Annonse
Ishavkatedralen er i dag viden kjent, ikke bare i Norge, men i store deler av verden. Nå er det på høy tid at Tromsø får et bygg, kanskje som den første byen i verden, som speiler vår egen tid, og som tilfører ord som åndelighet og sjel en ny dimensjon, langt utenfor den gamle, og trange religiøse tvangstrøya, skriver Hallvard Birkeland. Foto: Torgrim Rath Olsen

Tromsø trenger en "borgerlig katedral"

Jeg ønsker meg en stor «borgerlig katedral», et vakkert og storslått praktbygg, gjerne tegnet av våre beste arkitekter.

Endelig og omsider: Etter en tusen år lang historie bestående av undertrykkelse, drap, trusler, maktbegjær, intoleranse, forfølgelse, demonutdrivelser og helvetestro, alt i kristendommens og religionenes navn, kan vi skimte lys i tunellen.

Endelig og omsider: 500 år etter at opplysningstid og renessansen tok er radikalt oppgjør med religiøs tro og praksis, 130 år etter at den tyske filosofen Nietzsche utga essayet «Gud er død»,  85 år etter Øverlands essay «Kristendommen, den tiende landeplage», 3  år etter at blasfemiloven ble opphevet og 1 år etter at kirke og stat skilte lag i Norge; endelig og omsider kan vi se en tydelig endring i folks tro på religionene. 

Til alle dere som nå satte den berømte kaffen i halsen: Joda, jeg vet at kristendommen liker å kalle seg for «kjærlighetens religion, barmhjertelighetens religion o.l. Det er bare det at den institusjonaliserte kristendommens mørke sider trumfer dens lyse sider. Dessuten er det verken kristendommen eller noen av de andre religionene som har eiendomsretten til begreper som kjærlighet og barmhjertelighet.

Norge er i dag et av verdens mest utviklede sekulære samfunn, og for første gang viser meningsmålinger at et flertall i Norge svarer nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». Hadde det ikke vært for alle de kulturelle arrangementene, så hadde kirkene mere eller mindre stått tomme i dag. Flere av landets kirker er da heller ikke i bruk pr. dags dato. De er rett og slett nedlagt, da det ikke sokner folk til menigheten lengere.

Kirka mener selvsagt at enten er dette et endetidstegn, eller at folk er i ferd med å miste moral og etikk ut av synet. Jeg er ikke så bekymret.

Som en person som ikke tror på «En sann Gud», vet og tror jeg blant annet følgende:

  • Jeg vet at alle mennesker har en åndelig side.
  • Jeg tror på verdien av tradisjoner og ritualer
  • Jeg tror på religionsfrihet.

Ad. det åndelige menneske

Personlig tar jeg utgangspunkt i menneskenes følelsesliv, når jeg skal definere åndelighet.

Vi vet at menneskene kan uttrykke abstrakte størrelser som anger, glede, sorg, sinne, savn og kjærlighet, og vi vet at dette er allmenngyldige følelser som «alle» mennesker har, uavhengig av nasjonalitet, alder og kjønn. Det å «være åndelig» betyr for meg ikke det samme som å være religiøs.

Ad. tradisjoner og ritualer:

Mennesket har til alle tider, og i alle kulturer, utført ritualer når man har stått foran viktige hendelser i sine liv. Ulike ritualer og tradisjoner mener jeg det er svært viktige å opprettholde. De er med på å holde samfunn sammen, de er med på å skape identitet, skape felleskap og å knytte viktige sosiale bånd.

Som ikke-religiøs blir det imidlertid, og naturlig nok, høyst problematisk å oppsøke kirkerommet og de kristelige ritualene når livets viktige seremonier skal markeres. Å delta i slike seremonier, bare fordi det er tradisjon, blir for meg ikke bare galt, men rett og slett hykleri. (Med hykleri menes manglende sammenheng mellom liv og lære).

Ad. religionsfrihet:

Jeg er vokst opp i et samfunn som setter verdier som ytringsfrihet og menneskerettigheter svært høyt, herunder også retten til religionsfrihet. Religions – og trosfrihet er et prinsipp som går ut på at enkeltmennesker og grupper skal kunne tro det de vil. Religionsfrihet betyr også at man kan velge å ikke ha noen religion, og stå utenfor kirke eller trossamfunn.

Nesten alle som tror på en gud, har en kirke, eller et gudshus å gå til. Her møtes man primært til gudstjeneste, og til livets faste ritualer som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse.

Det som kjennetegner de fleste kirker/katedraler, er en storslått og særegen arkitektur, bruk av dyrebare materialer, fantastiske kunstneriske uttrykk og et ypperlig håndverk. Samlet skapes det i kirkerommet en helt egen følelse av verdighet, og en helt egen atmosfære som innbyr til stillhet, ettertanke og kontemplasjon.

Det er et slikt bygg jeg ønsker meg, men selvsagt uten all den religiøse staffasjen med flaksende engler, korsfestelse, strenge bibelsitater på veggene osv.

Jeg ønsker meg en stor «borgerlig katedral», et vakkert og storslått praktbygg, gjerne tegnet av våre beste arkitekter. Et moderne og estetisk vakkert bygg fylt av vakker kunst, kandelabre og gode, behagelige sitteplasser. Et bygg med stille og kontemplative rom, store som små, der ettertanken, roen og minnene våre kan få et frikvarter, der lys og håp kan tennes. Rom der vi kan minnes våre døde og kjære, der vi kan glede oss over livet, der vi kan ta en time-out fra hverdagens trivialiteter, kjas og mas.

Et bygg der kunst og kultur skal få lov til å stå i sentrum, et bygg som lever og ånder døgnet rundt, men også et bygg som ivaretar våre behov for ro, stillhet og ettertanke, slik som dagens kirker er så gode til.

Jeg er klar over at det finnes noe som heter «Livssynsnøytrale seremonirom, men dette er ensbetydende med å for eksempel gifte seg på et kontor i rådhuset, evt. feire navnedag for den nyfødte vegg i vegg med krematoriet. Borgerlig konfirmasjon på kulturhuset er heller ikke mye å rope hurra for. Kanskje er det ved begravelser man sterkest merker fraværet av et bygg og et rom som på en verdig måte kan vise respekt den døde og de etterlatte.

Vi nærmer oss nå en av de store religiøse høytidene i vårt land, nemlig julen. Selv denne høytiden klarte kristenfolk og stat å stjele fra datidens såkalte hedninger. Datidas storslåtte feiring av «solsnu» varte i dagevis, og den var så populær blant nasjonenes innbyggere at kristenfolket rett og slett stjal hele festen, og gjorde den om til en av sine egne høytider. Det vi lærte på barneskolen var at vi om julen feiret Jesus sin fødselsdag At dette var en løgn, var det selvsagt ingen som fortalte oss. Det vi derimot ble fortalt, var at i det 7 budet står det at du skal ikke stjele, og i det 8 budet, at du ikke skal lyve. Akk ja.

Ishavkatedralen er i dag viden kjent, ikke bare i Norge, men i store deler av verden. Nå er det på høy tid at Tromsø får et bygg, kanskje som den første byen i verden, som speiler vår egen tid, og som tilfører ord som åndelighet og sjel en ny dimensjon, langt utenfor den gamle, og trange religiøse tvangstrøya.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse