De siste tjue åra har ikke mindre enn ti ulike sjefer vært innom klubbhuset på Alfheim. Det gir ei gjennomsnittlig omløps­hastighet på to år per daglig leder. Dette er langt hyppigere enn det som er vanlig i næringslivet forøvrig, skriver Bernt Arne Bertheussen. Direktør Stig-Arne Engen (bildet) er den siste som går av banen. Foto: Torje Dønnestad Johansen

Direktørkarusellen på Alfheim

Kanskje bør den neste direktøren på karusellen være ei dame. Basert på direktør­historikken så langt, tror jeg TIL har lite å tape på en slik «radikal» ansettelse.

Det blåser på toppene i idretten. Stormkastene er særlig kraftige i Tromsø idrettslag (TIL) som tirsdag meldte at daglig leder Stig Arne Engen vil ta sin hatt å gå når oppsigelsestida er over. Samme dag publiserte avisa Nordlys ei liste som viser at klubben har en glupsk appetitt på direktører. De siste tjue åra har ikke mindre enn ti ulike sjefer vært innom klubbhuset. Det gir ei gjennomsnittlig omløps­hastighet på to år per daglig leder. Dette er langt hyppigere enn det som er vanlig i næringslivet forøvrig. TIL er også kjent for å bytte trener oftere enn rivalene. Senest i fjor skjedde dette.

Når ansatte må forlate eller selv velger å gå fra en organisasjon, handler det om forventninger som ikke er blitt innfridd. Skuffelsen er så stor hos den ene eller andre parten at det ikke er formålstjenlig å samarbeide lenger. I fotballklubber med urealistiske sportslige ambisjoner i forhold til ressursgrunnlaget, kan det være særlig vanskelig å håndtere spenningen mellom sport og økonomi. Det er direktørens ansvar å finne en god balanse mellom disse to sprikende staurene. I TIL har ingen av de ti personene som har hoppet på og av direktørkarusellen de siste åra fått dette til. Men det skal sies at øvelsen er svært vanskelig.

Til tross for sin beskjedne størrelse både når det gjelder omsetning og antall ansatte er det langt mer komplisert å lede en fotballklubb enn en vanlig virksomhet. Mens en kommersiell bedrift (som regel) bare er opptatt av å høste profitt, er sport det primære formålet til en fotballklubb. Klubbens prestasjoner blir derfor først og fremst målt i tabellen som offentligjøres etter hver seriekamp, og ikke i finans­regn­skapet som blir sendt til Brønnøysund en gang i året. Likevel, uten penger blir det lite sport. Vi kan derfor si at en fotball­­klubb drives av to typer logikker, en sportslig som håndteres av treneren, og en økonomisk som ivaretas av direktøren. Når disse kolliderer, vinner som regel den dominante logikken. I fotball er dette sporten. Et eksem­pel på en slik kollisjon kan være at TIL nå om dagen i følge media ønsker å kjøpe nye spillere til tross for at kassa er tom og klubben går med underskudd.  

Det er altså daglig leder sitt ansvar å balansere de sportslige og økonomiske interessene til klubben. Dersom direktøren tråkker for hardt på den økonomiske bremsa, rammes sporten. Da surner supporterne godt hjulpet av høylytte rop fra media. Tilhengerne er klubbens sosiale eiere og den viktigste interesse­gruppa. Tar direktøren foten av bremsa og gir bånn gass, klatrer klubben på tabellen. Men et varig overforbruk kan føre til at Norges Fotballforbund (NFF) ser «rødt». I så fall blir klubben satt under admini­strasjon og tvunget til å være mer f0rsiktig med pengene. TIL er i dag den eneste klubben i eliteserien som er i såkalt rød sone hos NFF.

De siste vel ti åra har imid­ler­tid TIL hatt en sikkerhetsventil som har gjort at klubben har kunnet strekke den økonomisk strikken lenger enn mange konkurrent­er. Ventilen heter Trond Mohn. Uansett hvor velmenende gavene fra bergenseren har vært, har de neppe bidratt til økonomisk disiplin blant de sittende direktørene. Det er slett ikke sikkert at jobben til en direktør blir enklere når klubb­økonomien skal styres med bakgrunn i fleksible, og ikke faste budsjetter. Er klubbens budsjett fastlagt når året starter, vet direktøren hva han har å forholde seg til. Er budsjettet fleksibelt, kan klubben komme til å motta subsidier i form av gaver og lån for å finansiere spillerkjøp og spillerlønninger fra «gode venner» i løpet av året. Dette kan friste direktøren til å ta større økonomisk risiko enn han ville gjort uten slike subsidier.

De økonomiske vurderingene til direktøren blir dessuten ikke enklere når han ser at flere av konkurrent­ene overforbruker. Er min klubb økonomisk ansvarlig, og andre klubber ikke, risikerer vi å tape på dette sportslig. Det kan da være fristende å kopiere den økonomiske atferden til store klubber som Rosenborg, Brann og Vålerenga når man ser at disse klubbene lykkes sportslig ved å bruke mye penger.

Det er vanskelig å arbeide langsiktig når direktør og trener stadig vekk blir skiftet ut. Strategisk tenking preges gjerne av kontinuitet blant disse sentrale aktørene. I så måte tror jeg TUIL, der man har lagt stein for stein opp gjennom åra, kan være et godt eksempel å følge for TIL. Også i Bodø/Glimt er klubbdriften underlagt langt strammere budsjettrammer enn i TIL. Ingen av disse klubbene er avhengige av rike onkler for å overleve og utvikle seg. Til slutt, kanskje bør den neste direktøren på karusellen være ei dame. Basert på direktør­historikken så langt, tror jeg TIL har lite å tape på en slik «radikal» ansettelse. I Brann og i Rosenborg har de tatt sjansen på å bryte mannsdominansen på direktørsida i norsk fotball – og det med stort hell.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse