Annonse
Bekymringen over at samfunnet og myndighetene ikke har klart å ta de nødvendig grep for å gjøre det vanskeligere å gjennomføre terroraksjoner, er så avgjort til stede. Foto: NTB Scanpix

Dønningene etter 22. juli

Som en kjent hendelse, en du kjenner men ikke vil ha der, kommer dønningene etter katastrofen som rammet AUF, regjeringskvartalet, Norge. Det rammet mine partifeller i AP. Jeg kjente noen få av de som ble drept. Jeg kjenner flere av de som som ble skadd. Jeg kjenner enda fler som var på Utøya, som er foreldre til de som var der, eller som ble skadd på ulikt vis. Jeg kjenner kjærester, venner, noen som kjenner noen som var der. Jeg kjenner ungdommer som skulle dra, men av ulike grunner måtte bli hjemme eller måtte gjøre noe annet.

Og i dag, når de rammede er så modige at de står frem med sine historier, kommer alt opp igjen.

Så lite land er Norge. 

Jeg kjenner sorgen over de som skulle vært med oss videre, smerten til de som ble skutt og redselen til de som overlevde, også de uten ytre skader. Jeg glemmer aldri. Jeg vil aldri glemme min egen lille redsel over å ta innover meg at min datter var på en vanlig handletur i hovedstaden, 500 meter unna der bomben smalt. At hun opplevde at murpuss drysset over kjøpesenteret, panikken som gjorde det vanskelig å orientere seg. Jeg kan aldri forstå hva de opplevde på Utøya.

Og i dag, når de rammede er så modige at de står frem med sine historier, kommer alt opp igjen. De 5 årene som har gått. Hva det egentlig har påført så mange av våre medmennesker. Bekymringen over at samfunnet og myndighetene ikke har klart å ta de nødvendig grep for å gjøre det vanskeligere å gjennomføre terroraksjoner, at redningstjenester ikke har blitt bedre, er noe jeg deler med mange. Hvor lenge skal vi vente ? Er det fordi vi ikke tror det kan skje igjen?

Dessverre er det flere politikere som nører opp om et hat mot politikere, spesielt fra Arbeiderpartiet. Dette handler om vår ungdomsorganisasjon, om vår daværende Stoltenberg-regjeringen II. Etter valget 2013 overtok Solberg og FRP. Det er bare å innse at isteden for mer kjærlighet, har frontene blitt hardere. Jeg skal ikke engang begi meg inn på fordeling av skyld, men jeg vil likevel oppfordre alle partiledere tilkjennegi si syn på 22. Juli. Har Arbeiderpartiet gjort noe feil før eller under  terrorangrepet? Har andre partier andre løsninger på det som skjedde, som det ikke er gjort noe med?

Vi har alle et ansvar for å ikke glemme. For å huske denne tragedien, gjøre alt vi kan. Men vi må først og fremst huske, så vi ønsker å gjøre det som er nødvendig.

Jeg glemmer aldri. Gjør du?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse