Som samfunnsborger har jeg rett til å uttale meg om fundamentale forhold for vår nasjons fremtid. Som offiser med over 35 års erfaring, fra krig og fred, hjemme og ute, har jeg forhåpentligvis også noe relevant å tilføye, skriver Eldar Berli, tidligere sjef for Brigade Nord. Bildet er fra februar 2017. Foto: Ole-Sverre Haugli, Forsvaret

Djevelens advokat

En videre innsnevring mot langtrekkende presisjonsvåpen reduserer vår evne til å møte en utfordrer proporsjonalt, gir svakheter han vil utnytte og tar fra oss muligheten til selv å bestemme hvordan vi skal forsvare oss. Det er verken avskrekkende eller beroligende.

Dagens Næringslivs kommentator Sverre Strandhagen anklager meg for å lese forsvarsplaner som fanden leser bibelen. Det dagens ”forsvarspolitiske gospel” kunne trenge er heller en djevelens advokat. Selv liker jeg bedre å bli sammenlignet med gutten som forteller verden at keiseren går naken.

Strandhagen uttrykker bekymring for at min forsvarspolitiske forståelse avviker fra regjeringens. Han stiller også negativt vridde, retoriske spørsmål om Hærens personell. Jeg kjenner ikke agendaen til dem som hvisker han i øret, men én ting skal det ikke skal sås tvil om: Hærens ukuelige lojalitet til demokratiet i Norge og viljen til å forsvare dette.

Som samfunnsborger har jeg rett til å uttale meg om fundamentale forhold for vår nasjons fremtid. Som offiser med over 35 års erfaring, fra krig og fred, hjemme og ute, har jeg forhåpentligvis også noe relevant å tilføye. Dette innlegget står for egen regning.

Debatten om Forsvarets innretning befinner seg ikke på en politisk akse fra høyre til venstre. Jeg vil advare på det sterkeste om å redusere den til det - slik som Strandhagen gjør ved å plassere en overfladisk versjon av mine utsagn på venstresiden. Et godt forsvar handler til syvende og sist om vår evne til å bevare norsk suverenitet og handlefrihet. Hvis Forsvaret feiler har vi fort ikke lengre en selvstendig nasjon. Derfor er statssikkerhet ofte hevet over andre politiske spørsmål. Konsensustradisjonen i Norge etter krigen var i utgangspunktet sunn, men dessverre førte få medievennlige konflikter etter hvert til mindre oppmerksomhet, og igjen svekket forståelse og dårlig finansiering.

Endringen av Forsvarets oppgave 1 fra forebygging til avskrekking er ikke en tilfeldighet, men en villet prioritering. Denne endringen av ordlyd er ikke eneste manifestasjon av kursendringen; man må også se på hvordan pengene faktisk brukes. Årsaken til at vi er der vi er, er sammensatt og partier fra begge fløyer har delansvar.

Det som skjer nå, er at man velger å satse på en ufullstendig og uprøvd hypotese, der det som finnes av empiri peker på at valgt tilnærming ikke fungerer. Det er også mot det NATO forventer av oss, og innretningen våre naboer velger.

Det er ikke mulig å opprettholde ønsket grad av nasjonalt handlingsrom med langtrekkende kapasiteter alene. Kampfly og missiler trengs selvsagt, men som en integrert del av et domene-balansert forsvar med evne til fellesoperasjoner. Det blir feilslått når satsning på enkeltelementer kommer med den konsekvens at helheten glemmes. Ei heller er det særlig ”strategisk”.

Da Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt planla de med en forsvarlig innretning på Forsvaret, men finansierte den ikke. Det manglet over 180 milliarder de kommende 20 årene. Høyre-toppene på sin side ble tvunget av sinte landsmøter og en opplyst grasrot til å bruke mer penger, men ikke før det var for sent. Satsningen på de ”strategiske kapasitetene” var allerede vedtatt og det lå for mye prestisje i å endre kurs.

Strandhagen påpeker at et par forskere ved IFS har sett på senere års forsvarsplaner, og avfeier at vi vekter forsvaret annerledes. Eufemismer i planer og strategier er en ting. Før man trekker konklusjoner burde man gå inn å se hvordan de virkelig store pengene planlegges brukt de kommende 20 årene.

Siste gang Forsvarssjefen leverte et militærfaglig uavhengig råd, i FMR 2015, anbefalte han et mest mulig domenebalansert forsvar. Også dette rådet var preget av sterke økonomiske føringer, og tok ikke utgangspunkt et reelt behov. Regjeringen valgte en annen strategi, noe Forsvarssjefen påpekte forsiktig i sitt vedlegg til langtidsplanen. Utviklingen av Forsvaret siden da har lagt denne kursendringen til grunn, og handlet om å levere ”best mulig” i denne gitte innretningen. Det er selvsagt regjeringen og Stortingets prerogativ å gjøre dette. Jeg våger å påstå at dette skjedde med liten dybdeforståelse og under sterk påvirkning av en særnorsk og ytterliggående forsvars-hypotese. For dette snevre synet, er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen fremste målbærer, støttet av en liten gruppe aktører i Forsvarsdepartementet. I den videre prosessen er Forsvarssjefen redusert til militær-politisk rådgiver, og er svekket i sin uavhengige rolle.

Diesen har noen gode økonomiske forklaringsmodeller. Fagmilitært tilbyr han utdatert tankegods og svak helhetsforståelse. Han er også villig til å si at ethvert beløp politikerne bevilger er tilstrekkelig. Den intellektuelle innpakningen han gir hypotesene sine er også besnærende for mange som ikke har ført kommando over styrker eller kjent krigens realitet på kroppen. Han er derfor omfavnet som både orakel og ideolog av media og politikere. Men ideene hans er altså fullstendig utilstrekkelige som strategi for opprettholdelse av nasjonal suverenitet.

Ser man på hva landmaktsutredningen etterlater av faktisk norsk landmilitær kampkraft så ligner det besnærende på anbefalingen Diesen fremmet i sin forsvarsstudie i 2007. Det som nå i stort er ”lagt på” er en tom 2. Bataljon, luftige løfter om stridsvogner om 8-10 år, samt en bitteliten evne i Finnmark. Sistnevnte er for øvrig kjærkomment.

Dagen før Trump ble valgt til president, stemte Stortinget for en langtidsplan uten konkretisering av norsk landmakt. En strategi som i realiteten binder oss særdeles tett til USA. Mye kan sies om amerikansk politikk, men én lærdom kan trekkes allerede nå. Vår nærmeste allierte er mindre forutsigbar enn vi trodde. Vi vil alltid være avhengig en allianse, personlig er jeg USA-venn, men våre politikere burde være ansvarlige nok til å bygge et forsvar som i størst mulig grad bevarer nasjonal handlefrihet innenfor denne. Ironisk nok krever NATO at det brukes mer penger. Nasjonale behov og allierte forventninger er altså sammenfallende.

Hva burde vi gjøre? Jo, - Norge burde ha et forsvar som ligner på det NATO formelt ber oss om. De peker på en større og mer moderne landmakt som den viktigste mangelen. Sammen med de planlagte satsningene på sjø- og luftstridskrefter gir dette et moderne og mer domene-balansert forsvar. En slik fremtidsrettet innretning vil gi norske myndigheter fleksibilitet og handlingsrom i krisehåndtering og krig.

En videre innsnevring mot langtrekkende presisjonsvåpen reduserer vår evne til å møte en utfordrer proporsjonalt, gir svakheter han vil utnytte og tar fra oss muligheten til selv å bestemme hvordan vi skal forsvare oss. Det er verken avskrekkende eller beroligende.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse