Annonse
Færre seere: Heldigvis ser stadig færre på Triana Iglesias og Paradise Hotel Foto: TV3

Drømmen om Triana og TV

Hvorfor er det så populært med reality-TV, spør debattredaktør Øystein Barth-Heyerdahl

At det om noen år kanskje ikke framstår som like kult å ha vært dritings og naken på riksdekkende TV bryr ikke de unge og håpefulle seg så mye om

Av verdens mange I-landsproblemer, kommer reality-TV neppe høyt opp på lista, men jeg synes like fullt at det er et problem. Eller faktisk to problemer i ett. For det første synes jeg det er et samfunnsproblem at mennesker, de fleste unge og pene eksemplarer av arten, i det hele tatt gidder å melde seg på programmer som Paradise Hotel, Robinson og Big Brother. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at noen vil utsette seg for en slik belastning.

Men det gjør de altså. Og mange er de også. Ifølge tall fra TV3 får TV-kanalen mellom 3.500 og 7.000 søknader foran hver eneste sesong av Paradise Hotel. I Sverige kom det inn 11.000 søknader foran siste sesong. Det er flere enn de 10.000 søkerne til den svenske lærerutdanninga. Enn så lenge er det flere som vil bli lærere i Norge, men det er nok bare et tidsspørsmål.
Hvorfor er det da slik? For de fleste er det drømmen om berømmelse som driver. Men med hånden på hjertet: Hvor mange reality-deltakere er det som har blitt nasjonale kjendiser? I farten kommer jeg på tre: 

1: Gaute Grøtta Grav som vant Farmen og i ettertid har blitt en dyktig programleder for TV2.

2: Christer Falck som vant Robinson, og har vært programleder for ekspedisjonen i ettertid

3: Petter Pilgaard, som vant Paradise Hotel og i ettertid har blitt dyktig på å dyrke seieren for det den var verdt. Og vel så det. 

At det om noen år kanskje ikke framstår som like kult å ha vært dritings og naken på riksdekkende TV bryr ikke de unge og håpefulle seg så mye om der og da. Men på en CV imponerer den ikke mange arbeidsgivere. Likevel: så lenge seerne vil ha realityserier, vil TV-kanalene lage dem. Og her er vi inne på problem nummer to: Hvorfor i all verden gidder vi å se på dette. For det gjør vi.

Mellom 200.000 og 300.000 nordmenn benker seg foran hvert program av Robinson og Paradise Hotel. 

Heldigvis er trenden nedadgående. Årets Paradise Hotel-finale ble bare sett av «bare» 240.000 mennesker. Det er noe lavere enn 303.000 som er rekorden fra 2010. Årets svensk/norske Big Brother har et seersnitt på 84.000, langt under de 500.000 seerne fra den første sesongen i 2001. Klokere hoder enn mitt peker på at realitydeltakerne sliter med å få oppmerksomhet i en tid preget av sosiale medier, hvor alle som vil kan legge ut selfier og videoer av seg selv i de underligste sammenhenger. Det kan virke som ikke noe er for privat til å kunne publiseres. 

Spørsmålet da er om dette er noe bedre enn realityserier. Er det bedre å dumme seg ut på Facebook? Neppe. Men det bryr de seg nok ikke om. De får holde på videre for min del, både på sosiale medier og i realityserier. Selv har jeg funnet av-knappen, og bruker den flittig. For en ting er sikkert: Reality-TV har ikke noe med virkeligheten å gjøre i det hele tatt.
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse