Annonse
VEGRING: Så hvorfor går da ikke barnet på skolen? Og hvem er dette barnet? Dette barnet er mange ganger den eleven som ikke merkes. Dette er eleven som gjør sitt skolearbeid. På småtrinnet viser barnet en oppriktig fryd over skolen og skolearbeid. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB scanpix

Er ditt søsken død, er det derfor en skolepult er tom?

Hvorfor går du ikke på skolen? Barnet går ikke på skolen fordi barnet har en reell frykt og angst for skole og skolesituasjon.

Der står vi som foreldre og ser at barnet svinner hen. Alle tips og råd og veiledning følges. Du som foreldre blir lærer, behandler og foresatte.

Hvorfor går du ikke på skolen? Hvorfor går ikke barnet ditt på skolen? Hvorfor går ikke din bror/søster på skolen? Er barnet lat? Gidder barnet ikke? Klarer dere ikke med barnet, og lar barnet dirigerer alt? Bryr dere ikke dere om barnet sin skolegang? Er din bror/søster død, er det derfor en skolepult er tom? Det er sikkert pc-spilling som er årsaken, fordi det jo er artigere enn skole og lekser. Barnet er helt sikkert spilleavhengig! Foreldrene har helt garantert ikke kontroll over barnet! Barnet ser jo så friskt ut! Det er jo bare å gå på skolen, hvor vanskelig kan det egentlig være?

Barnet går ikke på skolen verken fordi barnet er lat, trassig, tverr eller vrang. Barnet går ikke på skolen fordi foreldrene ikke gidder, eller at det er sykdom. Det største ønske for dette barnet er å gå skolen. Barnet ønsker å være med, sammen med de andre elevene. Barnet ønsker å lære. Barnet er lærevillig og mottakelig. Likevel klarer barnet ikke å gå på skolen, og klarer heller ikke å sette ord på hvorfor det aldri mer vil gå på skolen. Barnet går ikke på skolen fordi barnet har en reell frykt og angst for skole og skolesituasjon.

Så hvorfor går da ikke barnet på skolen? Og hvem er dette barnet? Dette barnet er mange ganger den eleven som ikke merkes. Dette er eleven som gjør sitt skolearbeid. På småtrinnet viser barnet en oppriktig fryd over skolen og skolearbeid. Dette er eleven som oftere og oftere trekker seg ut av det sosiale liv i klasserommet, og oftere og oftere bare blir stående å se på. Dette er eleven ikke merkes i klasserommet, som ikke er konfliktsøkende og støyende og som ikke markerer seg. Denne er eleven som smått begynner å vise en vegring mot skolen. Til det en dag er stopp. Og dette er foreldrene som etter mange henvendelser til skolen har spurt om alt er bra fordi barnet oftere og oftere ligger på sofaen i fosterstilling med magesmerter.

Så hvorfor går ikke barnet på skolen? Feil spørsmål. Det korrekte spørsmålet er hvem er ansvarlig for at eleven går på skolen? Foreldrene, ja. De er ansvarlig for å tilrettelegge for barnet sitt ved å sørge for matpakke, pennal i sekken, tursekken pakket, skolemat, oppfølging av lekser, hjelpe til med å pugge gloser, klø seg i hodet over et mattestykke sammen med barnet. Foreldrene skal sørge for å ha rutine på legging om kvelden, og å stå opp i rett tid om morgenen. De skal være lydhøre for det barnet fortelle. Foreldrene skal også etterspørre skolen om samarbeid for at barnet skal ha en bra skolehverdag.

Når det er på plass og eleven går fortsatt ikke på skolen, hvem er ansvarlig da? Skoleeier, rektor, kontaktlærer er ansvarlige. De er ansvarlig i skolehverdagen. Det er skolen sitt ansvar å skape et trygt læringsmiljø og arbeidsmiljø for alle elever. Skolen skal tilpasse seg eleven, det er ikke eleven som skal tilpasse seg skolen. Så igjen: hvorfor går ikke barnet på skolen? Vi som opplever dette opplever en krise i livet. Krisen er at barnet vegrer mot skolen. Denne krisen for barnet og familien består av fortvilelse, frustrasjon, sinne for at hjelp uteblir, og svar når foreldre søker forklaringer på hva skoledagen har inneholdt for sitt barn. Og over at barnet blir syk av å leve i sin isolerte verden. Mest er denne krisen traumatiserende for barnet.

Vår opplevelse av skolen i en slik krise er manglende kompetanse, imøtekommenhet på en god måte av barnet og foreldrene, og forståelsen av omsorg for barnet i krise. Skolen vil ha et godt samarbeid så lenge de får være alene som premissleverandører. Vi opplevde at begrepet “skolevegring” var et nytt begrep for skolen. Vi opplevde at skolen gjorde overgrep på barnet vårt i krise på grunn av manglende kompetanse. Dette er skolen som lot oss i nærmere to år gjennomgå en hverdag hvor alle detaljer om hvordan skoletiden (som var hjemme) skulle være. Det betyr å lage timeplan for hver dag, alle dagene i uken og prøve å henge med i ukeplanen klassen fulgte. Ansvaret ble lagt over til oss foreldrene for å ivareta lovpålagt grunnskoleopplæring. Utenfor hjemmet gikk diskusjonen om hvem som hadde ansvaret og for de ekstrakostnadene barnet vårt utløste, og utløser. Barnet hadde jo ikke en sakkyndig vurdering og dermed ingen rettigheter.

Her står vi, alene, midt i en livskrise, der vi selv må finne veIen ut. Skolen kan ikke hjelpe fordi de har ikke opplevd dette før. Kontaktlærer kunne ikke gi litt ekstra til eleven sin i krise. For læreren har 15 andre elever, og hvis vedkommende skal følge opp alle sånn har jo ikke læreren tid til å gjøre jobben sin. Da begynner foreldrenes ensomme vei med å få eleven på skolen.  Den veien begynner med lang søknadstid på BUP og PPT. Med manglende kompetanse fra skoleledelsen om hva er det PPT og BUP har behov for av underlag for å kunne utrede søknader. Veien går via lege, helsesøster, skolekontor, barnevern. Ingen vet og det er “de andre” som har ansvar. Som foreldre havner du i ei myr med tette skott mellom de instanser som kan hjelpe ved å gi tiltak og ressurser.

Der står vi som foreldre og ser at barnet svinner hen. Alle tips og råd og veiledning følges. Du som foreldre blir lærer, behandler og foresatte. Veien til hjelpa måtte vi selv finne. Veien for vår del er ikke enda sluttført og vi har levd mange år i dette. Dette gjør mye med barnet og familiens livssituasjon. Det skoleeier, rektor og kontaktlærer må spørre seg: Hvordan kunne dette skje? Og hva skal til for å forebygge? Hvilke strakstiltak må settes inn?

Mitt tips er: hør på oss om har opplevd dette og som lever i det. Bruk oss med den spisskompetansen vi har. Vi kan fortelle alt om når skole og hjelpeapparat ikke snakker samme språk foruten det økonomiske. Hvem skal ta regninga? Hvem skal ta regninga når vi som ressurssterke foreldre, og søsken, ikke har mer å gi? Dessverre så har vi vår hjelp i gode medhjelpere og ikke i systemet!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse