Bildet er tatt ved en pelsdyrgård i Norge i 2010. Foto: Heiko Junge / Scanpix

Dødsstøt i pelsdyrnæringen

I vårt samfunn holdes dyr i fangenskap og vi mennesker gir de fôr og stell, mot at dyrene betaler for dette med melk, kjøtt og pels.

Illustrasjonsmaterialet i seg selv burde være tilstrekkelig til å vurdere at enkelte metoder, slike som den nevnte avliving, er uforenelige med nåtidig dyrehold.

Flertallet av oss aksepterer dette uten å tenke så veldig mye over de grunnleggende forhold.

Noen av våre husdyr utnytter vi maksimalt, eksempelvis er svineslakteriene avanserte demonteringsanlegg for råstoffer til et stort utvalg konsumprodukter. I Danmark har denne industrien følgende motto: «det eneste vi ikke utnytter ved grisen, er skriket fra slaktningen». Og om vi ser denne intensive nyttiggjøring som ett ytterpunkt, da fremstår pelsdyrnæringen som et motsatt ytterpunkt, da det dessverre er slik at det eneste som utnyttes fra pelsdyrenes døde kropper, er nettopp pelsen og bare den.

I 1994 skrev Rådet for dyreetikk (Landbruksdepartementet) en analyse som konkluderte med at: «Bevisstheten om de problematiske sidene ved oppdrett av pelsdyr er i de senere år blitt mer framtredende også innenfor næringen selv». Altså ennå en grunn til at næringen forlengst burde ha tatt initiativ til utviklingsarbeid, forbedringstiltak og dialog.

I nåværende situasjon har debatten blitt veldig følelsesladet rundt skrekkelige eksempler på pelsdyrhold, som fremstår som dyremishandling for store deler av offentligheten og for politikere flest. Da er det viktig å bevare et overordnet blikk og primært vurdere de forhold som fremstår som normale og regelstyrte. Herunder betingelsene for dyrehold slik som myndighetene definerer dette gjennom lovverk og forskrifter. Dette regelverket avspeiler rasjonell avveiing av interesser, hvor pelsdyrnæringen (som næringer flest) trenger rammer som sikrer maksimal produksjon med minst mulig kostnad til arbeidskraft, investeringer og driftsutgifter. På den annen side må samfunnets intensjoner for dyrevelferd utkrystalliseres i form av lovgiving og minimumskrav rundt konkrete forhold, som størrelse av bur, fôring, inseminering, daglige tilsyn, avlivingsmetoder og liknende.

Næringens konkrete behov for rasjonell drift står dermed overfor samfunnets noe diffuse krav rundt dyrevelferd og etikk. I dette spenningsfeltet går det an å ta frem spesifikke forhold og diskutere slike ut fra fakta og uten emosjonell synsing.

Avliving av husdyr med elektrisk strøm har vært godkjent praksis i mange år. Metoden ble vurdert og godkjent av Rådet for dyreetikk i 1994, men Veterinærinstituttet har i et høringssvar til Landbruksdepartementet i 2012 stilt seg undrende til at metoden fortsatt tillates. Dyrevelferdsloven spesifiserer at avliving med elektrisk strøm skal sikre at mindre dyr behandles med minimalt 300 milliampere (mA) og at strømstyrken for større dyr som storfe skal være betydelig høyere, 2700 mA. Landbruksdepartementets Forskrift om avliving av dyr spesifiserer krav til utstyr for elektrisk avliving, krav om opplæring av operatør samt krav om at pelsdyr ikke skal pelses før minimum 10 minutter etter avliving er gjennomført.

Dødsstøt kan altså lovlig brukes på et stort antall arter, fra kaniner til storfe. Imidlertid vil jeg hevde at den spesifikke metode som brukes på blårev, er problematisk. Metoden innebærer betydelig lidelse og fremstår som barbarisk. Argumentasjonen rundt pelskvaliteten, som hevdes å bli optimal ved bruk av strømanlegg, kan ikke rettferdiggjøre slike forhold.

Elektroden som presses inn i endetarmen medfører tydelig sterkt ubehag, man ser at dyret reagerer voldsomt og kjemper for å frigjøre seg fra situasjonen. Denne kampen gir også utslag i at dyret bruker potene og tennene, at dyret prøver å bite operatøren og at dyret blir så sterkt frustrert at det sluttelig påfører seg selv et fatalt elektrosjokk idet det biter i den metallstaven som operatøren holder fremfor dyret.  Elektroden i dyrets endetarm og elektroden som holdes fremfor dyret danner kraftig ladede elektriske poler. Når dyret biter i metallstaven skapes et kretsløp igjennom hele dyrekroppen, dette får alle hårene i pelsen til å reise seg momentant og lammer hjertet og nervesystem. Metoden er relativt hurtig, kostnadseffektiv og gir optimal pelskvalitet, - og er dermed i slik henseende rasjonell.

Vitenskapskomiteen for Mattrygghet publiserte i 2008 en detaljert gjennomgang av metodene for elektrisk avliving av pelsdyr. Utredningen presenterer en rekke viktige fakta i forhold til risiko for unødig lidelse. Rapporten inneholder dessuten illustrasjoner og fotografier fra «normal godkjent arbeidsgang» i pelsdyrnæringen.

Illustrasjonsmaterialet i seg selv burde være tilstrekkelig til å vurdere at enkelte metoder, slike som den nevnte avliving, er uforenelige med nåtidig dyrehold.

Verden utvikler seg, samfunnets forventninger endres og etablerte metoder revurderes løpende. Pelsdyrnæringen har gjennom seneste år fått utallige signaler som burde ha fått denne næringen til å reagere proaktivt og systematisk, man burde ha forutsett at det ikke ville være en bærekraftig strategi å koste problemene inn under teppet. Pelsdyrnæringen burde forlengst ha skjønt at eneste måte å overleve på sikt, ville vært å gå i front for å sikre samfunnets aksept. I stedet har man ignorert og bagatellisert utfordringene. Dermed må man konstatere at næringen i stor grad har seg selv å takke for de politiske grep som nå kommer.

LES MER

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse