfor nasjonal dugnad og felles kjøreregler. I Norge har vi både en IKT-kompetent befolkning og en IKT-sektor som er internasjonalt ledende på mange områder. Det digitale kan bli en bærebjelke i norsk økonomi.

Dessverre er det ingen satsinger i regjeringens budsjetter som tar potensialet på disse områdene alvor. I møte med nye, løfterike næringer er den heller passiv og såkalt ”næringsnøytrale”. Mottoet til næringsminister Mæland virker å være at ”god næringspolitikk er ingen næringspolitikk”. Slik sementeres norsk næringspolitikk.

Samtidig som regjeringen forspiller de store mulighetene gjør de også fint lite med våre kortsiktige utfordringer. I møte med arbeidsledighet kunne en i det minste økt kapasiteten ved universitetene og høyskolene. Dette ville både bidra til å redusere arbeidsledigheten samtidig som folk få muligheten til å tilegne seg ny kompetanse. Men dette virkemiddelet har ikke regjeringen vurdert. De eneste nye studieplassene i det reviderte budsjettet er illustrerende nok 24 plasser innen dypvannsteknologi.

Problemene i byggenæringen og boligkrisen kunne vært møtt tilsvarende offensivt. Det bygges for få boliger i hele landet og stadig flere sliter med å få seg et hjem. Boligprisene er den sterkeste driveren for klasseskiller i Norge i dag. Her kunne regjeringen slått flere fluer i et smekk, lansert en nasjonal boligplan, bygget rimelige boliger for folk flest og samtidig hindret økt arbeidsledighet. Klassisk motkonjunkturpolitikk hvor alle vinner.

Tilsvarende kunne vi fortsatt med elektrifisering av kysttransport og krisen i verftsindustrien, jernbaneutbygging, og så videre.

Hvorfor er Erna og co så passive? Hvis jeg skal prøve meg på en forklaring tror jeg det er en blanding av ideologisk begrunnet næringsnøytralitet og aversjon mot ”sosialistisk” motkonjunkturpolitikk. Det kan se fint ut på papiret, men blir både passivt og farlig i møte med krise.

I møte med en krise er det en ting som er verre enn å ha en dårlig plan, og det er å ikke ha en overhodet. Derfor klarer jeg heller ikke være lykkelig over regjeringens handlingslammelse.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse