Operasjon Pingvin: Sommeren 1958/59 kom det et flyteam med to Otter-fly som skulle være med på å kartlegge deler av Dronning Maud Land. Foto: Norsk Polarinstitutt

 Dronning Maud Land – tidsaktuell 80-åring

Brødtekstbilder: 
Sigurd Helle i sving med astronomiske observasjoner i Antarktis. Foto: Norsk Polarinstitutt

Om få uker setter Norges nye isgående forskningsfartøy «Kronprins Haakon» kursen for kysten utenfor Dronning Maud Land i Antarktis. Toktet er en naturlig forlenging av utforskningen, kartleggingen og kunnskapsinnsamlingen som norsk hvalfangstnæring gjennomførte på begynnelsen av 1900-tallet. Hvalfangsten la grunnlaget for at kysten av Dronning Maud Land, samt havet utenfor og landet innenfor, den 14. januar 1939 ble gjort til norsk biland. I dag er vår aktivitet et bidrag til det internasjonale samarbeidet om forvaltningen av verdens sørligste hav- og landområder.

Norge var en stormakt innen hvalfangstnæringen tidlig på 1900-tallet. Norske aktører var aktive både i nord og sør. Spesielt etter etableringen av den første hvalfangststasjonen på Sør Georgia i 1904 skjøt aktiviteten i Sørishavet fart. Fangst av hval, med økende effektivitet, førte til stadig jakt etter nye og produktive fangstfelt, som igjen initierte en naturlig utforskning og kartlegging av de nye kystområdene.   

Norske hvalfangere var relativt alene om aktiviteten utenfor store deler av det østlige Antarktis, og gjennomførte dermed den første og tidlige utforskningen i kystområdene. Selv om pionervirksomheten på mange måter garanterte hvalfangerne tilgang til og bruk av områdene, var man slett ikke sikker på at den uskrevne retten stod sterkt nok i «ingenmannslandet» som ble mer og mer interessant for øvrige nasjoner etter som tiden gikk.

Norske myndigheter vurderte i en årrekke om de skulle formalisere retten for å sikre at norske hvalfangere ikke mistet tilgang til viktige fangstområder og trygge havner. Det var mange årsaker til at det gikk trått med en avgjørelse, men da det kom myndighetene for øre at Tyskland hadde sendt avgårde en ekspedisjon med kurs for de norske interesseområdene i Antarktis, hev regjerningen seg rundt, og i løpet av få dager skrev, behandlet og vedtok de anneksjon av kysten mellom 20°V og 45°Ø (og landet innenfor og havet utenfor), det som vi i dag kjenner som Dronning Maud Land. Endelige vedtak ble fattet ved kongelig resolusjon 14. januar 1939, for nøyaktig 80 år siden.

Etter andre verdenskrig var ikke lenger de sørligste områdene av Sørishavet særlig interessant for hvalfangstnæringen, men nå fikk forskerne for alvor øynene opp for det islagte kontinentet og havet utenfor. De forstod at Antarktis er viktig for de store globale sirkulasjonssystemene, og søkte å utdype kunnskapen. I de tre årene mellom 1949-52 ble den første internasjonale forskningsekspedisjonen i Antarktis som hadde vitenskap som eneste formål gjennomført. Den norsk-svensk-britiske ekspedisjonen, ledet av Norsk Polarinstitutt, hadde sin base på Maudheim i Dronning Maud Land. På slutten av femtitallet, under det internasjonale geofysiske året (IGY) utøvde 12 land omfattende forskning. Norge bidro med betydelig innsats på og ut fra forskningsstasjonen Norway Station, også i Dronning Maud Land.

Parallelt med den økende vitenskapelige aktiviteten pågikk det en internasjonal diskusjon, med USA i spissen, om den fremtidige håndteringen av Antarktis, sett i lys av de uavklarte kravs- og territorialforholdene og den kalde krigen. Med suksessen fra IGY friskt i minne, kom de samme 12 landene fram til en løsning i 1959; en traktat som viet Antarktis til fred og vitenskap, og som la kravs-diskusjoner til side så lenge traktaten er i kraft. De syv kravshaverlandene og øvrige traktatsparter ble enige om å være uenige på dette punktet.

Norges krav ligger dermed fast, samtidig som skiftende regjeringer gjennom snart 60 år har sørget for at norsk engasjement og aktivitet i Antarktis er i tråd med Antarktistraktatens bestemmelser. I regjerningens stortingsmelding om Antarktis (2015) kommer det klart frem at det internasjonale samarbeidet fortsatt skal være det førende prinsippet, samtidig som vi skal være bevisst om vårt krav: «Hovudlinja er ei medviten haldning til norske særeigne interesser som kravshavar kombinert med innsats for at det internasjonale samarbeidet, særleg under Antarktistraktaten, skal vere velfungerande og solid».

Forskning og innhenting av kunnskap er en viktig dimensjon i det norske bidraget til det antarktiske fellesskapet. Vår forskning gjennomføres i stor grad i og rundt Dronning Maud Land. Med dette for øye har vi etablert forskningsstasjonen Troll. Fra Troll gjennomføres det store og små forsknings- og overvåkingsprosjekter som gir oss viktig kunnskap fra et område hvor det ellers er sparsomt med datainnhenting. Slik er vi med på å sikre god geografisk dekning, og bidrar til forskningssamarbeidet i den internasjonale vitenskapskomiteen for Antarktis (SCAR).  Vi har også behov for mer og bedre kunnskap om havområdene utenfor Dronning Maud Land.  Toktet med «Kronprins Haakon» vil gjøre Norge i stand til bidra til viktig kunnskapsinnhenting som vil bli brukt i det internasjonale samarbeidet om forvaltning og bevaring av de marine økosystemene, og vil også bidra til vår forståelse av globale prosesser, slik som klimaendringene.

De norske hvalfangerne gjorde en viktig innsats i å kartlegge og utforske antarktiskysten og legge grunnlaget for de norske kravene i området. Det er helt naturlig at Norge, i tråd med uttalt policy om internasjonalt samarbeid som bærebjelke, men med en bevissthet om vår kravhaverrolle, fortsetter å fokusere innsatsen på det området som vi har hatt en spesiell interesse for og tilknytning til over de 80 årene som har gått siden anneksjonen av Dronning Maud Land i 1939.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse