Annonse
Illustrasjon: Colourbox

Dilemmaet

Dødsfallene på sykehjemmene vises på TV mens barns etterslep på skolen og psykiske helseplager syns ikke.

I forbindelse med å ha mottatt Kreftforeningens hederspris, sier Christine Koht at det viktigste i livet er å være et godt medmenneske. Det er uten tvil en god tanke og de fleste av oss vil kunne slutte oss til den. Men det er flere måter å se på hva som er det viktigste i livet. Barnepsykolog Magne Raundalen fikk et lignende spørsmål en gang. Han svarte at det er å beskytte barn. Jeg husker at noen reagerte på det og spurte hvorfor ikke å nyte livet, å ha en jobb som gjør at man kan ha en bra økonomi for seg selv og familien. En biologisk anlagt tviler mente det var å reprodusere seg selv. Meningene er delte selvfølgelig og alle er kanskje riktige.

Men hva er det som gjør Raundalens poeng ekstra riktig? Redd barna har tolket den greske dikter Aiskhylos «I krig er sannheten det første offer» til «I krig er barna det første offer». Bakgrunnen for hjertesukket er at kriger i dag utkjempes i urbane strøk der sivile er bitt de første offer og barn blir kynisk utnyttet som skjold og lokkemat. Når barn blir mål og ofre i krig har det også en dypere dimensjon. Barn er neste generasjons voksne som skal styre landet, lede bedrifter og bære samfunnets oppgaver. Den sikreste måten å skade en nasjon på er derfor å skade deres barn. En svekket generasjon svekker nasjonens evne til å lykkes. Derfor er Raundalens påstand så riktig. Å beskytte barn er å beskytte nasjonens fremtid.

Det er i dette perspektivet at Kovid-19 smitten og smitteverntiltakene må vurderes. Barneombud Inga Bejer Engh rykket kraftig ut i media da barnehager og skoler ble holdt lukket og regjeringen nølte med å åpne dem med å peke på at vi fratar barn deres uomtvistelige rettigheter. Retten til opplæring fratas barna når skoler holder stengt over lengre tid sa hun. Det skal meget gode begrunnelser til for å frata barn rettigheter nedfelt i barnekonvensjonen og grunnloven raste hun i alle kanaler og medier.

Vi tenkte ikke så nøye over det i dagene rundt 12. mars da regjeringen stengte ned Norge. Regjeringen fikk tverrpolitisk støtte på Stortinget og de fleste av oss hadde uro nokk i kroppen til å akseptere de kraftigste inngrep i vår frihet noen gang i fredstid. De færreste tenkte særlig nøye gjennom konsekvensene der og da. Det var først når smittefaren var nedadgående og vi forsto at næringslivet blødde og arbeidsledigheten var skyhøy at debatten skjøt fart. Regjeringen var ikke lenger fredet. Spørsmålene ble stilt om Regjeringen i tilstrekkelig grad hadde konsekvensutredet nedstengingen.

Noen av oss var redde for de psykiske konsekvensene i barnebefolkningen helt fra begynnelsen av. Først og fremst for de sårbare barna men også for barn flest som var innestengt hjemme med foreldre som var tvunget til hjemmekontor eller var oppsagt eller i permisjon med bortfall eller reduksjon av inntekter. Hvor mye stress tåler befolkningen før det går ut over barna? Hvor mye stress tåler vi før noen bryter ut og trosser smittevernreglene? Hvor mye tåler barna av stress og savn når praktisk talt alle sikkerhetsventiler for barn og unge er nedstengt? Det ble berettiget protest da Utdanningsforbudet gikk ut og advarte lærere mot å ta kontakt med hjemmene for å sjekke hvordan barna deres hadde det med begrunnelse at dette ikke vær læreres oppgave. Det var det barnevernet som hadde ansvaret for.

Folkehelseinstituttet har som kjent ikke støttet nedstenging av skoler og barnehager. Det ble politisk, og ikke helsefaglig besluttet av Regjeringen. Til tross for at barn ikke er noen viktig smittekilde og ikke blir særlig syke om de skulle bli smittet, ble skoler og barnehager stengt og foreldre ble tvunget til å være hjemme. Begrunnelsen var, iallfall fra begynnelsen, at barna ikke skulle smitte de voksne og de voksne skulle ikke smitte hverandre på arbeidsplassen. Begrunnelsen var også at barna ikke skulle smitte de sårbare eldre, besteforeldre som hadde underliggende sykdommer og kunne dø.

Vi nærmer oss et plagsomt dilemma. Hvem er det viktigst å beskytte? Voksne eller barn? Hadde barna fått gå i skole og barnehage ville de fulgt de pedagogiske og sosialpedagogiske planene og unngått å henge etter og unngått å løpe risiko for å bli utsatt for overgrep og omsorgssvikt hjemme. Hadde man holdt barnevern og psykisk helsetilbud for barn åpne ville de blitt ivaretatt og fått det tilbud de hadde krav på og som de trengte. Hvis vi ble stilt overfor det absolutte valg mellom å beskytte barna eller de voksne, hva ville vi valgt? Er det viktigere å beskytte 70-80-90-åringer enn å beskytte barn? Begge deler vil mange si. Dødsfallene på sykehjemmene vises på TV mens barns etterslep på skolen og psykiske helseplager syns ikke. Vi hadde antagelig valgt de voksne igjen. De voksnes behov er tydeligere og sterkere enn barnas. Men Magne Raundalens holdning til det viktigste i livet burde kanskje i større grad være retningsgivende ved neste pandemi. Å beskytte barn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse