Annonse
SYRIA: Det er lite som er mer deprimerende i 2015 enn bilder fra Syria. Den smerten dette påfører uskyldige sivile er ubegripelig for oss som ikke har opplevd det. Men betyr det at vi ikke har klagerett på interne anliggender i eget land? Selvsagt ikke. Det blir også perspektivløst. Foto: Scanpix

Dumme i-landsproblemer

Da hjelper det ingen å komme trekkende med holocaust, svartedauden eller hungerkatastrofer, for liksom å bevisstgjøre dem at deres problemer ikke er noe å bry seg om.

Vi lever i en del av verden der våre problemer ofte er lette å le av. Målt opp mot verdens blodige urettferdighet, store naturkatastrofer på løpende bånd, mennesker i dyp nød, sult, krig, drap, nedgangstider og dommedagsdystre fremtidsvisjoner kan noen hver miste motet.

Da føles det således lett både perspektivløst, skammelig og pinlig å komme drassende med hverdagsproblemer fra verdens rikeste land.

Media skal selvsagt ha mye tyn for denne fordummingen og nedgraderingen av hva man skal kunne kalle et problem, så dette kan selvsagt leses som stein i glasshus.

Jeg skriver sågar under på masse av det. Nordlys skrev nylig om et par som hadde kjørt til Sverige, og i det øyeblikket de skulle oppdaget de (til sin forferdelse!) at de hadde glemt kredittkortet. Stakkars folk, liksom.

For ikke å glemme alle de stakkars kjendisene som står frem med problemer andre folk er nødt til å løse på egen hånd, uten medias hjelp og fansens støttende kommentarer og dype forståelse.

Men likevel: Er vi som bor i den mest bemidlede og fredelige delen av verden fratatt muligheten til å klage vår nød over egne problemer? Selvsagt ikke, det er bare lett å tro det av og til, og sosiale medier har ikke gjort det enklere.

Det er mange som har problemer i Norge, som sliter med angst, som har spiseforstyrrelser, er rammet av tabuiserte sykdommer, som føler seg seksuelt trakassert og har rusproblemer eller er suicidale. Eller som trøbler med en cocktail og kombinasjon av flere av de ovennevnte.

De fleste av dem vet dessuten selvsagt at problemene deres er betydelig mindre alvorlige enn hva som er tilfellet for dem som bor i flyktningleir, har fått hjemmene sine knust av jordskjelv eller de som bor i land der de fengsles og tortureres for meninger vi i Norge tar som en selvfølge at vi får ytre i det offentlige rom.

De som er mest ivrige på å melde at hverdagsproblem er i Norge bare er i-landsproblemer er – som regel – de med høy utdannelse, som er opptatte av å si at de i all hovedsak leser Morgenbladet, Klassekampen og DN, og som synes mer eller mindre all form for såkalt lettbeint underholdning er et onde som forsøpler og står i veien for alvoret, enn si de seriøse nyhetene og temaene.

Sportssaker og gladnyheter om undulater i trær og vårens første hestehov er som blår i øynene deres. Samme at noen kan være så uforskammet å hevde at de ikke trives eller at de finner deler av samfunnet vårt dysfunksjonelt eller kritikkverdig. Mon dét, men dette blir likevel nokså pompøst og – tror jeg – uærlig.

Folk vil alltid være opptatt av det som er nært, og det tror jeg gjelder såkalt vanlige folk like mye som den ditto såkalte åndseliten. Når bussen kommer ti minutter for sent den tredje dagen på rad, blir de fleste av oss genuint forbanna. Hundeeiere som lar bikkjene sine drite i skisporet, eller der man selv liker å ferdes uten å tråkke i hundedrit, er helt vanvittig irriterende.

De som stanger med hodet mot veggen til det offentlige og ikke får lovnadene sine om ventetid for en aldri så udramatisk operasjon opplever dette – forståelig nok – som dypt opprørende. De som ikke mottar feriepenger eller trygd de har krav på synes naturlig nok det er grunnleggende kjipt. Som det også er.

Og de aller, aller, aller fleste som av ulike årsaker er uføre eller sliter med å være i jobb, har en massiv oppfatning av dette som et stort problem i livet sitt. Da hjelper det dem aldeles lite å høre at det er i-landsproblemer de snakker om, fordi det er andre deler av verden hvor folk jubler over å ha svart arbeid under snuskete forhold til luselønn.

Sydenturen som gikk i dass for at noen hadde rotet vekk bagasjen er selvsagt et problem for dem som opplever det. De som ikke kom seg hjem til jul på grunn av rot fra flyselskapet synes det er jævlige greier. Dyr som pines eller plages – enten det er pingviner, kyllinger eller slaktegriser – gjør mange sinte og oppgitte.

Og da hjelper det ingen å komme trekkende med holocaust, svartedauden eller hungerkatastrofer, for liksom å bevisstgjøre dem at deres problemer ikke er noe å bry seg om. For det er alltid noen som har opplevd noe verre.

Og det vet selvsagt også de som klager. Men de klager, og de er ærlige på det, at de er forbanna og skuffa og såra og vonbroten over reelle problemer de ikke føler er uvesentlige i det hele tatt.

Og det skal de få lov til, uten å hele tiden bli møtt med et nedgraderende «i-landsproblem!» hver gang noe oppleves urettferdig eller smertelig.

Dette er en form for intellektuell trolling, sendt ned mot folk fra toppen av samfunnet. Og da snakker jeg ikke om jenter som ikke får lov å ta med seg håndvesker til 20 000 kroner inn på godtebutikken, par som har glemt kredittkortene sine eller fotballspillere som er forkjølet. Det finnes ytterpunkter for alt.

Men det går ikke an å latterliggjøre alle problem i Norge som uvesentlige i-landsproblemer, bare for at det finnes nåværende eller historiske eksempler på noe verre.

Da har vi nemlig et problem. Eller et i-landsproblem-problem, om du vil.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse