Annonse

Du føler deg krenket uten grunn, Unni

Åpent brev til Unni Schøn Fokstad

Tana og Sameland har for meg på langt nær vært noen idyll, sjøl om jeg også har mange gode minner knyttet til natur, mennesker og miljø. Jeg prøver å dyrke det positive og lar det negative hvile. I min alder er livet best slik.

Hei Unni,

Det både overrasker og skuffer meg at du i Nordnorsk debatt nylig serverer misforståelser av det jeg kommenterte i forbindelse med et innlegg av Lill-Tove Fredriksen. I tillegg siterer du noe jeg angivelig har sagt, men sjøl ikke husker. Du føler deg krenket uten grunn.

Jeg poengterte i kommentaren til Fredriksen at når samisktalende ikke videreførte språket, skyldtes det nødvendigvis ikke skolen og lærerne ene og alene. At mange i Tana lot være å bruke samisk som hjemmespråk etter krigen, skyldtes ikke at Per Fokstad ga de samisktalende en “smekk over fingrene” om de snakket sitt morsmål. «Smekk over fingrene» var en henvisning til Fredriksens generelle oppfatning av fortidas skole i samiske strøk, ikke en opplysning om Fokstads praksis som jeg aldri har hørt var slik.

Sjøl mener jeg ikke lærerne og skolen var mest sentrale i fornorskningsperioden, og jeg brukte her Vestertana som illustrasjon. Til tross for at den norske nasjonalisten Johanna Bakke styrte med skolen der, sluttet folk likevel ikke å snakke samisk i hjemmene i etterkrigsårene, men de gjorde det både i Norskholmen og i Bonakas skolekretser der den samiske nasjonalisten Per Fokstad styrte. At personene Bakke og Fokstad spilte en underordnet rolle i denne prosessen er også ett av mine poenger. Her var norske impulser utenfra det avgjørende, og både Norskholmen og Bonakas var allerede før krigen mer heterogene språklig sett enn Vestertana krets som var bortimot helsamisk. Norsktalende barn spilte en dominerende rolle og påvirket språkbruken i barns lekemiljø svært sterkt i våre miljøer under min og din oppvekst. Dette skyldtes i stor grad påvirkning fra Langnes med embetsstand, geistlighet og handel, miljøet på Norskholmen, Landbruksskolen, Finnemisjonen og Fylkesskolen allerede før krigen. Etableringen av staben i Varanger bataljon etter krigen bidro i tillegg sterkt til at samepreget Bonakas hadde, ble enda mer utvannet. Verken same- eller kvenmiljøene klarte å stå imot, særlig fordi de også var splittet i synet på framtida. Din far var her «en målbevisst såmann med en åker som ikke ga grøde», for å sitere fra en artikkel av Øivind Hirsti i Tanaårboka 2017. Og dette var ikke min skyld.

Både min far, mor og en eldre bror satte pris på din far som lærer. Det gjorde også mange andre i bygda. Hva mine slektninger ellers mente har jeg ikke oversikt over. Trolig hadde de ikke noe nevneverdig å si, verken positivt eller negativt. Både min far og onklene mine oppfattet Fokstad som OK i deres skoletid.

Hva min far og en bror du nevnte, var enige eller uenige om, kan jeg ikke huske å ha samtalt med deg om. Derimot har jeg observert at oppfatningene av Fokstad som lærer, er delte i bygda. Men dette er naturlig, for det er de aller fleste læreres skjebne.

Jeg har også hørt tidligere elever av Fokstad formidle negative opplevelser og iakttagelser. Ofte i forbindelse med elever som sleit med det boklige. Dette overrasker ikke meg. Etter lang praksis som lærer, vet jeg at det er enklere å lykkes pedagogisk overfor elever som fatter interesse for det skolen tilbyr enn for dem som finner skolen meningsløs og uinteressant. Lærerne mislykkes oftere overfor de sistnevnte. Skolen er dessverre slik for mange ennå i dag, og den var det for langt flere i tidligere tider. Om jeg var flue på veggen når tidligere elever omtaler meg, ville jeg nok få høre både det ene og andre. Stort sett er det likevel hyggelig å møte elever jeg har hatt på skolen. Det er på en måte også godt å eldes. Sjølhøytideligheten som ødela mange gode stunder i yngre år, har heldigvis avtatt betraktelig. Likevel tenker jeg ofte på egen utilstrekkelighet, og at mye burde ha vært ugjort eller gjort annerledes i tidligere år.

Som sametalsmann stod din far for mye som mange både i og utenfor Tana var uenige i, deriblant også flere av hans naboer og slektninger. Han møtte også motstand som kommunepolitiker. Min far var kanskje den mest markerte motstanderen i Tana, i alle fall når det gjaldt gjenoppbygging og lokalisering av offentlige institusjoner etter krigen. Han hadde ellers mange i bygda med seg i sentraliseringskampen. En del av dette liker jeg ikke å minnes, fordi det førte til en opprivende strid som synliggjorde mange motsetninger i og mellom slekter, i og mellom grender og i og mellom sosiale sjikt. Striden var innimellom umulig å plassere ideologisk/politisk. Motsetninger mellom grender, slekter og personer stod ofte i forgrunnen. Dette førte til at debattformen innimellom antok samme karakter som man kan oppleve på dagens Facebook eller på kommentarfeltene i Nordnorsk debatt. Jeg får ofte vondt i hodet av å lese kommentarer der.

Jeg vet like godt som deg hvordan det er å vokse opp med en synlig, kontroversiell far. Min var like utsatt for hets, nedvurdering og personsjikane som din far var. Dette var uhyre sårende for meg i yngre år, men jeg kopler det ikke til samepolitiske problemstillinger. Min far hadde gode støttespillere både blant samene, kvenene og de norske, men han hadde også sterke – til dels giftige – motstandere i alle etniske kategorier. Innimellom taklet han dette dårlig, ofte med sinne, sterke ord eller sjølmedlidenhet. Han forstod, tenkte han ofte, men han ble ikke forstått, tenkte han også nå og da. Slik tenkte også din far innimellom, har jeg inntrykk av.

Men la gå: Deres tid var omme for mange tiår siden. La dem hvile i fred!

Jeg er ellers ikke opptatt av å sette merkelapper på folk verken i nåtid eller fortid. Jeg er mest opptatt av å forstå de samfunnsmessige, psykologiske og sosiale mekanismene i folks liv. Den etniske sammensetningen som preger våre miljøer, er ett utgangspunkt for å forstå vår bygd. Men storsamfunnets politiske og administrative organisering, folks generelle sosiale og økonomiske levekår, næringslivet, religiøse impulser, helsetilstand, helsestell og sosiale tjenester, bakgrunn og tradisjoner, kvinnenes posisjon, boforhold, politiske maktforhold, fattigdom og nød + en mengde annet (slektsforbindelser og folks evner og forutsetninger f.eks.) spiller en stor rolle her. Hadde jeg vært ung, hatt krefter og vært skolert for slikt, skulle jeg ha skrevet en avhandling om det.

Min tid er imidlertid i ferd med å ebbe ut, og jeg satser primært på å nyte de gleder livet ennå gir. Tana og Sameland har for meg på langt nær vært noen idyll, sjøl om jeg også har mange gode minner knyttet til natur, mennesker og miljø. Jeg prøver å dyrke det positive og lar det negative hvile. I min alder er livet best slik.

God jul!

Hilsen Kjell

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse