Annonse
Et politisk forent Europa var en drøm – er en drøm. Om 20 eller 50 år er EU borte. Så oppstår noe annet, skriver Rolf Seljelid. Foto: Torgrim Rath Olsen

Drømmen om Europa

Vi er noenlunde på samme stad på globusen, det er det eneste vi i grunnen har felles.

Ved avslutningen av 2. verdenskrig var situasjonen den at Frankrike tre ganger hadde vært nedkjempet og invadert av Tyskland (1870, 1914, 1939). Og Tyskland var i 1945 beseiret, knust, syv millioner drept, utallige såret, næringsliv og samfunn i ruiner. Det er ikke det minste rart at franske og tyske politikere lette efter måter å hindre at noe så forferdelig kunne skje igjen.

I 1952 ble den Europeiske Kull og Stålunionen etablert, mye godt ut fra den tanke at hvis man bandt næringslivet i de to land tett sammen på en gjensidig avhengig måte, så ville risikoen for enda en krig mellom de to land bli betraktelig mindre. Også Italia og Be-Ne-Lux-landene ble med.

I 1957 kom så Romatraktaten om utvidet samarbeidet og dessuten staket ut veien mot en pan-europeisk enhet. Omtrent der begynte utviklingen mot situasjonen i dag, med et EU som er en slags overordnet statsdannelse med kurs mot et United States of Europe, basert på de tre styrende friheter (fri flyt av kapital, varer og arbeidskraft) – og efter eget utsagn tuftet på Europas felles kultur og sivilisasjon.

Men problemet er at det ikke fins noen felles kultur og sivilisasjon som er karakteristisk for Europa! Jeg vil hevde at de nord-europeiske folkene - i Danmark, Sverige, Norge osv har mer felles med USA enn med Spania, Portugal og Bulgaria. Demokrati av vår type? Fins også i USA, Japan, India og ellers. Kristendom? Står langt sterkere i i Afrika og Sydamerika. Språk?  Full sprik. Finsk og ungarsk er ikke engang indoeuropiske, omtrent like forskjellige fra tysk som tysk er fra japansk. Historie? Der er det noe. De store krigene og deres effekter er kanskje det som de europeiske land har mest felles: 30-års-krigen, Napoleonskrigene, 1.og 2. verdenskrig. Men kan man basere et godt, holdbart fellesskap på noe så destruktivt? Og, Russland er ikke med i Europa-tenkningen, de som har lidd mest: 26 millioner drept bare i den siste store krigen.

Hundreårene går. Historien marsjerer. De europeiske landegrensene er i stor grad skapt av krigene. Det er neppe tvil om at en brutal storkrig kunne skapt United States of Europe. I grunnen var det noe sånt Hitler hadde planer om – selvsagt med Germania som førende makt, og med noen millioner kvadratkilometer koloni i Russland, i matjordparadiset Ukraina og i oljefeltene øst for Kaukasus.

Hva blir det da igjen av reelt europeisk fellesskap? Stedet. Territoriet. Vi er noenlunde på samme stad på globusen, det er det eneste vi i grunnen har felles. Det er kort vei mellom landene, det går an å reise tvers gjennom hele Europa med jernbane på et døgn.

Europas produkt er kultur. Tenk for en utrolig skaperevne som folk i dette territoriet har oppvist gjennom hundreårene, nettopp ved mangfoldet, folkeslagene, adskiltheten, konfliktene, språkene som kan utforske ulike aspekter ved virkeligheten: De greske tragediene og ættesagaene, Iliaden og Shakespeare, Dante og Draumkvedet, Altamira og Michelangelo, Bach, Beethoven og Myllarguten, Euklid og Cantor, Aristoteles og Einstein, Hippokrates og Pasteur, Romerretten og Frostatingsloven, Afrodite, Elise Ottesen Jensen og Emeline Pankhurst.

Kultur har kraftsentra, men ikke grenser. EU er en organisasjon, lager grenser, regler, standardisering.

Navnet Europa er basert på sagnet om Evrope, en fønikisk Kongsdatter som ble bortført og voldtatt av stuten Zevs. Hvilke bovine maktmennesker er det som denne gangen vil bortføre prinsessen og voldta henne for å få sterke sønner: Euron, Byråkratas, Kapitalismos, den ene styggere enn den annen.

Et politisk forent Europa var en drøm, er en drøm. Og drømmer er viktige. Vi må beundre dem som efter 2.verdenskrigs forferdeligheter drømte om et vakkert, forent Europa i samklang, fred og kreativitet. Men drømmer av dette slag er skjøre greier som lett blir usurpert av politiske ambisjoner, maktsyke og såkalte realiteter. Kull og Stål-Unionen er lett å forstå. Så lenge EF/EU var en samarbeidsmekanisme mellom suverene nasjoner, i tidlig fase under Roma-traktaten – var også den forståelig, og mangelen på demokratisk grunnlag var ikke noe egentlig problem. Men nu, når utviklingen går mot et oligarkisk styrt, mer og mer omfattende byråkrati som trenger inn i hver enkelthet i nasjonens, folkeslagenes liv, er vi på ville veier.

I lengden kan ingen unaturlig forbindelse bestå. Brexit er et signal om hva som vil komme. Det ulmer i de fleste EU-land, og ekstrem politisk nasjonalisme er på fremmarsj. Om 20 år (?), femti år (?) er EU borte og Europas folk har kastet bort en masse tid og krefter i forsøket på å skape en kimær. Så oppstår noe annet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse