Annonse
ILLUSTRASJONSFOTO: Sara Johannessen / SCANPIX

Du gjorde "innbrudd" på kroppen min, den lille barnekroppen

Du ødela meg. Du var dømt til å ta din straff i to år, hvor lenge må jeg leve med dette? Til jeg går i graven. Er det rettferdig?

Jeg ble utsatt for overgrep i en alder av 4 år til jeg ble 11-12 år av et slektsmedlem jeg var veldig glad i. Han var et av mine yndlingsmennesker. Ingen kunne ane noe.

Fortid, hvorfor kan du ikke la meg være i fred, hvorfor skal jeg stri med deg i dag? Du følger meg i mareritt, du følger meg i hver bevegelse jeg gjør. Du drepte den personen jeg kunne blitt. Hvilken person ville jeg vært idag om det hadde vært ugjort? Hvorfor ville du svikte meg, hvorfor gjorde du dette? Var jeg uten betydning for deg? Så mange spørsmål, så få svar. Jeg åpner meg nå, så du kan se det som hjemsøker meg hver dag…

En liten pike kom til verden etter hard kamp, lite visste vel den lille piken hvilken kamp hun skulle takle senere. For nemlig fire år etter begynte det som er grunnlag for at jeg kan si jeg har traumer idag. Du gjorde “innbrudd” på kroppen min, den lille barnekroppen, som ikke visste hvor grovt du hadde sviktet og kom til å svikte. I en fireårings verden trodde jeg det var greit, det var normalt, jeg hadde jo tillit til deg. Jeg var et barn, visste ikke hva dine overgrep betød.

Jeg ble utsatt for overgrep i en alder av 4 år til jeg ble 11-12 år av et slektsmedlem jeg var veldig glad i. Han var et av mine yndlingsmennesker. Ingen kunne ane noe, det var godt skjult selv om det likevel kunne være i samme hus med andre mennesker. Han gjorde dette så skrekkelig mange ganger, hver gang vi møttes, og det var mange, for han satt ofte barnevakt for meg og broren min og var på besøk.

Den dagen plagene fra fortiden kom, satt jeg i klasserommet og hadde RLE, da gikk jeg i sjuende klasse. Jeg vet egentlig ikke om det var noen grunn til anfallet, det jeg husker er at det skjedde brått og plutselig. Jeg ble kvalm, kaldsvettet og verden gikk rundt for meg. Jeg spurte om jeg kunne få gå på do. Der sjekket jeg meg i speilet, vandret litt og ringte mamma. Da jeg skulle fortelle til læreren at jeg var nødt til å dra hjem, sto jeg bare i døra og ventet på at hun skulle bli ferdig å prate. Alle elevene så på meg, en spurte meg: hvorfor står du bare der? med en ekkel undertone, han syntes jeg var dum som bare sto der. Jeg gråt og var redd. Læreren kom ut på gangen og skjønte vel egentlig hva det dreide seg om for datteren hennes hadde ofte hatt slike anfall. Det føltes som en evighet å vente på mamma, jeg gikk i sirkler for jeg var så redd og dårlig. Det bar rett på sofaen og der sloknet jeg. 

Alt var så nytt og fremmed, og det var ikke på den gode måten. Dette var det første tegnet på den lange kampen jeg skulle krige i. Jeg visste ikke og kunne nesten ikke tro at dette var ditt verk, at dine handlinger hadde merket meg med en slik lidelse. For den dagen og dagene etter led jeg grusomt.

Minnene om de neste dagene har hjernen min nesten fortrengt, jeg husker jeg gikk i konstant redsel. Jeg var hos lege og jeg husker jeg måtte inn og ut av kontoret for å puste. Jeg fikk vite at jeg hadde angst. Jeg ble sky og redd andre mennesker, jeg kunne bare oppholde meg på soverommet og på kjøkkenet, helst med døren åpen og mamma måtte være i nærheten, når det kom folk på besøk sprang jeg inn på rommet, hvis jeg var på kjøkkenet og ikke rakk å løpe til rommet, satt jeg på kjøkkenet og var sint på mamma fordi jeg ikke kom meg til rommet. Jeg var heller aldri på skolen og har mistet veldig mye på grunn av det. 

Jeg følte meg som et vilt dyr i fangenskap. Fanget i mitt eget hode. Fanget i dette marerittet du hadde laget for meg. Jeg kunne ikke forklare hvorfor dette skjedde, og det var uvissheten som var verst. 

Jeg gikk til behandling hos BUP i 5 år på grunn av min panikkangst og går enda. Jeg fikk antidepressiva og ble gradvis bedre, men ikke helt bra. Det vil jeg vel heller aldri bli. Tablettene hadde sine ulemper, de er grunnen til at jeg har lagt på meg, som igjen gir meg dårlig selvtillit.

Jeg slet med å være nær menn og til slutt sprakk boblen og i gråt fortalte jeg min mor om de over 100 overgrepene jeg hadde blitt utsatt for av denne mannen. Det ble anmeldt til politi. Husker enda hvor skummelt det var i avhøret. Å skulle forklare det som hadde hendt var ekkelt, og jeg måtte beskrive alt så nøye. Det føltes krenkende, men det var veldig viktig. 

Du skulle være glad i meg og beskytte meg. Du har sviktet meg så sårende hardt. Du har sviktet mine foreldre. Jeg følte meg krenket, skitten og ekkel. Jeg følte meg medskyldig. Du knekte den lille biten av selvtillit jeg hadde. Den eneste motivasjon i livet var døden. Jeg ønsket å forlate det jordiske liv. Men ikke med egen hjelp, jeg ville det skulle skje naturlig, derfor er jeg i live i dag.

Jeg tok en test hos BUP, og den var positiv for PTSD (posttraumatisk stresslidelse, red.anm.). Da jeg åpnet opp for dette, falt bitene endelig på plass - jeg visste endelig hvorfor.Testen gikk ut på å svare på ulike spørsmål. Jeg skårte veldig høyt på dissosiasjon - en overlevelsesstrategi hjernen bruker for å “beskytte” meg. Jeg kopler ut, har mange hukommelsestap, store konsentrasjonsvansker, det er rett og slett vanskelig å forklare, men det sier seg selv at det er vanskelig å følge med på skolen og jeg sliter i det sosiale. Dette er et av mine største problem, ved siden av kvalmen. Kvalmen er psykisk og kommer av tanker jeg ikke klarer å styre. Kroppen min er anspent hele tiden og klar til å flykte fra en “farlig” situasjon. Dette er et stort problem når jeg skal ta buss om morgenen. Hvis jeg er tett på andre mennesker kommer kvalmen, og redselen for å spy hjelper ikke stort på, jeg får en fornemmelse av å kveles. Alle disse plagene står jeg overfor hver dag når jeg skal på skolen. Buss på morgenen, hard jobbing på skolen, bruker mye energi bare på å være der og undertrykke panikkangsten, jeg strever med å holde konsentrasjonen, å være sosial er vanskelig for meg, når jeg snakker faller jeg bare ut, så er det bussen hjem, konstant urolig.

Dette er min hverdag og med lite søvn blir det vanskeligere og nesten umulig å takle alle problemene.

Du ødela meg. Du var dømt til å ta din straff i to år, hvor lenge må jeg leve med dette? Til jeg går i graven. Er det rettferdig? Jeg må leve i mitt fengsel og godta at jeg aldri kan bli helt bra, men bedre, det blir jeg.

Til mamma: lov meg å aldri føle skyld, din støtte har betydd alt. I går kalte du meg sterk, men mamma, halvparten av styrken er jo fra deg. Jeg hadde ikke klart meg uten deg.

I skrivende stund er jeg kvalm og hendene skjelver over tastaturet. Jeg skal slippe dette nå, du kan aldri gjøre meg vondt igjen. Jeg har kommet langt, og skal komme enda lengre. Jeg er en såret kriger i min verden, men denne kampen skal jeg vinne. PTSD - handler ikke om hva som er galt med deg, men hva som skjedde.

Dette innlegget ble først publisert på denne bloggen. Publisert på våre sider med tillatelse.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse