Per, din tykjepelk, du lyver!

Jeg vedder på at han skrur av lyset og holder en lommelykt under haka mens han forteller sine spøkelseshistorier til pressen, skriver Christian Torseth.

Sandberg ler av de som kaller det et ran, men han ler høyt og støyende for å dekke over hvor presis beskrivelsen er.

Per Sandbergs har varslet krig mot de som ønsker en annen fiskeripolitikk enn ham. Han har ingen argumenter, bare karakteristikker. De er «museumsvoktere», sier han, og insinuerer at de som støtter seg til gjeldende lovverk holder seg med hest og kjerre i romalderen. Motstanderne er «mørke motkrefter», påstår Sandberg.

Jeg vedder på at han skrur av lyset og holder en lommelykt under haka mens han forteller sine spøkelseshistorier til pressen. Det verste er at den er skremmende, den argumentfrie retorikken han lirer av seg. Sandberg vil nemlig ultraliberalisere Norges eldste, største, og viktigste næring.

Sandbergs motstandere tror på Havressursloven, som sier at folket eier alle marine ressurser. Myndighetene skal bare forvalte disse ressursene, og fisken kan følgelig ikke gis vekk til første og beste fiskehandler som inviterer på rekesmørbrød. Likevel er det dét som har skjedd, og akkurat det Sandberg vil fortsette med.

Sandberg ler av de som kaller det et ran, men han ler høyt og støyende for å dekke over hvor presis beskrivelsen er. Et ran er når noen tar noe de ikke eier. Fisken tilhører folket, og hvis den ender i andres hender, er det et ran.

Deltakerloven er en annen påle i norsk fiskeripolitikk. Den sier at kun aktive fiskere kan eie kvoter. Loven er ikke endret ennå, men likevel eies allerede mange kvoter av slike som Røkke, som svor på sin mors grav at han skulle overholde leveringsplikten «ellers måtte kvotene tas fra ham». Minister etter minister, regjering etter regjering, har latt ranet fortsette, med mumlende unnskyldninger.

Sånn sett skiller Sandberg seg ut: Han utbasunerer bramfritt sine intensjoner rett i ansiktet på dem han stjeler fisk og brød fra. Sandberg kaller dem som protesterer «pessimister». Er det pessimistisk å anta at kvoter som overføres fra lokalsamfun til milliardærer vil gi mindre samfunnsøkonomisk nytteverdi? Færre arbeidsplasser? Mindre bosetting på kysten? Eller heter det egentlig «realisme» det Sandbergs kritikere driver med? Og er ikke kritikken berettiget?

Kysten skal nemlig tilgodeses i all utnyttelse av marine ressurser. Havressurslovens § 1 er utvetydig. Loven skal sikre «[…]samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning [og] medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene». Sandberg fremstiller det som positivt å fryse fisken rund og sende den til Østen, eller å regionalisere kvotekravene slik at bare noen få fiskemottak vil overleve. Hans perspektiv er at en fiskeeksport på 75 milliarder kroner er for lite til å kreve arbeidsplasser langs den kysten som muliggjør verdiskapningen.

Sandberg fortsetter sitt skamløst faktafrie angrep: «…de er imot enhver endring, enten det er i fiskeri eller gruvedrift.» Fiskerne er mot endringer? Kommunene langs kysten av Nord-Norge er imot endring? Sandberg må skaffe seg en grunnleggende forståelse av det saksfeltet han er minister for. Ingen har vært mer villig til å tilpasse seg enn fiskemottak, fiskere, kommuner og kystbefolkning generelt.

Problemet er kanskje heller at man var desperate nok til å tro på bløffmakerne som gikk forut for Sandberg i Fiskeridepartementet når disse lovte at leveringsplikten kom til å bli overholdt bare kvotene fikk skifte hender. Assosiasjonene går til kolonialisme, glassperler, og innfødte som blir lurt så det holder. De siste luringene som kom fikk det alltid vanskeligere enn de første, og det er kanskje Sandberg klar over.

Ingen andre deler av landet har vært bygd på mer variable forhold enn Nord-Norge. Kystbefolkningen har til alle tider vært forberedt på variable fiskeforhold. Det er så selvsagt i den ullkledde folkesjela at selve språket drypper av sjøvann og trusler fra det svarte havet. Fisken er nemlig ikke som olja forutsigbart tilgjengelig straks man vet hvor den er.  Sandberg fremstår som arrogant, overbærende og kunnskapsløs samtidig. Dessverre har han samme makta som bergenske fiskehandlere i Hansatida: Han kan ta det han vil og nåde den som sier ham imot.

Sandberg er selv den som ikke eier endringsvilje. Han er ideologisk styrt som en trekkoppape med symbaler. Pessismismen er det også ham selv som står for. Ingen langs kysten er pessimistiske med tanke på næringa – såfremt man skroter Sjømatmeldinga.

Det er Sandberg som mener det går til bunns  hvis vi ikke følger ham, men meldinga er en oppskrift på overføring av massive felleskapsverdier til noen få store eiere. Og ikke bare det: Den bereder også grunnen for neste kapittel i ranet av Nord-Norge, nemlig oppheving av nasjonalitetskravet slik at utenlandske eiere kan komme inn.

Hvis Sjømatmeldingas forslag om at fiskeindustrien skal få eie fiskefartøy gjennomføres, er det kun et spørsmål om tid før eiere som Røkke klager til ESA. I så tilfelle kan det nemlig hevdes at Norge bryter EØS-avtalens artikkel 124 og 125 fordi vi behandler aktive fiskere annerledes enn andre med tilknytning til næringa. Da tenker jeg det blir jubel og røverfest i Frps hovedkvarter, selv om de nord-norske fylkeslagene kommer til å gråte blod.

Når de siste kvotene er solgt og den siste sjarken står på land, når ingen lenger kan sløye en fisk eller agne ei line, når ingen kystsamfunn lenger lever på fisket og absolutt all avkastning suges ut av landsdelen, da kan Sandberg hvile sitt trette hode, for da vil han ha seiret mot de mørke motkreftene. Inntil da skal han ikkje forvente å få så mye som ei sur sild gratis, den tykjepelken.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse