Annonse
Rettssalen til European Court of Human Rights, Den europiske menneskerettighetsdomstolen, i Strasbourg. (Foto fra Wikipedia)

Dommen mot barnevernet i EMD – en skandale?

Jeg håper at Norge kan fortsette å gi barnets rettigheter forrang for foreldrenes rettigheter når det oppstår konflikt mellom de to.

Den 10. september 2019 avsa Storkammeret i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) dom over norsk barnevern i den såkalte Strand Lobben vs Norge-saken. Domstolen setter saker i Storkammer når de er av spesiell prinsipiell viktighet. Storkammeret består av 17 tilfeldig utvalgte dommere fra en stor dommer-pool knyttet til EMD.

13 av de 17 dommerne fant at Norge hadde krenket Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 (EMK) som sier at «Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov». Norge hadde ikke gitt effektiv hjelp til familien Strand Lobben mot brudd på EMK kapittel 16. punkt 3 som sier: «Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse» og Barnekonvensjonens artikkel 8 og 9: «Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. Dersom et barn ulovlig blir fratatt slik identitet skal staten hurtig bistå med gjenopprettelse. Barnet skal ikke atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste». Mindretallet på 4 dommere frifant Norge.

Først kort om vedtakene i Norge. Fylkesnemnda besluttet at barnet skulle plasseres i fosterhjem med akuttvedtak, noe som tingretten etter anke fra moren i 2009 vedtok var gyldig. I 2011 søkte moren om opphevelse av omsorgsovertakelsen, subsidiært utvidelse av samværsretten. Barnevernet valgte imidlertid å anmode Fylkesnemnda om å frata moren foreldreansvaret og samtykke til adopsjon som også ble resultatet. Moren anket saken til Tingretten som opprettholdt Fylkesnemndas beslutning om adopsjon.

Prosessen i EMD kan kort beskrives på følgende måte. Flertallet i EMD mente at morens samvær med barnet ikke var organisert slik at det kunne bygges et godt familieforhold mellom dem da samværene var meget sjeldne og alltid under oppsyn. Derved var veien i realiteten sperret for tilbakeføring til foreldrene.  Flertallet delte seg i to fraksjoner der et mindretall på 6 mente at Domstolen skulle vurdere saken ut fra «de virkelige spørsmålene» som ville være både omsorgsovertakelsen og samværet, mens flertallsfraksjonen valgte et «for snevert perspektiv» da de konsentrerte seg bare om Tingrettens dom fra 2012 som bare omhandlet samværet. Dommen gjelder altså bare samværet og ikke omsorgsovertakelsen. Uenigheten internt i flertallet trigget kritikerne av barnevernet til å hevde at dommen egentlig rammet hele saken, inkludert omsorgsovertakelsen og adopsjonen  og ikke bare samværet.

Mindretallet i Storkammeret, som frikjente Norge besto av dommere fra Danmark, Finland, Norge og Slovakia. Flertallet besto av dommere fra San Marino, Ukraina, Litauen, Lichtenstein, Armenia, Luxenburg, Andorra, Finland, Ungarn, Georgia.

Hvordan kan flertallet og mindretallet i Storkammeret komme fram til så forskjellige resultater. Diskusjonene i Storkammeret sier en del om dette. Det fremkommer at det har vært spenninger i tolkningen av EMK og Barnekonvensjonen i Domstolen over lengre tid. Spenningen dreier seg om betydningen av «Det biologiske prinsipp» i vurderingen av barnets beste. Det biologiske prinsipp sier at «barn fortrinnsvis bør vokse opp sammen med sine foreldre, også der det er mangler ved den omsorgen foreldrene gir». Spørsmålet blir om barnet prinsipielt og i realiteten alltid skal tilbakeføres til biologiske foreldre når omsorgen er fratatt foreldrene av hensyn til det biologiske prinsipp eller om det skal åpnes opp for at barnet ikke skal tilbakeføres av hensyn til barnets beste. I realiteten innebærer denne problemstillingen at man enten tar hensyn til gruppen, som er alle barns og familiens rettigheter, slik det fremgår av EMK eller å ta hensyn til barnets egne (individuelle) rettigheter slik det fremkommer i Barnekonvensjonen. Sagt på en annen måte dreier det seg om å vurdere (alle) barns prinsipielle beste eller (dette spesifikke) barnets beste. Flertallet har altså lagt seg på det første alternativet, gruppens og barns beste mens mindretallet har lagt seg på Barnekonvensjonens prinsipp om dette barnets beste.

EMD har ikke greid å avklare forholdet mellom disse hensynene og man kan hevde, slik Lovdata gjør i sin vurdering av dommen, at myndighetene i mange av medlemslandene heller ikke har greid å løse denne avveiningen. Mindretallet sier også at det er problematisk hvis EMD fortsetter å overprøve konkrete vurderinger som nasjonale myndigheter utøver fordi Fylkesnemnder og Ting- og Lagretter er sammensatt av personer med forskjellig fagbakgrunn. De hevder at Domstolen er «ekstremt lite skikket» til å innta en «fjerde instans»-rolle i slike saker. Påstanden er interessant fordi vi i de fleste andre sammenhenger der grupper eller utvalg skal ta stilling til kompliserte spørsmål settes sammen som tverrfaglige team for å sikre at alle sider ved en sak belyses. EMD består bare av jurister uten barnefaglig bakgrunn. Mindretallet sier da også eksplisitt at: «medlemmer ikke kan forventes å være fortrolige med barnepsykologi generelt eller forskning om langtidseffekten av tidlig undertrykkelse av barns behov spesielt». I realiteten slår de derved bena under grunnlaget for flertallets dom ved å slå sprekker i dommernes realkompetanse på området. Dette betyr i klar tekst at EMD ikke har kompetanse til å vurdere (dette) barnets beste og derved må holde seg til den overordnede gruppens og alle barns beste. Flertallet sier altså at siden det er best for alle barn å vokse opp hos familien, må Norge dømmes for å ha tatt mer hensyn til dette barnets beste enn til alle barns beste.

Dommerne kommer fra 16 forskjellige land der mange av dem har rettet kraftig kritikk mot norsk barnevern. Det er også kjent at mange av disse landene ikke har utbygget et avansert barnevern på linje med de nordiske landene. Det russiske barneombudet Pavel Astakhov proklamerte f.eks. at «Det norske barnevernet driver ulovlig kidnapping av russiske barn» slik at Norge kan løse sine befolkningsproblemer. Astakhovs utbrudd om norsk barnevern satte i gang aksjoner i mange land i Europa, bl.a. i Litauen, Polen og Romania. Det må kunne stilles spørsmål om dommerne fra disse landene og tidligere russiske republikker er påvirket av de holdninger og den debatt om norsk barnevern som har pågått og derved ikke er objektive i sin dommergjerning i EMD.

Høyesterett har nå flere saker til behandling der de skal utarbeide retningslinjer for hvordan norsk barnevern og rettsinstansene skal forholde seg til EMDs kritikk. Dersom fylkesnemndene har lagt seg på en sjablongmessig praksis med fire samvær à to timer i året, er det en praksis som må endres til individuelle vurderinger av hvor mye samvær som vil være til barnets beste. Kvaliteten på disse vurderingene må styrkes gjennom kompetansebygging i barnevernet, og dokumenteres godt. La oss håpe at de ikke lager føringer som gjør at det biologiske prinsipp og gruppens rettigheter trumfer barnets egne individuelle rettigheter i fremtidige omsorgsovertakelsessaker i fedrelandet. Og jeg håper at Norge kan fortsette å gi barnets rettigheter forrang for foreldrenes rettigheter når det oppstår konflikt mellom de to.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse